Kjetil Rolness (fra venstre), Halvor Fosli, Hege Ulstein, Bjørn Kristoffer Bore og Merete Røsvik.
Kjetil Rolness (fra venstre), Halvor Fosli, Hege Ulstein, Bjørn Kristoffer Bore og Merete Røsvik. (Foto: Kjell Ruben Strøm/Senterpartiet/Berit Roald/Erik Waatland/Ilja C. Hendel)

KOMMENTAR

Anmeldelsen du ikke får lese. Verken i Prosa eller Samtiden

«Ytringsfrihet er viktig. Men ikke så viktig som redaktørfriheten», skriver Kjetil Rolness.

Dette er et forsøk på resymé av den mest selsomme behandlingen en bokanmeldelse har fått i nyere norsk pressehistorie.

 

Det som ikke er «innafor»

Merete Røsvik, redaktør av Prosa, Norges største litteraturtidsskrift, bestiller, godkjenner, og betaler for en anmeldelse av Halvor Foslis innvandringskritiske bok, «Mot nasjonalt sammenbrudd».

Boka er etter min mening ensidig, pessimistisk og overbekymret. Men også seriøs, velskrevet og velbegrunnet (med noter og litteraturliste på plass). Forfatteren, en profilert nasjonalkonservativ samfunnsdebattant, har tidligere utgitt flere kritikerroste bøker. Bokprosjektet har fått økonomisk støtte fra Fritt Ord og Det Faglitterære Fond. Temaet er omstridt, aktuelt og engasjerer mange. Men likevel utgis svært få bøker om de kulturelle, sosiale og økonomiske konsekvensene av innvandringen til Norge. Altså er det god grunn til å anmelde boken i sakprosaforfatternes eget tidsskrift, der Fosli en gang var redaktør.

Anmeldelsen er språkvasket og klar til trykking. Men så ombestemmer Røsvik seg. Hun har ikke lest Foslis bok. Men i mellomtiden har hun lest «Ytringsfrihet annotert» av Bjørn Stærk.

Stærk hadde engang et liberalt syn på ytringsfrihet, og syntes det var sunt at FrP kom regjering. I dag støtter han no-platforming av debattanter knyttet til Resett, Document og HRS. Han mener «vi i tjue år nå har jobbet for å legitimere islamhat i Norge». Og han beklager at FrP er blitt «omfavnet som et normalt politisk parti». 

Redaktøren skriver deretter til anmelder Per E. Hem at hun likevel ikke vil publisere teksten hans, fordi «eg har skrifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor».» 

Når Hem klager på avgjørelsen, kommer Røsvik med en annen begrunnelse, som hun siden har gjort til hovedsak i debatten om saken: Anmeldelsens manglende kvalitet. Hem, som ellers er kjent som en erfaren og dyktig sakprosakritiker, reagerer sterkt på den han mener er en uredelig og avledende framstilling, og siterer den rosende tilbakemeldingen han fikk fra redaktøren etter siste manusversjon (hun var ikke fornøyd med første utkast). Hvorpå Røsvik forklarer i Aftenposten at hun skrev mailen «fort og gale, i rein lettnad over at han hadde levert noko som likna ei normal bokmelding med både ros og ris», og for å spare dem begge for «ubehaget».

Etter dette slaktet av egen anmelder, slakter hun selv Fosli i samme debattinnlegg, basert på et par-tre sitater fra boken. Blant annet dette, om flyktningbølgen: «Vi vet nå at det ikkje var mennesker med mange ressurser som kom i 2015».

Prosa-redaktøren synes påstanden er tvilsom, fordi Fosli i en note refererer til Nina Hjerpset-Østlie, som «har bakgrunn frå Document.no og Rights.no». Ikke «innafor»! Og Røsvik spør retorisk: «Skal tru om norske forskarar «veit» det same?» Ja, det gjør de. Men redaktøren i Prosa vet åpenbart ikke hva SSB, Brochmann-utvalget og Perspektivmeldingen sier om flyktningers språkferdigheter, utdanningsnivå og yrkeserfaring.

 

Holdninger som ikke fortjener oppmerksomhet

Men også mer garvede pressefolk er involvert i saken. Hege Ulstein, mangeårig politisk kommentator i Dagsavisen, sitter i Prosas redaksjonsråd, som enstemmig støttet redaktørens snuoperasjon. Uten at noen hadde lest boken. 

