Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven.
Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven. (Foto: Ole Alexander Saue)

DEBATT

Å profilere seg selv så aktivt som en heiagjeng er å kneppe til serviliteten ytterligere

«Det hadde vært lettere å leve med at en redaksjon gauler ”Vi gir alt, alt for Norge, ofrer alt om vi må...“, dersom normalen i bransjen var å ofre litt mer for samfunnsoppdraget», skriver VGs Leif Welhaven.

  • LEIF WELHAVEN, kommentator i VG Sporten.

I seg selv er det kanskje ikke så mye å hisse seg opp over.

Det er landskamptid.

TV 2 har spilt inn et stunt, der egne folk frontes ved å synge Norges mest kjente supportersang.

So what?

Er du norsk, ønsker du jo at egne landsmenn skal ta seg til et mesterskap, og det er et spørsmål om hvor journalistisk selvhøytidelig man bør være.

Likevel er det grunn til å dvele litt ved musikaliteten, ikke minst om man ser valg og prioriteringer i norske sportsredaksjoner i en litt større sammenheng.

I seg selv er det noe symboltungt over å ta på seg supporterhatten så overtydelig som TV 2 gjør.

Du skal ikke så langt ut i samme sang, før ordene “lojaliteten er total, vi sloss med høy moral, for Norge...” dukker opp, selv om kanalen ikke tok med akkurat den strofen i promo-videoen.

Er det holdningen vi skal ha overfor noen vi skal dekke i en redaksjonell kontekst?

Nå skal det tydelig understrekes at nærhet og avstand i sporten selvsagt ikke er en ren TV 2-problemstilling.

En rekke redaksjoners valg kan drøftes, inkludert studiojubelen over norske prestasjoner i mediehuset jeg jobber i, men å profilere seg selv så aktivt som en heiagjeng er å kneppe til serviliteten ytterligere et par hakk.

Spørsmålet er om norske sportsredaksjoner er bevisste nok på hvem vi ønsker å være.

Hvordan skal vi regulere nærheten til kildemiljøene?

Gjør vi oss selv en bjørnetjeneste ved å ha en utydelig rolleforståelse?

Det store publikum vil bare himle med øynene over mas om sure supportertoner, men faglig er akkurat det poenget ikke særlig relevant.

Hvis vi selv ikke har et definert forhold til eget oppdrag, kan vi kreve forståelse for redaksjonelle miljøers relevans og funksjon?

Utfordringen er selvsagt å forene ulike behov - både underholdning og selvstendig, kritisk journalistikk.

Aller vanskeligst blir avstandsreguleringen når man selv har rettighetene til noe som skjer. Da kan redaksjonen lett havne i kryssild mellom journalistiske behov og ønsker om mest mulig positiv hype.

Hva skjer for eksempel om det dukker opp vanskelige saker rundt kjente og kjære navn?

Skrekkeksempelet fant sted da norske langrennsløpere havnet i dopingtrøbbel.

Sett i retrospekt er en betydelig del av journalistikken som ble levert faglig flau, og særlig gjelder det dekningen av Martin Johnsrud Sundby-saken. Her leverte Norges Skiforbund en sminket fremstilling av flere viktige spørsmål, og de fikk tilnærmet uforstyrret definere sannhet og begreper, til tross for at mye enkelt kan plukkes fra hverandre.

Det er umulig å fastslå en lineær sammenheng mellom nærhet og manglende reell journalistisk interesse fra standen her, men norsk presse gjorde rett og slett ikke jobben sin.

Det gjorde derimot reporterne i starten av London-OL, da en svak start for håndballjentene ble behørig dekket.

Resultatet: En gjennomgående flau aksjon, der spillerne malte “Norges lagånd” på magen, og klaget over manglende støtte.

Hadde slikt skjedd dersom det var tydelig nok prentet inn, og det over tid, hvilken funksjon pressen skal ha?

Over samme lest så vi skistjerner sutre under VM i Seefeld sist vinter. Og om man kommenterer idrettspolitikk, tyder tilbakemeldingene fra flere miljøer på at noen tror det er en automatisk korrelasjon mellom kompetanse og grad av positivitet på trykk.

Disse eksemplene er selvsagt ikke like, men i sum skaper innholdet et bransjeproblem: Hvis vi innmari aktivt er på lag med dem vi skal omtale, blir det vanskeligere å ivareta den kritiske distansen dette faget også krever.

Det er dessuten grunn til å spørre om hvorfor en rekke alvorlige temaer ikke dekkes tyngre.

Under VM i friidrett i Doha ble Qatar-problemene godt dekket, men hvem har brydd seg i forkant?

Hvorfor stilnet nær all kritisk tilnærming til fotball-VM i Russland med en gang mesterskapet var i gang?

Hvor mange redaksjoner er hands on i dekningen av krisen rundt internasjonalt antidopingarbeid?

I en tid med knappe ressurser er det ingen som kan vente at alle skal klare alt, men det er grunn til å spørre om andelen brød og sirkus er for høy.

Og ikke minst om en sirkusforestilling bør innebære egne folk midt i manesjen, med supporterskjerfet tett knyttet rundt halsen...

Til toppen