Papiravisens tid er over, selv for bestemor.
Papiravisens tid er over, selv for bestemor.

April, 2017: Da selv bestemor bestemte seg for å si opp papiravisa. Og surfet videre på Facebook

KOMMENTAR: Bestemor fikk iPhone til jul. Og et halvt år senere syntes hun ikke det var nødvendig å abonnere på lokalavisa. 

  • IVER HAMMEREN, eier og styreleder i Mediecom. Tidligere medieleder, blant annet redaktør i Nordlandsposten

 

Mens avisbud over hele landet gikk rundt med lukten av fersk trykksverte i nesen høsten 2003, satt en ung student ved Harvard University i California i USA og hacket seg inn i beskyttede områder av Harvards nettverk.

Ifølge Wikipedia utviklet den unge studenten en applikasjon som sammenlignet bilder av to personer slik at brukeren kunne velge hvem av dem som var mest attraktiv.

Avisbudene visste naturligvis ingen ting om hacking. Deres hverdag besto i kjeft og enda mer kjeft fordi de ikke klarte å holde tidsrammene på sine ruter i takt med en nærmest eventyrlig opplagsvekst.

Avisbudene gikk, løp og sykla. På bygdene kjørte de fleste bil. Gamle, rustne biler så fulle av aviser at hjulene subba hjulgangene hver gang de passerte en liten dump.

For lenge, lenge siden.

 

Iver Hammeren for snart 20 år siden, som redaktør i Nordlandsposten. Her sammen med klubbleder Wigdis Korsvik.
Iver Hammeren for snart 20 år siden, som redaktør i Nordlandsposten. Her sammen med klubbleder Wigdis Korsvik. Foto: Erik Veigård / Scanpix

Så langt tilbake som i 2004 var det alltid kakefest den dagen opplagstallene ble offentliggjort. Sjefredaktører, administrerende direktører og gjerne også styreledere ble intervjuet av en på forhånd utvalgt, lojal journalist.

Sjefer, de fleste uten påtrengende sosial intelligens resten av året, ble av den utvalgte journalisten denne ene dagen i året instruert til å smile bredt.

Gjerne med en bunke aviser i hendene foran en innrøkt og bakfull gjeng journalister. Alle måtte juble og strekke armene i været på kommando.

Små og store avisredaksjoner over hele landet hadde for lengst lansert egne nettutgaver. Papiravisen ble kopiert over i en dataskjerm og alle jublet over at det nå var praktisk og teknisk mulig å lese flere artikler på sin egen datamaskin hjemme.

Avisbudene fortsatte å slite med å holde rutetidene, men hva gjorde vel det når vi nå kunne lese de viktigste sakene på data.

Dødsannonser og annet forbrukerstoff kunne vi lese når vi kom hjem etter jobb. For da hadde nok avisa kommet i postkassa.

 

I januar 2004 lanserte den unge hackeren fra California noe han kalte thefacebook.com. mens avisbudene strevde med å finne stadig nye postkasser å putte aviser i.

Opplagsfesten var i ferd med å ta helsemessig kvelertak på en fra før sliten yrkesgruppe med dårlig kjøretøy og slitte joggesko.

Takket være god markedsføringshjelp av tre venner kunne den unge hackeren og studenten ved Harvard i mars 2004 åpne Facebook ved universitetene Columbia, Standford og Yale.

I desember samme året når vennegjengen ut til en million aktive brukere.

 

Vi hopper likegodt frem til 2010 hvor vi befinner oss midt i den digitale revolusjonen, som er ti ganger raskere enn den industrielle revolusjonen var.

Mange år etter at sjefredaktørene sluttet å snakke seriøst om opplagstall.

Nå er det lesertall som gjelder. Avisbudene får stadig kortere ruter, og selv de mest lojale abonnentene er ikke lenger like forarget som tidligere de dagene et bud har forsovet seg, eller i bakrus har valgt å kaste hele avisbunker på sjøen.

