VGs sportskommentator Leif Welhaven (t.h.) snakket for Hellkonferansen om sportsjournalistikk. Her i samtale med journalist Tore Sandnes Becker etter foredraget.
VGs sportskommentator Leif Welhaven (t.h.) snakket for Hellkonferansen om sportsjournalistikk. Her i samtale med journalist Tore Sandnes Becker etter foredraget. (Bilde: Gard L. Michalsen)

- Begrepet «sportsjournalist» bør begraves. Vi skal være journalister som jobber med sport

(HELLKONFERANSEN): VG-sporten erkjente at man ikke var gode nok på kritisk journalistikk. Det ble starten på prosjektet «nådeløs åpenhet».

- Alt vi snakket om på morgenmøtene var resultater og sportsheltene.

Slik beskriver Leif Welhaven hvordan sportsjournalistikkens ytterpunkt kunne være, da han kom hjem fra korrespondentjobb i England og ble sportskommentator i VG i 2010. 

Sammen med resten av redaksjonen og ledelsen har Welhaven vært en av drivkreftene av en langt mer kritisk retning fra VG-sporten.

Lørdag fortalte han om dette under journalistsamlingen Hellkonferansen på Stjørdal.

Og erkjente på mange måter mye av kritikken sportsjournalister gjerne får:

- Sportsjournalistikken må bestemme seg for hva vi faktisk vil. Skal vi bare drive med formidling?

- Hvorfor klemmer vi kildene våre etter målgang og er på fornavn med dem? Ja, vi skal kunne formidle følelser. Men det er mulig å kombinere med en journalistisk ryggrad, sa Welhaven.

Som blant annet konkluderte:

- Vi bør begrave begrepet «sportsjournalist». Vi skal være journalister som jobber med sport. Hvorfor skal det være et annet fag enn all annen journalistikk?

 

Fikk åpnet idretten

I VG ble erkjennelsen starten på det som senere har vært et offensivt prosjekt for mer åpenhet i idretten.

Gjennom offensiv kommentarjournalistikk, hardtslående nyhetssaker og «offentlige innsynsbegjæringer», fikk VG tildels snudd idretten - og oppmerksomheten førte til at også kulturminister Linda Cathrine Helleland krevde mer åpenhet fra idretten.

Bak dette lå arbeidet med et dedikert team, og mye god, gammeldags journalistikk:

- Vi brukte det eldste virkemiddelet i boka: Vi snakket med folk. Folk ville snakke med oss, så lenge de slapp å bli sitert. Frykten for å gå ut mot eget lederskap var stor, sa Welhaven.

Han beskrev videre at innsynsprosjektet som virkemiddel ble et poeng og mål i seg selv, fordi innsyn måtte til for å få til mer kritisk journalistikk.

- Det var effektift å «flytte innsynsbegjæringen ut i det offentlige rom», sa Welhaven.

 

- Hvor mange har lest Sundby-dommen?

Leif Welhaven, som har en utradisjonell journalistbakgrunn og blant annet juss som en del av utdanningen sin, gikk også skarpt ut mot unøyaktighet og lavt presisjonsnivå i dekningen av dopingsaken mot Martin Johnsrud Sundby.

Welhaven gikk gjennom en rekke eksempler hvor han mente Skiforbundet oversatte og tolket «dopingdommene» feil - til utøverens egen fordel - uten at journalister i stor grad avslørte dette.

- Johnsrud Sundby ba selv journalister lese dommen, fordi da ville vi «skjønne at den var urimelig». Hvor mange har gjort det? Jeg gjorde det, og Aksel Braanen Sterri, som ikke er sportsjournalist. Jeg frykter det stoppet der.

- Men når vi er på bortebane, må vi gjøre jobben vår på andre måter enn vi vanligvis gjør. Vi kan ikke bare lese pressemeldingene fra Skiforbundet, men må lese originalmateriale - og ta sakene som ligger der på «straffemerket», sa Welhaven.

 

Til toppen