Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys.
Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys. (Foto: Tom Melby / Nordlys)

Påskepreik:

– Av alt galt jeg har gjort i et langt journalist­liv, tror jeg det rager høyest at jeg har forhindret en norsk kulde­rekord

Skjalg Fjellheim tror hele mediebransjen har lært av VG-skandalen. Men i påska ble det rolig ferie hjemme i i Tromsø - langt fra Bar Vulkan i Oslo.

Navn: Skjalg Fjellheim (51)

Stilling/selskap: Politisk redaktør i Nordlys

 

– Hva gjør du i påska? (og når hadde du sist ski på beina?)

– I år er det bypåske i Tromsø.

– Hører du på Påskelabyrinten?

– Viggo Valle er en norsk radioinstitusjon. Jeg hører sporadisk, og med oppmerksomhet, men jeg er nok ikke blant Påskelabyrintens faste lyttere.

– Når finner du roen på ferie?

– Det er når jeg kan sette meg på flyet til en storby i Europa med noen podkaster og bøker i reisekofferten som vil gjøre meg litt klokere. Streife rundt i gatene, og forsyne meg grådig fra menyene på restaurantene.

– Hvilke medier/serier/podkaster/innhold vil du anbefale andre å konsumere i påska?

– Det er så mye her i nord som har gått folk sørpå hus forbi, men et sted må man vel starte. Og da vil jeg anbefale en skatt i NRKs TV-arkiv, som jeg nokså nylig konsumerte på nytt i løpet av par kvelder. Det er «Finnmark mellom Øst og Vest», Knut Erik Jensens storverk om krig og gjenreisning i Finnmark. Det gir en dypere forståelse ikke bare av Norges geopolitiske beliggenhet, men også av den gjenstridighet som kjennetegner Finnmark i dag, på grunn av en dramatisk fortid som skiller seg fra landet for øvrig. Det er viktig for Norge å forstå hvordan disse sporene fra historien vever seg rett inn i vår egen samtid, og Jensens dokumentar er et godt sted å starte.

 

– Vi kan komme styrket ut av saken

– Hvordan vil du karakterisere medieåret så langt i år?

– Det har vært preget av Bar Vulkan-skandalen i VG, som har påført den politiske journalistikken i Norge en ikke ubetydelig skade. Samtidig er den ikke uopprettelig, og det har kommet noe godt ut av det. Både VG og bransjen som sådan viser vilje til selvransakelse. Jeg tror vi i sum kan komme styrket ut av saken. De redaktørstyrte mediene er under press, men har fremdeles mye makt, både nasjonalt og regionalt. Derfor er det oppløftende å se at mediene har vilje og evne til å ettergå hverandre, og den makten vi selv forvalter.

– Hvilket innhold har imponert deg de siste åra?

– Jeg vil trekke fram Tysfjord-saken i VG. Det viser jo spennvidden i VG, ikke sant? Jeg mener det er det viktigste journalistiske arbeidet i min landsdel på svært mange år. Det ble stukket hull på en verkebyll i det samiske samfunnet, og etter VGs reportasjer har jo omfanget av vold og overgrep som er avdekket, blitt enda større. Saken er et piskeslag i et fellesskap som har sviktet fatalt, og jeg er full av beundring over mine kolleger som våget å gå inn i dette store mørket, og bli der så lenge det var nødvendig. Det er journalistikk på sitt aller beste; sannhetssøkende og avslørende.

– Hvordan havnet du egentlig i mediebransjen?

– Den vanlige historien. Jeg likte å skrive, kombinert med politisk arbeid. Mange har hatt en slik vei inn i pressen. Egentlig var planen å ta et hovedfag i historie ved Universitetet i Tromsø. Samtidig med studiene var jeg politisk aktiv i SV, og jeg leverte reportasjer nordfra til partiavisen Ny Tid på slutten av 80-tallet. Det var vel da jeg forsto at journalistikken var min greie, så jeg hoppet over til journalisthøgskolen i Bodø. Det er 30 år siden, og har ikke angret en dag. Det er et fantastisk yrke, og fortsatt et privilegium å kunne ha et høyt forbruk av ytringsfrihet i et fritt samfunn. I fjor på denne tiden dro jeg med Anki Gerhardsen og Barents Press for å besøke kollegaer i Moskva, og da lærer man å sette pris på vår egen frihet. Den er verdt å forsvare.

– Hva er det morsomste du har opplevd på jobb?

– Alle reportasjereisene til Berlevåg da mannssangforeningen slo gjennom og ble rikskjendiser med «Heftig og Begeistret». Disse mannfolkene var rene mitraljøser med replikker og historier som overgikk fantasien. Og de gikk ikke tidlig til sengs, det kan jeg love deg! Det var ravgalt inntil kunst, som Hamsun sa om det nordnorske språket. Og når de sto der i snødrevet i Berlevåg og sang at ingen er så trygg for fare, herregud, det var så vakkert. Jeg blir på gråten nå jeg tenker på det.

 

- Av alt galt jeg har gjort

– Hva med det teiteste?

– Dette var i januar 1999, og også i min tid som Dagbladets mann i Nord-Norge. Jeg ble sendt til Karasjok da gradestokken passerte minus 45 og det var varslet norsk kulderekord. Jeg satt på hotellet i Karasjok sammen Johs Kalvemo i NRK Sameradioen og det var allerede passert minus 50. Den norske rekorden var på minus 51,4. Men det sto liksom og stampet på minus 50 i mange timer. Bilene sto og gikk på tomgang og dieselen lå som skodde over Karasjok. Vi trengte en god historie å sende til Oslo. Så sa Johs: «Nei, nå vi låner vi en målestav med oss her fra bygda, får tak i en drosje og kjører øverst i Anarjohka og setter norsk kulderekord. Det blir et scoop». Det ble imidlertid ingen rekord på dette forsøket, og jeg tror Johs i ettertid var redd for at fotografen hans hadde pådratt seg frostskader ute på elva. Senere ble det sagt at vi journalister ødela kulderekorden, fordi vi flokket oss rundt gradestokken i hagen hos familien Næss. Det gjorde at temperaturen kan ha steget fordi vi pustet inn i stokken, som stoppet på minus 51,2. Av alt galt jeg har gjort i et langt journalist-liv, tror jeg det rager høyest at jeg har forhindret en norsk kulderekord.

– Hva eller hvem i bransjen fortjener hyllest og hvorfor?

– Det må være de som er våre øyne og ører ute i verden. Utenrikskorrespondentene både i avisene, TV 2 og NRK. Dette er kunnskapsrike reportere og dyktige formidlere. Jeg synes de – under krevende arbeidsforhold – gjør en fantastisk viktig jobb for å forklare sammenhenger i en urolig tid med ekstrem polarisering. Det skulle bare vært enda flere av dem.

Til toppen