 

Bestemor fikk iPhone 6 i julegave fra barnebarna julen 2016.

1. dag jul lå monopol og ludobrettet urørt under salongbordet. Barnebarna hjalp i stedet bestemor med å opprette sin personlige Facebook-konto. Makeløst. Tenk å finne gamle klassevenninner bare ved hjelp av et par tastetrykk.

For ikke å snakke om FaceTime. Bestemor vil ikke slutte å snakke når hun får kontakt med sitt førstefødte barnebarn som tilfeldigvis studerer ved Hardvard University i California.

– Så tynn du er blitt, sier bestemor og stryker barnebarnet forsiktig over skjermen.

3. dag jul 2016. Bestemor går i bare tøfler og morgenkåpe de få meterne ned i postkassa. Det er ikke lenger snø i romjula der hun bor. Postkassa er tom.

Hun kjenner et lite snev av gammelt temperament, men så hører hun en annerledes ringelyd gjennom ytterdøra som står på gløtt. Hun småløper inn i gangen. Trykker på telefonrøret i skjermen på mobilen.

– Hei bestemor. Regna med at du var oppe på denne tiden. Ville bare overraske deg før jeg legger meg. Vi ligger seks timer i tid etter Norge i USA, forstår du.

Bestemor blir så glad at hun må sette seg rett ned på puffen i gangen og felle en liten tåre.

– Jeg var i postkassa for å hente avisa da jeg hørte du ringte.

– Står det noe nytt i avisa?, spør Harvard-barnebarnet.

– Det var ingen avis. Tom kasse. Samme kan det være. Tror ikke jeg kommer til å fornye abonnementet. Blekka er blitt så tynn etter at alle de beste journalistene har sluttet. De har tatt noe de kaller sluttpakke. Hva nå det er for noe tull, sier bestemor.

– Sluttpakke er helt vanlig det nå, bestemor. Det betyr at de får lønn fra seks til helt opp mot halvannet slik at de har noe å leve av til de får seg ny jobb.

– Hvor kan en journalist få jobb her i byen som det ikke er noen andre mediehus enn lokalavisa?, spør bestemor.

– De yngste får seg nok en eller annen kommunikasjonsjobb på verftet, eller i kommunen, svarer det førstefødte barnebarnet.

 

Bestemor venter til etter klokka 10 før hun ringer nummeret til lokalavisa.

– Hei, det er abonnementsnummer 10034 som ringer. Jeg vil ikke lenger være abonnent.

Det blir stille en lang stund i andre enden før en ung kvinnestemme nærmest skriker inn i røret:

– Abonnementet må sies opp skriftlig.

 

28. april 2017. Bestemor har fått 57 nye Facebook-venner siden jul.

Sammen med fire andre har bestemor bestilt tur med danskebåten mot slutten av mai. Av gammel vane klikker bestemor daglig på hjemmeside-appen til lokalavisa selv om hun vet at hun ikke får opp en eneste sak uten at hun må betale.

Og det vil hun ikke. Hun har da sannelig betalt nok opp gjennom årene.

3200 kroner i året for noe som er blitt tynnere og tynnere for hver dag.

 

Bestemor har fått en ny venneforespørsel. Hva i alle verden?

Fritz Karlsen vil bli facebook-venn. Beste journalisten i hele verden. Bestemor bekrefter. Hun klikker på fanen «om». Kommunikasjonsrådgiver.

Jahaja. Barnebarnet hadde altså rett likevel. De beste får seg nok jobb i en eller annen kommunikasjonsavdeling.

Bestemor tar bussen inn til byen. Hun ser seg rundt. Nesten alle har hvite ledninger som stikker ut av ørene.

Hun humrer for seg selv når hun ser en mann om lag på hennes alder sitte og bla i lokalavisa.

Oldis, tenker hun og tar opp øreproppene som fulgte med mobilen.

Til toppen