Den moderne syklubben: Historien om 100 000 nordmenn som samler seg rundt strikketøyet på Facebook

SØNDAGSPOSTEN: Det er en festlig beretning om vår tidsalder når Tuva-Kristin Furehaug har skrevet en fersk masteroppgave i sosiologi om «Strikkesida».

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

100.000 personer som ikke kjenner hverandre, møtes på kafé for å strikke sammen. Plutselig reiser en av strikkerne seg.

Hun forteller at livet hennes ikke er mye å snakke om, men at strikkingen er det som gjør henne glad.

Strikkeren setter seg, men etterpå kommer 4500 av de andre i rommet bort til henne for å gi henne en klem, et klapp på skulderen eller noen gode ord.

Har dette skjedd i virkeligheten?

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

> LES FLERE utgaver av Søndagsposten på Medier24

JA, DET HAR skjedd i virkeligheten, men ikke i den materielle virkeligheten.

Eksempelet er en historie fra den virtuelle virkeligheten, og den kan være like virkelig som den fysiske, skriver Tuva-Kristin Furehaug i en fersk masteroppgave i sosiologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Samfunnsvitere på feltarbeid drar gjerne til en øy i Stillehavet, en fabrikk på Vestlandet eller et redaksjonslokale i Oslo.

Ambisjonen er å finne ut hva som skjer.

Tuva-Kristin Furehaug har valgt å observere en helt annen stamme: Nettsamfunnet Strikkesida på Facebook, et fellesskap av håndarbeidsglade nordmenn.

STRIKKESIDA BLE etablert i 2011 som en lukket gruppe, og i januar i år hadde siden nådd 93 000 medlemmer.

Selv om siden har fått konkurrenter, har tallet økt til 106.119 nå i formiddag, med et overveldende overskudd av kvinner.

Strikkesida setter altså begrepet «syklubb» i et nytt og annerledes perspektiv.

Furehaug beskriver Strikkesida som et sivilisert samfunn som blir stablet på beina i et rasende tempo.

Det handler om dannelsen av skrevne og uskrevne regler, solidaritet og respekt for hverandre. Hun deler nettsamfunnets historie i to faser:

Den førmoderne strikkeepoken

Furehaug skriver:

I denne epoken fylles veggen av bilder av ferdige produkter, halvferdige produkter, så vidt-begynt-på-produkter og mislykka produkter.

Men Strikkesida er ikke en butikk. Den er et digitalt fellesskap. I tillegg bugner den over av intime hverdagsfortellinger om lykke, sorg og kjærlighet, alle illustrert med vakre, håndlagede kreasjoner.

Tonen er uformell, personlig og varm, og man kan formelig høre strikkepinnene klirre mens praten går. Medlemmene etablerer relasjoner, knytter bånd og etablerer et fellesskap. De blir et vi.

Den moderne strikkeepoken

Samfunnet vokser, og atmosfæren endrer seg. Reglene blir flere og mer formelle, og krangler og konflikter oppstår oftere om hva som er lov og ikke lov. Personene bak sida har dessuten gitt ut en bok med strikkeoppskrifter, så førsteinntrykket av Strikkesida blir mer kommersielt.

Furehaug skriver:

Innleggene fra den førmoderne tiden er proppfulle av ordet takk. I innleggene fra den moderne tiden er det ikke et eneste takk.

STRIKKESIDA HAR endret seg som samfunn gjennom fem år.

Fortsatt er den et fellesskap av strikkeglade, men mens den tidligere primært betydde vennskap i et samfunn hvor alle stolte blindt på hverandre, er den i dag blitt noe mer enn et varmt og nært fellesskap.

Her er også konflikt og kommers, og båndene mellom medlemmene er svekket.

Furehaug konkluderer slik:

I den digitale sosiale virkeligheten er kjærlighet, omsorg og vennskap en inngangsbillett til markedsføring og salg.

Strikkesida er på mange måter et eksempel på dette. Det er et felleskap basert på tillit, omsorg og kjærlighet, men Strikkesida er også en merkevare.

Det er ikke dermed sagt at det digitale samfunnet er et kynisk samfunn, men det kan være det. Og det er vanskelig å vite når hva er hva.

TUVA-KRISTIN FUREHAUG har skrevet en festlig beretning.

Hun forteller historien om etableringen av et digitalt samfunn som vokser kraftig på kort tid, og som samtidig forandrer seg.

Masteroppgaven gir også glimt fra internasjonal og nasjonal strikkehistorie, som «knytter kvinner, strikking, arbeid, plikt og moral sammen».

I dag skjer det mer av pur glede, og også menn har strikket fordi det er terapeutisk; Albert Einstein skal ha sluttet å røyke ved hjelp av strikking.

«På scenen – hele tiden»

Tuva-Kristin Furehaug:

  • En nettnografisk studie av rett og vrang i en digital virkelighet
  • Masteroppgave i sosiologi, UiT Norges arktiske universitet, 2016

> LES HELE masteroppgaven på nett hos UiT (pdf)

Powered by Labrador CMS