Ulstein sier til Dag og Tid at refusjonen ikke var politisk motivert, men at en «melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst.»

Hun kunne like gjerne sagt: Når Prosa skal anmelde bøker med et perspektiv som ligger utenfor det rådet finner stuerent, så stilles det helt andre krav enn til andre anmeldelser. Blant annet forventer vi et slakt. 

For alt annet Ulstein sier om saken, er politisk motivert. Hun viser til hvordan Fosli «har valt å profilere seg i den offentlege debatten», på linje med FrP og Per-Willy Amundsen, og at meningene hans dermed ikke er så interessante. «Eg har inga tru på at det er nokon vits i å gi slike haldningar meir merksemd.»

Ulstein påpeker at aksepten av innvandring har gått opp de siste åra. Den innvandringsskeptiske holdningen visstnok er så marginal og utdatert at den ikke fortjener spalteplass. Her er sammenligningen hennes: «Den engelske avisa The Guardian trykker ikkje lenger innlegg frå klimafornektarar.» 

Dette er muligens effektiv retorikk, men det er elendig logikk. En ting er at Halvors bok trolig er mer faktabasert enn en gjennomsnitts innvandringsliberal kommentarartikkel i norsk presse. En annen ting er at Prosa ikke skulle publisere et debattinnlegg av Fosli, men en kritisk vurdering av boken hans. Og man aner at anmeldelsen, som ble revidert, for så å bli refusert, ikke innfridde forventningene om en total avvisning av Foslis prosjekt. Som Hem selv sier: «Bokmeldinga mi er ganske kritisk, og eg trur ikkje Fosli ville ha vore veldig nøgd med henne. Men eg gav ikkje Fosli dødsstøyten, slik eg trur Røsvik hadde håpa på.»

 

Redaktører må ikke knebles

Så kommer Vårt Land på banen, med et beroligende budskap på lederplass: There is nothing to see here! Redigering er ikke sensur, skriver sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore. Redigering er ikke alltid enkelt, man kan tvile og skifte mening underveis. Medier ledes av redaktører, ikke kommentarfeltet. Det står bra til med ytringsfriheten her til lands!

Alt dette er formaliteter eller selvfølgeligheter som ingen kan være uenige i, og som ikke angår stridens kjerne. Bore imponerer heller ikke med sine realitetsbeskrivelser:

«Det er fantastisk at det i et så lite land og språkområde gis ut flere hundre sakprosabøker hvert år. De fleste får dessverre liten oppmerksomhet, og omtales knapt i pressen. En av bøkene som har sluppet gjennom noen nåløyer og blitt omtalt i flere riksaviser er Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd, gitt ut på Document forlag. Mye av omtalen er kritisk, men boken blir debattert og får oppmerksomhet. Til tross for bred omtale tegnes det et bilde av at boken «forties».»

Her er fakta: Til tross for sitt sentrale og brennbare emne, har ingen store medier trykket noen anmeldelse av Foslis bok. Ingen store medier har intervjuet forfatteren, med unntak av Nettavisen. Han har heller ikke blitt invitert til Dagsnytt 18 eller noen lignende debattplattform. Boken har fått uvennlige kommentarer i Dagbladet og Klassekampen, og vennligere behandling i nisjemedier som Dagen og Dag og Tid. Alt som forventet i et venstre-sentrum-orientert presselandskap. Mer smal enn bred omtale.

Bore framstiller håndteringen av anmeldelsen om en vanlig dag på jobben, mens litteraturkritikere sier at de aldri har opplevd eller hørt om lignende. Han ser også fullstendig bort fra Røsvik politiske begrunnelse om å ikke slippe slike holdninger «innafor», og kjøper kvalitetsbegrunnelsen med søkk og snøre («selv de beste skribenter leverer tekster som ikke holder mål»). Han lager en tåpelig stråmann av kritikken: «Det kreves at den skal anmeldes og omtales av alle. Alt ­annet er et brudd på ytringsfri­heten. Det er å snu problemstillingen på hodet.» Men ingen snur saken så til de grader på hodet som Bore selv:

«Redaktøravgjørelser skal selvsagt kunne møtes med kritikk. Men når mediekritiker Anki Gerhardsen i debatten kaller redigering for «sensur» er det svært overraskende og uheldig. Anmelder Per Hem klager over en «innskrenkende ytringskultur». Hvis redaktører skal fratas sin frihet snakker vi virkelig om innskrenking av ytringskultur. Det har også vært reist krav om Røsviks avgang som redaktør. Det er trist hvis denne typen kneblingskultur skal få fotfeste i Norge.»

