Ole Petter Pedersen er redaktør for TU.no.
Ole Petter Pedersen er redaktør for TU.no.

DEBATT

Å ta innsynssaker helt til Sivilombudsmannen, hjelper til bedre vilkår for journalistikken

«Derfor skal vi heller ikke gi opp, og det er viktig at vi som som redaksjon klager på manglende innsyn», skriver TU-redaktør Ole Petter Pedersen.

Teknisk Ukeblads nettutgave har fått gjennomslag for at dokumenter om norsk atombrensel inneholder miljøinformasjon. Dermed heves terskelen for hva som kan holdes hemmelig.

Etter nesten 60 år med norsk atomforskning skal det nå ryddes opp i avfallet, noe som anslagsvis vil koste over 20 milliarder kroner. Hvordan avfallet håndteres har avgjørende betydning også for miljøet og generasjonene som kommer etter oss. Dette er en sak av stor offentlig interesse.

Derfor er det så viktig at Sivilombudsmannen nå slår fast at miljøinformasjonsloven gjelder også for norsk atomavfall. Det er stikk i strid med hva staten ved Næringsdepartementet har hevdet. Som redaktør i TU leser jeg konklusjonen som en full seier.

Sammen med offentlighetsloven er miljøinformasjonsloven et viktig verktøy for et velfungerende demokrati. Og innsyn er en helt grunnleggende forutsetning for at demokratiet skal fungere. Demokrati utøves ikke av ekspertveldet i departement og direktorat.

TU bringer ikke ofte saker om hemmelighold inn for Sivilombudsmannen. En prosess som tar lang tid og ressurser, og som ikke nødvendigvis verken fører fram eller leder til innhold brukerne våre får nytte av. Likevel: Å få innsyn i viktige nasjonale prosesser på vegne av allmennheten, er en sentral oppgave for oss som redaksjon. Derfor skal vi heller ikke gi opp, og det er viktig at vi som som redaksjon klager på manglende innsyn.

Flere medier bør gjøre det samme. For egen del har jeg lært veldig mye av min eks-kollega Vegard Venli og ikke minst hans åpenhetsgurumakker Tarjei Leer-Salvesen om viktigheten av å klage. Derfor er det også utrolig viktig at jeg som redaktør gir rom i redaksjonen for å klage, og at det å skrive klager slett ikke er bortkastet tid, men viktig redaksjonelt arbeid. Dessuten: vi kan jo faktisk i noen tilfeller omtale mangelen på innsyn, og definitivt omtale de tilfellene der vi klager saker inn for Sivilombudsmannen. Kanskje noen lesere er mer interessert i vår nyeste PC-test eller beskrivelse av siste batteriteknologi, men for andre vil det at vi faktisk klager, være en bekreftelse på at vi gjør jobben vår.

En klage til Sivilombudmannen har dessuten andre effekter: Virksomheten får negativ omtale, og det kan ha effekt internt. Den må også forholde seg til spørsmålene Sivilombudsmannen stiller, og det øker muligheten for mer intern refleksjon og kanskje til og med hevet kompetanse i det statlige apparatet. Jeg tror ikke tjenestemenn og -kvinner våkner hver morgen med tanken «i dag skal jeg holde mest mulig hemmelig». Mye handler om kunnskap og kultur.

Juridisk rådgiver i Presseforbundet, Kristine Foss, har kalt hemmeligholdet i vår sak «dypt problematisk». Det har hun helt rett i. Blant dokumentene vi er nektet innsyn i, er en epost som er fullstendig sladdet fra topp til tå, med unntak av ett tegn som såvidt kan skimtes. Tross sakens alvorlige natur, slik sladding er nærmest komisk – men også provoserende. Leer-Salvesen kaller dette «forvaltningskunst», og vi er nok flere som på alvor mener at han burde få ha en permanent utstilling i det nye regjeringskvartalet – som en påminnelse om hvem byråkratene faktisk skal tjene.

Vår oppgave som redaktørstyrt medium er å vise fram for innbyggerne hvordan samfunnet driftes. Byråkrati og ansvarlige politikere har etter vårt syn trenert saken fra første stund, og således aktivt motarbeidet grunnleggende demokratiske prinsipper, skrev jeg i en kommentar da vi hadde sendt klagen i begynnelsen av februar.

Saken Teknisk Ukeblad har vunnet fram i, er en illustrasjon på hvor viktig det er at Norge har formelle institusjoner som passer på at demokratiet faktisk fungerer i det daglige. Det er lett å tenke at vi har så mye penger og så godt velferdssamfunn, at dette ikke spiller noen rolle. Men slik er det ikke. Vi ønsker å ha et velutviklet demokrati, ikke et teknokrati eller elitestyre. Hvis ikke vi som jobber i frie og uavhengige medier tar arbeidet med å gi befolkningen tilgang til ubehagelig informasjon, gjør vi ikke jobben vår.

Men igjen: Det krever redaktører som setter av tid til dette arbeidet i redaksjonen, og som sier at det å klage på manglende innsyn er viktigere enn å pøse ut noe idiotisk vås om Bendtners kjæreste, bedre ereksjon og toppløs-protest, for å ta tre tilfeldige saker på et ikke tilfeldig nettsted i skrivende stund. 

I TU har vi heldigvis dyktige journalister som blant annet utøver kritisk journalistikk om norsk atombrensel. Jeg skal love at vi skal jobbe for ytterligere innsyn i saken. Noen redaksjoner er flinke til å benytte klagemulighetene hos Sivilombudsmannen, men jeg ser gjerne at enda flere sender sakene dit. Jeg regner ikke med at vi får tilgang til alle opplysninger. Kampen er ikke slutt med avgjørelsen fra Sivilombudsmannen, men uttalelsen er til svært god hjelp – forhåpentligvis for hele Medie-Norge.

Til toppen