BT-journalist Kjetil Kopren Ullebøs største styrke: – Jeg er sykelig opptatt av egen hjemby

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det kulturjournalist i Bergens Tidende, Kjetil Kopren Ullebø, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Ettersom jeg alltid har vært sykelig opptatt av min egen hjemby, tror jeg at jeg skjønner litt hvordan hodene til mange bergensere fungerer. Hvilke saker som vil skape debatt, for eksempel, og hva som ikke er så interessant.    

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Sosiale antenner og omgjengelighet er viktig.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– De fleste vet vel at det ikke fungerer sånn lenger, hvis det noen gang har fungert sånn. Men i populærkulturen dukker det fortsatt ofte opp en ur-journalist som snubler rundt med to i promille og finner masse gode saker på fylla. Jeg er usikker på om det er en god strategi.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Liker nyhetspuls, men samtidig er det tilfredsstillende å kunne bruke litt tid på saker du blir skikkelig fornøyd med. Her må det bli ja, takk, begge deler.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Dette er kanskje ikke spesielt utradisjonelt. Men hvis man snakker med en kilde for å få opplysninger om en spesiell sak, er det lurt å være interessert også i andre ting kilden har å si. Hvis man unngår tunnel-hørsel, kan det plutselig dukke opp noe som leder til en annen og kanskje bedre sak.

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Litt i forlengelsen av forrige svar, så tenker jeg er det er viktig å opprettholde kontakten med kilder. Ikke bare si takk og farvel når du har fått det du i utgangspunktet trengte. Folk må ikke føle seg brukt. Ellers er det jo det vanlige svaret: Være ute og snakke med folk.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Tja, man må jo prøve å være imøtekommende, og sette seg litt inn i kildens side av saken. Ikke være arrogant. Men det viktigste er selvsagt at premissene for et intervju er klare på forhånd, slik at det ikke oppstår situasjoner der noe kan misforstås.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Istedenfor å ta en sak med vanskelige etiske problemstillinger eller lignende, tror jeg vi her må en tur inn i kulturjournalistikkens verden. Og den gangen jeg endte opp i en intervjusituasjon der jeg egentlig ikke forsto noe som helst. I forkant av Festspillene i Bergen skulle jeg en gang intervjue en koreograf fra Tibet. Dans er ikke akkurat mitt spesialfelt, og det å skrive om moderne dans på en allment forståelig måte, er en smule utfordrende i seg selv. Og det ble ikke akkurat mindre utfordrende da det viste seg at den tibetanske koreografen jeg skulle intervjue knapt kunne engelsk, og foretrakk å snakke på mandarin. Hvordan dette ble et stykke lesbar kulturjournalistikk, husker jeg ikke.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Jeg vet vet ikke. Jeg er egentlig litt usikker på om folk er like opptatt av journalister som journalister av og til tror de er.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei, det synes jeg ikke. Det blir for firkantet. Sitasjekker kan være en grei måte å luke ut misforståelser. Men det er viktig å gjøre det klart for kildene hva en sitatsjekk er. Det er ikke en mulighet for kilden til å skifte fokus og redigere saken, slik det hender kilder folk prøver på.