Bore makter altså å framstille sin kritiserte kollega som offeret. Redaktørens frihet er alt som teller. Spørsmålet om en redaktør kan misbruke sin frihet, slik at det går ut over bidragsyternes eller lesernes frihet, stilles ikke.

 

Trykkenekt

Hvor avgjørende er det om Prosa-redaktørens handling kan kalles «sensur» eller ikke? Røsvik har åpenbart begått en trykkenekt - på linje med scenenekt, eller no-platforming. Og skulle man først pukke på begreper, er «refusjon» også et forskjønnende uttrykk, siden anmeldelsen var antatt og godkjent. Kanskje vi kan prøve denne sammenligningen:

Sett at Halvor Fosli var bedt om å delta i et panel under Arendalsuka. En måned senere, når han har forberedt sitt innlegg, kommer beskjeden om at han likevel ikke er ønsket. Fordi arrangøren har lest en bok. Om ytringsfrihet! Og dermed skjønt at det ville gi et dårlig signal å ha invitere en debattant med sånne holdninger.

Hva ville vi mene om en slik arrangør? De færreste ville ha kjøpt en bruktbil av vedkommende. (Slik Frank Rossavik framholdt på en Facebook-tråd hos Bore.) Det er derfor oppsiktsvekkende at Prosa-redaktøren får uforbeholden støtte fra en kjent aviskommentator og en sjefredaktør som deler eier, bygg og kantine (Ulstein og Bore). Anki Gerhardsens poeng i Aftenposten står seg godt: 

«Å legge til rette for en åpen og fri debatt er en av grunnpilarene i journalistikken. I Vær varsom-plakaten står det med all mulig tydelighet at pressen ikke skal gi etter for noen som vil forsøke å hindre dette mandatet. Nå gjør vi det hele tiden, og flere er altså aktive pådrivere selv.»

 

Ytringsfrihet i eget hus?

Det burde også være en skjerpende omstendighet at tidsskriftet Prosa utgis av NFFO – Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Som både skal være politisk nøytral og opptatt av ytringsfrihet. Nåværende generalsekretær, Arne Vesbø, uttalte ved tiltredelsen: «Jeg ser fram til å jobbe med verdier som bør være sentrale i et demokrati; kunnskap, ytringsfrihet og dannelse. Det viser seg gang på gang at disse tingene ikke er noe vi kan ta for gitt.» 

Nei, tydeligvis ikke. Og heller ikke i eget hus. Men Prosa styres etter Redaktørplakaten, og eieren holder fingrene av fatet. Vel og bra. Men spørsmålet er likevel om redaktør Røsvik, som ifølge samme plakat «skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten», har usvekket tillit hos eier.

Eller blant medlemmene selv, når de ser hvordan hun behandler en erfaren sakprosa-anmelder. Denne saken «viser hvor galt det kan gå når en redaktør utøver makt, uten tanke om hva maktutøvelse er», skriver Ivo de Figureiro og Åsmund Svendsen. «Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere?»

For det er ikke bare redaktøren som skal ha frihet, men også kritikeren. En redaktør skal ikke legge seg bort i tendensen eller meningsinnholdet i en bokanmeldelse. Langt mindre nekte å publisere teksten fordi den ikke er negativ nok. Dagbladets veteran-kritiker Cathrine Krøger sier dette om redaktør Røsviks framgangsmåte:

«Den første versjonen sender hun tilbake fordi hun mente det var for mye handlingsreferat. Det er helt greit og ikke uvanlig. Men hun godtok den andre versjon, for senere å trekke det tilbake. Først med begrunnelse i en bok hun hadde lest om ytringsfrihet. Deretter, i Aftenposten, med at anmeldelsens kvalitet var for dårlig. Akkurat det blir kun en påstand, så lenge vi ikke får lest anmeldelsen. Hele prosessen er uheldig, og lett å lese som at Røsvik bestilte en negativ anmeldelse som hun ikke fikk. At Samtiden nå velger å trykke anmeldelsen, og at Hem selv er en dreven og anerkjent kritiker gjør argumentet om dårlig kvalitet enda mer betenkelig.»

