MAREN SÆBØ, her fra en SKUP-konferanse fra noen år tilbake.
MAREN SÆBØ, her fra en SKUP-konferanse fra noen år tilbake. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

KRONIKK

Afrika-dekningen blir ikke bedre av å kompensere for krig med noen positive historier. Løsningen må være journalistikk

- NRK tar opp dekningen av Afrika til frokost. Men hvorfor i all verden må vi fortsatt diskutere dette? Kan vi ikke bare bli bedre? Her er fem bud for journalister på afrikareis, skriver Maren Sæbø.

  • Endret
  • MAREN SÆBØ, frilansjournalist

 

Hva er det med dekningen av Afrika?

For det første, det er vel smått utrolig at vi fortsatt stiller dette spørsmålet. At vi ikke har kommet lenger enn panelet i fredagens Ekko på NRK P2 gir inntrykk av.

Der fortalte tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik om sitt tidlige engasjement for Biafra i Nigeria, dels som følge av journalistenes dekning. Han ble supplert med Elisabeth Eide fra OsloMet, og etter hvert kunstneren Fadlabi fra Sudan og NRKs Afrika-korrespondent Sverre Tom Radøy.

De verken var eller virket som de var helt på samme kontinent.

Utover at alle var enige om at K-journalistikken (katastrofe, krig og krise) må matches med konstruktive eller positive historier.

 

Nu vel: Et for stort fokus på katastrofe, krig og krise, dels drevet av norske organisasjoners behov for oppmerksomhet (kriser fortjener litt oppmerksomhet da, det må jo og sies) - det veies nok ikke opp av at man bevisst lager positive historier.

Man bør vel heller konsentrerer seg om å fortelle hele eller nyanserte historier.

Kort sagt, man skal dekke Afrika som et hvilket som helst annet kontinent. Man skal ta det på alvor. Eller om jeg skal følge panelet, man kan godt slutte å diskutere alt som er galt nå, og være litt konstruktiv.

 

Som frilanser med nettopp dette kontinentet som felt, har jeg derfor forsøkt å sette ned 5 bud for god dekning.

Vanligvis er det jeg driver med dyr og langsom journalistikk, men dette skal dere få helt gratis: 

 

1. Kontekst er konge

Det er 54 stater i Afrika, og et okkupert område (Vest-Sahara). Alle disse statene har en historie, de har kultur og økonomi, de har internasjonale relasjoner og politiske strømninger.

De fleste av disse statene har mer enn ett offisielt språk, noen har flere hundre dialekter. Alle de store verdensreligionene og et uttall lokale religioner praktiseres av 1,2 milliarder mennesker.

Dette gjør Afrika til et svært mangfoldig kontinent. Det er selvsagt mye å holde styr på, og krever at man setter seg litt inn i ting. Men det skal vi jo gjøre når vi er ute å reiser, skal vi ikke?

 

2. Ikke undervurder leseren

Når dekningen i dag til tider ligner på dekningen av Biafra-krigen (1967-70), så er det jo åpenbart at noe har gått i stå.

Redaksjonene vet at stoff fra Afrika ikke engasjerer noe særlig. Som frilanser som skal levere stoffet får man hele tiden høre, «og ja, du må vinkle på Norges rolle», eller «en norsk kilde kanskje?».

Dette er nok velment, og å ta en sak «hjem» er en velkjent metode for å engasjere leseren. Mer Norge, mindre kontekst, er ofte tilbakemeldingen.

Men hva om man tenkte litt annerledes, hva om man var litt mindre redd for at leseren skulle flakse videre? Hva om man utfordret lytteren og seeren mer? Hentet fram folkeopplysningshatten?

At seere, lyttere og lesere vet så lite om et kontinent må ikke bli en unnskyldning for ytterligere fordumming. Det må ses på som en utfordring, og en mulighet.

 

3. Utvid kildegrunnlaget

Noen av oss har mast så mye om dette at vi rett og slett ikke kommer unna lenger: Man må snakke med de det gjelder.

Men ikke bare det, det holder ikke å finne en «case» eller et offer. Også andre type kilder bør være lokale. Hvor er politikeren (ale afrikanske land har disse) og eksperten eller næringslivslederen? (Ja, disse og).

På Ekko fredag nevnte NRKs Radøy at noe av det slående med å dekke ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 var alle de lokale helsearbeiderne, som jobbet under lagt verre forhold enn de tilreisende som ble vist fram her hjemme.

Det skal sies at Sierra Leone og Liberia ikke bare hadde helsearbeidere, den lokale epidemiologen Mosaka Fallah var antagelig avgjørende for å stoppe spredningen av sykdommen i Liberia. Han representerer en godt utdannet generasjon afrikanere som løser afrikanske problemer. Og han tar telefonen når du ringer.

I tillegg har vi flere digitale ressurser enn tidligere, afrikanske statistikkbyråer og offentlige kontorer er nå på nett. Og stadig flere afrikanske land har fått gode innsynslover.

 

4. Ikke lag stoff utelukkende på materiale fra en hjelpeorganisasjon

Dette har jeg og mast om tidligere. Norske organisasjoner kan være gode kilder, og i noen områder, god hjelp. Men ikke baser dekningen på disse.

I den såkalte K-dekningen vi var inne på over står ofte organisasjoner både for billedmaterialet, logistikk for tilreisende journalister og kilder. I de områdene journalister ikke engang reiser inn i, står de gjerne for hele pakker.

Dette er selvsagt problematisk. Som journalister skulle vi jo gjerne ha kunnet ta turen sjøl (dyrt). Når redaksjoner ikke prioriterer å lage eget stoff, så må de være oppmerksom på at det å godta materialpakke fra organisasjoner kan undergrave eventuelle frilansere som skal levere fra samme områder.

Skal man bruke materiale fra organisasjonen, merk det tydelig, og suppler med andre kilder.

 

5. Bygg kildenettverk

Joda, som journalister har vi selvsagt det. Vi har kontakter i de før nevnte organisasjonene, og Utenriksdepartementet. Og kanskje noen vi møtte på en reise en gang.

Men journalister med gode og lokale nettverk i afrikanske land er det ikke mange av her i landet. Det fordrer selvsagt en del tilstedeværelse og arbeid med områder over tid. 

At det er svært få som har muligheten til dette i dag, skal jo likevel ikke stoppe oss fra å prøve. Og oppfølging kan jo også gjøres fra Norge.

VG har de siste årene bygget opp et omfattende nettverk av kilder i Midtøsten, noe som gir mediehuset en unik tilstedeværelse i sluttspillet om Syria. Lignende nettverk er det fult mulig å bygge også krigssoner i Afrika.

Spesielt vil jeg trekke fram våre egne kolleger, journalistene, mediefolkene. Også her har det de siste årene vokst fram en ny generasjon mer profesjonaliserte enn sine forgjengere, og de vet selvsagt bedre enn oss hva som skjer i deres eget nabolag

 

Den årvåkne leser vil antagelig se at alle disse fem budene egentlig bare er hva vi forventer av journalistikken på andre områder, og på vårt eget kontinent.

Muligens er litt av problemet at redaksjonene kommer unna med å behandle journalistikk fra Afrika som noe eksepsjonelt, et unntak, et slags reisebrev hvor man legger ansiktet i alvorlige folder og forteller om siste K-hendelse.

Løsningen kan ikke være å forsøke å veie opp med lysere reiseskildringer, løsningen må være journalistikk.

Lykke til.

Til toppen