Annonsen til Folkets Strålevern og generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.
Annonsen til Folkets Strålevern og generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening. (Foto: Skjermdump/Erik Waatland)

DEBATT

Å stille krav om fakta­sjekk av annonser vil utvilsomt føre for langt

«Ytringsfriheten har sin pris. Også på annonseplass», skriver generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.

  • Endret
  • ARNE JENSEN, generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Teksten ble først publisert hos Dagsavisen.
  • For ordens skyld: Dagsavisens redaktør, Eirik Hoff Lysholm, er nestleder i Norsk Redaktørforening sitt styre, hvor Jensen er generalsekretær.

 

Denne uken publiserte Dagsavisen (og blant andre Klassekampen og Stavanger Aftenblad) helsides annonser fra organisasjonen Folkets Strålevern. Enkelte andre aviser, som for eksempel Aftenposten og Tønsbergs Blad, valgte å si nei.

I etterkant av publiseringene har debatten rast, ikke minst på sosiale medier.

Dagsavisens redaktør er blant dem som har fått hard medfart av dem som er kritiske til publiseringen. Det første spørsmålet er: Selv om de aller fleste av oss skulle mene at budskapet fra Folkets Strålevern er uten forankring i vitenskapelige fakta; skal de likevel få komme til orde?

Som de fleste av debattantene etter hvert har kommet til er det – selvsagt – ingen grunn til å nekte dem alminnelig ytringsfrihet. Den grunnlovsfestede rettigheten har vide rammer i Norge.

Den kan avgrenses av forbudene mot trusler, oppfordring til ulovlige handlinger og hatefulle ytringer og av hensynet til privatlivets fred.

Ærekrenker du noen på en rettsstridig måte, kan du bli dømt til å betale erstatning.

Det er etter mitt syn åpenbart at annonsene fra Folkets Strålevern ikke bryter mot noen av disse reglene. Har de dermed automatisk krav på å få annonsene sine publisert i norske aviser? Selvsagt ikke.

Det er den ansvarlige redaktør som suverent avgjør hvorvidt noe skal publiseres i det mediet han eller hun er ansvarlig for.

Den suverene friheten er en konsekvens av det personlige, objektive juridiske ansvaret den samme redaktøren har for alt innhold. Og det kan selvsagt være mange grunner til å avvise annonser, selv om de ikke bryter med norsk lov, som for eksempel reklameforbudet mot alkohol og tobakk.

Det er de som har hevdet at markedsføringsloven burde anvendes for å stanse annonsene. Det mener jeg er åpenbart feil. Markedsføringsloven er beregnet på salg av varer og tjenester, ikke «salg» av meninger eller trosretninger.

Det blir som om en annonse for et religiøst eller politisk budskap skulle gjøres til gjenstand for dokumentasjonskrav etter markedsføringsloven.

Det er neppe en farbar vei. Dokumentasjon på veien til evig liv tror jeg ikke vi skal be om.

Så vil noen kanskje trekke frem Visjon Norge som fikk 250.000 kroner i bot i forbindelse med programmer om korona-viruset. Det var imidlertid fordi de solgte et produkt som skulle hjelpe mot viruset. Da kom markedsføringsloven og forbrukerombudet inn.

Så er det de som vil hevde at presseetikken også må gjelde for annonser. Det har de delvis rett i. En rekke punkter i Vær Varsom-plakaten kan være aktuelle i forbindelse med annonser, for eksempel retten til samtidig imøtegåelse.

Samtidig har Pressens Faglige Utvalg også sagt at «det må være større presseetisk takhøyde på annonseplass enn på redaksjonell plass.

Slik utvalget ser det, må et eventuelt presseetisk brudd framstå som åpenbart.» (PFU-sak 2012/277). Et presseetisk brudd vil, som utgangspunkt, forutsette at det finnes en krenket part.

Det gjør det neppe i tilfellet Folkets Strålevern. Dermed er vi for så vidt tilbake til salige stortingspresident Carl Joachim Hambro: «Det står enhver representant fritt, til enhver tid, å gi uttrykk for den forvirring som måtte herske oppe i hans hode».

Å stille krav om faktasjekk av annonser vil utvilsomt føre for langt.

Så er det selvsagt mulig å ta unna enkelte annonser som inneholder åpenbare feil. Men dette blir vanskeligere og vanskeligere jo mer vi beveger oss i retning av meninger og spørsmål om hva vi tror eller ikke tror på.

Dersom det i tillegg ikke er snakk om å skulle selge noe, eller å krenke noen, så ender det hele opp mer som et spørsmål om redaksjonell policy, og hvor den enkelte redaktør velger å legge listen.

Jeg mener det er urimelig å forlange at et magasin bygget på ideen om miljøvern og omlegging av klimapolitikken skal måtte ta inn annonser for store, bensindrevne biler med høyt forbruk.

Jeg mener det er urimelig å forlange at en avis med et bestemt religiøst eller politisk ståsted skal ta inn annonser som markedsfører verdier stikk i strid med dette.

Samtidig mener jeg det også er urimelig å kritisere de redaktørene som eventuelt gjør nettopp det.

Å la ulike syn komme til uttrykk er en presseetisk dyd. Noe av kritikken har dessuten båret preg av at kritikerne har vært så engasjert av sine egne synspunkter på Folkets Strålevern at de har mistet det mer prinsipielle perspektivet av syne.

For ordens skyld: Redaktører skal selvsagt tåle kritikk. De skal tåle mer enn de fleste andre. Men jeg er litt forundret over deler av den debatten som har utspilt seg.

Den bærer innimellom preg av en tenkning som er potensielt farlig, nemlig at det bare er de kvalitetssikrede meningene som skal ha plass i det offentlige rom, og at det er redaktørenes plikt å sørge for det.

Ja, redaktørenes oppgave er utvilsomt å gjøre valg, det vil også si å velge bort.

Samtidig har vi alle et ansvar for å verne om det store ytringsrommet vårt, og passe på at det ikke blir mindre. I arbeidet mot falske nyheter og konspirasjonsteorier er det neppe en farbar vei å forsøke å hindre at de overhodet kommer til uttrykk. Da risikerer vi å gjøre ytringsrommet snevert.

For hvem skal bestemme hva som er falske nyheter eller konspirasjoner?

Vi har lang tradisjon i Norge for at dette er fenomener vi må bekjempe i åpent landskap, og ikke med politi og domstoler. Dette i motsetning til enkelte andre land, hvor regjeringen avgjør hva som er falske nyheter og ikke.

Hele den forrige ytringsfrihetskommisjonens innstilling er preget av tanken om at det er gjennom meningsbrytning og meningsutveksling i det offentlige rom at vi sørger for å finne frem til de beste svarene.

Da må det imidlertid være rom også for de meningene og standpunktene de fleste av oss tar avstand fra. Det betyr ikke at enhver redaktør er forpliktet til å formidle dem. Men det kan heller ikke bety at det er galt å formidle det de færreste av oss vil si oss enige i.

Til toppen