Begynnelsen på slutten for Amedia som aviskonsern?

• LEIF DRILLESTAD, advokat og statsautorisert revisor

Nylig kunne Amedia-eide Nettavisen informere om et ”Spotify-abonnement”, der Nettavisens (og andre Amedia-avisers) abonnenter får over 70 lokale aviser fra hele landet på kjøpet. Eller for å gjengi fra omtalen:

”Dette er en unik modell som vi vet mange har ventet på. Nå kan norske avislesere for første gang få tilgang til alt innholdet våre 900 journalister fra Lyngdal i sør til Honningsvåg i nord daglig produserer. Lokalt, regionalt og nasjonalt, sier konserndirektør Anders Opdahl i Amedia.”

Amedia oppgir å være landets største aviskonsern målt i titler. Dette forstår jeg dit hen at ingen aviskonsern gir ut flere aviser enn Amedia.

Nettavisens redaktør omtaler den nye abonnementsløsningen som en verdensnyhet. Med andre ord, dette er et tilbud Amedia er alene om. Men, er tilbudet gjennomtenkt?

Amedia-avisene driver heretter en virksomhet såpass integrert at den vil by på utfordringer av selskaps-, skatte- og avgiftsrettslig karakter, ikke minst knyttet til internprising i konsernet. Det dreier seg ikke lenger bare om kostnadseffektive konsernløsninger innen IT, distribusjon mv. Nei, fra nå av driver de enkelte konsernselskapene (avisene) virksomhet sammen, der tilgang til mer enn 70 aviser tilbys for 2.988 kroner pr. år.

Men, de nevnte rettslige utfordringene blir bagateller stilt opp mot de konkurransemessige skadevirkningene som vil ramme nyetableringer og eksisterende lokalaviser uten tilknytning til større mediekonsern.

Vi får tro Amedia-løsningen er godt ment, men den representerer etter mitt syn et kraftig slag mot mediemangfoldet.

Såpass kraftig at konkurransemyndighetenes interesse bør være uunngåelig. Spørsmålet er om dette dreier seg om utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling.

Virkningene vil nødvendigvis variere fra (lokal-) marked til marked og være avhengig av øvrige rammebetingelser, herunder nivået på pressestøtten. 

Amedia-konsernet tilgodeses med omtrent en halv milliard av de statlige avissubsidiene på omkring 2,7 milliarder kroner. Konsernets 2019-regnskap viser et driftsresultat på 316 millioner. Det er ingen tvil om at statens bidrag er viktig for å holde oppe konsernets avisproduksjon, men betydningen varierer fra avis til avis.

Som eksempel nevner jeg min hjemby Bergen, der Amedia-eide Bergensavisen er en av subsidievinnerne med i overkant av 40 millioner kroner i året. Staten dekker lønninger, husleie med mer, hvilket allerede utgjør et effektivt konkurransehinder. 

Et digitalt BA-abonnement koster 2.028 kroner pr. år. Legg til 960 kroner og det gis tilgang til mer enn 70 andre Amedia-aviser, det vil si i underkant av 14 kroner pr. avis pr. år. (For fullstendighetens skyld nevner jeg også at Bergensavisen for tiden markedsfører et kampanjetilbud for samme abonnement, med ytterligere prisdumping for de første 10 ukene.)

Og for øvrig, – gud vite hva de i overkant av 70 redaksjonene har av synspunkter på denne abonnementsløsningen. Men, uansett motstand, vil det neppe være særlig støtte i et innholdsløst lovverk som Lov om redaksjonell fridom.

Av hensyn til ytringsfriheten har det i lang tid vært behov en gjennomgang av det norske medielandskapet. En gjennomgang som må ta for seg hvilken rolle (i praksis hvilket budsjett) NRK skal ha, fordelingen av statsstøtten til avisene samt avisenes tiltakende avhengighet av staten.

Nivået og innretningen på pressestøtten har i en årrekke representert en betydelig sperre for nyetablering og utvikling av innovative modeller for medieproduksjon. 

For Amedia-konsernet blir problemstillingen om ”Spotify-abonnementet” nå forrykker konkurransebildet til et nivå der konsernet blir pålagt å kvitte seg med flere aviser.

• I en tidligere versjon av innlegget ble prisen på et BA - abonnement oppgitt til 1.690 kroner pr. år og et «Spotify-abonnement» 2.490 kroner.  De korrekte prisene er 2.028 og 2.988 kroner.