 

Samtiden reviderer refusert tekst

Dette er altså den siste vendingen i saken. Teksten var ikke bra nok for Prosa, men bra nok for «Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift», der «landets skarpeste penner skriver om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål».

Men, nei, forresten, vent. For her er enda en vending. Da jeg fredag henvendte meg til Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup for å få lese anmeldelsen, under forutsetning å ikke dele eller sitere, fikk jeg til svar at Hem satt og skrev på anmeldelsen, etter innspill fra ham.

Hva i all verden? Og dagen etter skjønte jeg at flere enn meg var forvirret. "Trykker omstridt tekst" lød Klassekampens overskrift. Selv om det klart framgikk av artikkelen at det dreide seg om en omarbeidet versjon av anmeldelsen. Kjelstrup ble sitert på dette:

« - Min jobb som redaktør er å gi kritikere motstand. Det kunne for så vidt også Røsvik og Prosa gjort. Hem ønsket selv å utdype noen punkter. Samtiden har jo sin egen redaksjonelle profil, og så må vi jo heve teksten fra Prosa-nivå til Samtiden-nivå», sier han med et flir.»

Men - da får vi jo heller ingen dokumentasjon av hva Prosa nektet å trykke. Noe mange av oss trodde var poenget. Inkludert Klassekampen, som feilaktig skriver i ingressen: "Samtiden vil nå trykke den refuserte anmeldelsen."

En forbedret og utvidet analyse og kritikk av Halvor Foslis bok kan selvsagt bidra positivt til innvandringsdebatten, eller debatten om polarisering, som er emnet for det kommende Samtiden-nummeret. Men ønsker man også å bidra til ytringsfrihetsdebatten, som Kjelstrup hevder, måtte man selvsagt ha trykket Prosa-teksten uforandret.

Og hva er egentlig problemet? Det er fullt mulig å gjøre begge deler: Trykke den refuserte originalanmeldelsen, etterfulgt av et Samtiden-kuratert, fordypende essay om boken. Som vi ville sagt i musikkbransjen: Originalopptaket, pluss bonusspor. Ikke en remiks som tildekker hva som ble refusert.

 

Men originalanmeldelsen min får du aldri

Jeg har kontaktet Per E. Hem for å få lest originalanmeldelsen, men det får jeg ikke. Han sier han personlig ikke har noe imot at flere lesere den, men at han og Kjelstrup er blitt enige om å ikke gi den til flere. Tre personer har lest den, og Hem ber meg kontakte et par av disse for å få uttalelser om teksten fra dem. Jeg skal altså stole på deres vurdering av tekst jeg ikke får lest selv.

Hvorfor er jeg så interessert å lese originalen? Fordi Prosa-redaktør Røsvik, samt to redaksjonsmedlemmer, Hege Ulstein og Håvard Friis Nilsen, hevder at anmeldelsen ble vraket fordi den ikke holdt mål. Jeg tror ikke på denne begrunnelsen, før jeg får sett det. Men jeg kan heller ikke imøtegå argumentet, uten å ha lest teksten selv.

Så dermed blir man sittende og lure på hvorfor anmelder og ny redaktør ikke ønsker at andre skal få lese originalen, selv konfidensielt. I sannhet en underlig erfaring om ytrings- og informasjonsfrihet i Norge 2020: Først trykkenekt fra de som ønsker å beskytte offentligheten mot aktører og ytringer som står et stykke fra dem selv. Og så lesenekt fra de som har påtatt seg å synliggjøre den mørklagte tekst, i ytringsfrihetens navn.

Hva oppnår de med det? At Prosas påstand om refusjon på grunnlag av manglende kvalitet blir stående. Og at sentrale aktører i norsk presse slipper å bli konfrontert med sin sviktende evne til å stå ved sentrale prinsipper når det gjelder, og muligens kan sende «gale signaler».

Til toppen