Eivind Trædal fotografert ved en tidligere anledning.
Eivind Trædal fotografert ved en tidligere anledning. (Poppe, Cornelius)

DEBATT

«Aftenposten hevder at de ikke legitimerer ytringer ved å sette dem på trykk, men selvfølgelig gjør de det.»

– Aftenposten virker i alle fall svært forvirra når de på lederplass tar til orde for å ikke redigere ordskiftet, noe de åpenbart gjør hver dag, skriver Eivind Trædal (MDG) i dette innlegget.

  • Endret
  • Eivind Trædal, bystyrerepresentant i Oslo for Miljøpartiet de Grønne

Det er fascinerende hvordan man kan snu opp-ned på virkeligheten gjennom språket.

Nå har for eksempel flere norske redaksjoner klart å forvrenge all kritikk av deres redaksjonelle linje til å være «no-platforming», som er en farlig trussel mot ytringsfriheten.

Det går inn i et slående mønster, der liberale og venstrevridde ideer vrangleses, gir et nytt og skummelt navn, og utpekes til en fiende av et fritt og demokratisk ordskifte.

En idé som «la oss vise hensyn til de som diskrimineres for sin hudfarge, kjønn, religion eller legning», også kalt «høflighet», har for eksempel lenge blitt avfeid som autoritær under samlebetegnelsen «politisk korrekthet».

Holdningen «Vi bør hjelpe mennesker på flukt», er nå omdøpt til «godhetstyranni». Og hvis du argumenterer for at vi skal vise personlig eller kollektivt ansvar, driver du med «moralisme».

I nyere tid har like så godt både antirasisme, feminisme, kamp for urfolks rettigheter og skeives rettigheter blitt lumpet sammen som «identitetspolitikk».

I kombinasjon med det moralsk utflatende begrepet «polarisering» kan man bruke dette begrepet til å gjøre rettighetskamp for marginaliserte grupper til den største trusselen mot demokrati og frihet i dag.

Hvorfor vokser autoritære høyrepopulister? Det må være de svarte, transene, kvinnene og de homofiles skyld!

Og nå har altså den relativt ukontroversielle ideen om at redaktører skal redigere sine spalter for å sikre et best mulig ordskifte, blitt til et farlig ord som heter «no-platforming». I mine øyne er ordet mer egna til å forvirre enn å rydde opp i debatten.

Aftenposten virker i alle fall svært forvirra når de på lederplass tar til orde for å ikke redigere ordskiftet, noe de åpenbart gjør hver dag.

Aftenposten hevder at de ikke legitimerer ytringer ved å sette dem på trykk, men selvfølgelig gjør de det.

Det betyr ikke at Aftenposten stiller seg bak meningsinnholdet, men at de har bedømt det til å være verdt å få på trykk i Norges største avis.

Det er meningsløst å forsøke å benekte at det å presentere en meningsytring for hundretusenvis av lesere ikke er å «gi det en plattform».

Det betyr naturligvis ikke at alle som til enhver tid ikke står på trykk i Aftenposten mangler ytringsfrihet, eller har blitt nektet enhver mulighet til å komme til orde.

Jeg har mange ganger blitt refusert av Aftenposten selv, uten at jeg dermed oppfatter meg som kneblet.

Like meningsløst er det å innbille seg at det er mulig å gi alle den samme oppmerksomheten. Hvis alle skal «få en plattform», er begrepet «plattform» innholdsløst.

Vi må utgangspunkt i det faktum at noen røkter en offentligheten der det finnes begrenset med plass og oppmerksomhet.

Norske redaktørers svar er tilsynelatende å fornekte sin egen eksistens og funksjon, og dermed tildekke sin egen makt og sitt eget ansvar, noe de enkelt kan gjøre når de kan gjenoppfinne helt normal kritikk av deres redaksjonelle linje som en ny, farlig trend i samfunnet.

Den siste ukas storm mot no-platforming er illustrerende på hvor galt det kan bære av sted når vi snur opp-ned på virkeligheten med ord på denne måten: en ung, kvinnelig mørkhuda muslimske debattant har tatt til orde for «no-platforming» av folk som direkte truer hennes og mange andres ytringsfrihet.

Reaksjonen fra den meningsbærende eliten er at en drøss med hvite, godt voksne og privilegerte debattanter stormer til for å forklare hvordan det egentlig er hun som utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

Selv om det nettopp er folk som henne som utelates når vi ikke klarer å være høflige og hensysnfulle med hverandre, og lar høyreekstreme dominere debatten uimotsagt.

Det er paradoksalt, og vitner om en defensiv og vrangvillig holdning til de reelle ytringsfrihetsdilemmaene vi stilles overfor når minoriteter og andre svake grupper blir forsøkt skremt bort fra offentligheten av hatefulle grupper.

En utgave av dette innlegget var først publisert på Eivind Trædals facebookside.

Til toppen