POMPEL OG PILT måtte du se på om du ville eller ikke. Nå kan du velge bort alt annet enn akkurat det du vil.
POMPEL OG PILT måtte du se på om du ville eller ikke. Nå kan du velge bort alt annet enn akkurat det du vil.

Alle kan delta i samfunnsdebatten. Men deltar vi i den samme samtalen?

SØNDAGSPOSTEN: Hva gjør den digitale tidsalderen med vår felles referanseramme? Svenskene har undersøkt - og talt.

- Kom nærmere, sa Rolf Kirkvaag, og Erik Bye tok oss om bord. De fikk følge av Pernille og Mr. Nelson, og for senere seere av Pompel og Pilt.

Sammen fullførte de det Harald Hårfagre ikke rakk. Nå raser byggverket.

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Harstad.

bård borch michalsen

SVENSKENE HAR – det skulle bare mangle – et eget statlig organ for kulturanalyse.  Denne «Myndigheten for kulturanalys» har nylig avlevert en rapport om samfunnstrender som påvirker kulturvanene.

Analysen er ingen forfallsrapport, men den proklamerer heller ingen enøyd teknooptimisme.

Rapporten summerer fem utviklingstrekk:

  • Ett mer heterogent samhälle där t ex urbanisering och ökade inkomstklyftor ger olika förutsättningar för kulturvanor.
  • En mer deltagarstyrd kultur där digitaliseringen gör att fler kan delta och påverka kulturen.
  • Ett bildsamhälle, där en förmåga att tolka bilder kommer att vara nödvändig.
  • Kultur som målgruppsanpassas och utformas baserat på dataanalys.
  • Filterbubblor och individanpassning av utbudet på internet, vilket gör att man får den typ av information och kultur som man redan känner till.

STIKKORDENE ER ALTSÅ urbanisering, individualisering, visualisering og – fremfor alt – digitalisering.

Alt dette gir oss muligheter til både å konsumere og produsere kultur og medieuttrykk i en helt annen skala enn før. Hver fjerde svenske to-åring er daglig på internett, og annenhver ti-åring skaper noe på nettet hver uke.

Listen for å bli bildekunstner, forfatter eller redaktør er lagt millimeter over bakken. Det er enklere enn noen gang å komme til orde.

MEN DET ER VANSKELIGERE å bli hørt, i alle fall utenfor menigheten av menings- og interessefeller. Som publikum har vi alltid foretrukket å eksponere oss for uttrykk, budskap, mennesker og oppfatninger vi har hatt noe til felles med, men mulighetene var begrenset.

Da NRK var alene om å sende fjernsyn, hadde vi ikke noe valg: Skulle vi se, måtte vi ta til takke med Lars Jakob Krogh, Herbjørn Sørebø og Rita Westvik, enten vi ville det eller ikke.

Dersom det hadde skjedd et dødsfall i familien og tante og onkel var på biltur, var en etterlysning på riksradio eneste mulighet for å få kontakt i det som var ett medierike: «Vi har ei melding til eit ektepar frå Fredrikstad på tur i ein Ford Cortina i Nordland. Ring heim. Det har skjedd noko i familien.»

I DAG VELGER OG vraker vi, og vi gjør mest av det sistnevnte. Dataanalytikerne har inntatt kultur- og mediesfæren med sine «big data», og kan slik tilpasse «House of cards» basert på vår atferd mens vi ser episodene:

Vi får de skuespillerne vi liker, den utviklingen av manuset som vi ønsker oss. Slik går det når vi utsetter oss for medier som registrerer nøyaktig hva vi foretar oss; mediene sørger for å gi oss mer av det samme.

Våre preferanser blir det tilbudet vi får, enten vi er på Google, Spotify eller Facebook.

DET HØRES VEL og bra ut: Vi får det vi etterspør. Hake for hver enkelt er at vi ikke får det vi ikke vet at vi vil sette pris på eller trenger. På samfunnsnivå er konsekvensen at vi alle sitter i hver vår boble filtrert av datamaskinene, i små subkulturer tilpasset våre meninger og interesser, men med lite innblikk i andres meninger og uttrykk.

Resultatet blir en mangfoldig ensretting. Dersom det skulle være et poeng med en felles nasjonal referanseramme, så svekkes mulighetene for hver dag.

MEDIEBRANSJEN VET ALT dette, og noen kjenner utviklingen på kroppen og pungen: Det blir vanskeligere å drive nasjonale medier, mens fragmenteringen gir muligheter for dem som vil bygge nisjer.

Henriette Schønberg Erken skrev kjøkkenets bibel. Ingrid Espelid Hovig viste oss tricksene hos Norsk Rikskringkasting.

Og i dag? Det finnes matblogger for enhver gane (antakelig med Trines Matblogg som den største), og min santen: Nå er det også noen som prøver seg med en egen tv-kanal ene og alene med matlaging på sendeskjemaet (www.matkanalen.tv).

HVA BLIR DET NESTE? Egne tv-kanaler for mote, reiseliv, sport eller film?

Til toppen