I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.
Denne gang er det TV 2s krimjournalist Magnus Braaten som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.
– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?
– Hvis vi senker terskelen litt for hva det innebærer å «sette dagsorden», slik at jeg kan omfattes av begrepet, så gjør jeg det ved å snakke med folk. Folk er sosiale, og de fleste snakker villig om det som opptar dem. Ofte kan de du prater med - også de du har et godt kildeforhold til - sitte på informasjon de ikke selv forstår har nyhetsverdi. I tillegg er jeg opptatt av å ha oversikt. Det er egentlig så enkelt som å følge opp alle sakene sine på en skikkelig måte.
– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?
– Å være en god kollega. Det er fryktelig vanskelig å gjøre jobben sin uten å ha gode kolleger i ryggen, og gode kolleger får du hvis du selv klarer å være en. Særlig ute i felt, der tiden kan være knapp og man gjerne forholder seg til flere sjefer og ulike desker samtidig, er det helt avgjørende at kommunikasjonen flyter. Da tror jeg nøkkelen er å ha en god relasjon i bunnen.
– Journalister bør ha konkurranseinstinkt, men for noen kan albuene bli vel spisse og egoet stort. Det straffer seg. Mitt inntrykk er at de fleste flinke journalister i dag har et vennskapelig forhold til kollegene sine - gjerne også utenfor eget mediehus.
– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?
– Jeg leste Mikal Aaserud sitt svar fra juni og sier meg enig med ham. Allroundegenskaper er fint, men alle har godt av å finne sitt felt. Et felt trenger heller ikke være politikk, krim eller helse, men kan godt være å bli aller best på breaking, viralsaker eller en spesiell form for historiefortelling.
– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?
– Jeg har jobbet med ulike former for løpende nyheter siden jeg begynte som journalist. Lengre reportasjer har det blitt langt mindre av. Sånn tror jeg det er for de fleste journalister i begynnelsen av karrièren, men for min del handler det også om at jeg har blitt glad i nyhetsjournalistikken. Jeg virkelig elsker følelsen av å være først ute med en sak jeg tenker at andre misunner meg. På samme måte liker jeg fryktelig dårlig å bli slått på saker. Sånt blir gjerne ekstra synlig på krimfeltet, der mye av stoffet er konkurranseutsatt.
– Når jeg jobber med lengre og mer tidkrevende reportasjer, får jeg testet tålmodigheten litt. Jeg liker det, men det er uvant for meg.
– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?
– Først nå skjønner jeg hvor erketradisjonell jeg egentlig er. Jeg nerder domstolenes pressesider, slarver med kilder og kaster ball med kolleger. Bare etablerte metoder som jeg har stjålet fra andre. Hvis jeg likevel må trekke frem noe, er det kanskje at jeg liker å ringe også på småting som trolig ikke er noe å bry seg om. Det koster så lite å plukke opp telefonen, og plutselig ligger det en ålreit historie der. Da er man ofte også alene om den.
– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?
– Igjen har jeg ikke hatt behov for å finne opp kruttet på nytt. Jeg prøver å snakke kildenes språk, interesserer meg for det de forteller og finner gjerne felles referanser som ikke nødvendigvis har med jobb å gjøre. Kildene bør ikke føle at forholdet kun handler om overlevering av informasjon, tror jeg. Så tror jeg også det er vanskelig å få gode kilder uten faktisk å interessere seg for det man driver med, for det koster mye tid, også fritid.
– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?
– Forsøksvis ydmykt, for ellers blir det vanskelig å ha en dialog. Noen truer med PFU-klager og hissig mail til redaktør uten egentlig å klargjøre hvor de mener feilen ligger. Jeg ringer helst til vedkommende for å få klarhet i hva som plager dem. Iblant har de også et poeng. Da retter jeg meg som best jeg kan og legger meg akkurat litt flatere enn jeg hadde trengt. Så lenge kilden føler seg hørt, er min erfaring at de snur på flekken, takker deg og nærmest beklager den opprinnelige henvendelsen.
– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?
– En gang spiste jeg en brunsnegle, det var ganske krevende. Da var vi - jeg og kollega Ingri Bergo - godt inne i den andre måneden av VGs sommerpatrulje «sneglejegerne». Til å begynne med gikk det overraskende greit. Sakene hadde utrolig nok en slags nyhetsverdi, og vi fikk til og med BBC-sitering da SV ville øremerke midler til å bekjempe snegler.
– Men sommeren varer jo en stund, og hver bidige dag skulle det leveres saker om brunsnegler. Nyhetsverdi var ikke lenger et begrep vi forholdt oss til. Til slutt var idébanken så skrapt at jeg slukte en snegle nærmest i desperasjon. Krevende for en 20 år gammel sommervikar.
– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?
– Jeg vet egentlig ikke helt hvilke oppfatninger som er typiske der ute. Som krimreporter tror jeg noen tenker at vi kan være ganske hensynsløse i jakten på svar, og at vi rapporterer nærmest ufiltrert. Sannheten er tvert imot at norsk presse trår svært varsomt rundt pårørende, naboer, vitner og andre ikke-profesjonelle som er involvert i en hendelse. Det hender vi går for langt, men langt oftere holder vi igjen mer enn vi hadde trengt.
– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg har ikke oversikt over argumentene for og imot her, men egentlig er jeg ganske glad i sitatsjekken. Den er ment som en mulighet for intervjuobjektet til å rette åpenbare feil i sitater som ikke er gjort opptak av - ikke en mulighet til å pynte på formuleringer eller forvanske språket. Så lenge det etterleves, bør vel sitatsjekk være et uproblematisk konsept.
– Ofte er sitatsjekk til stor hjelp for meg som journalist, for det er ikke alltid jeg har anledning til å sette meg godt nok ikke i tema for intervjuet. Da liker jeg til og med å åpne for at intervjuobjektet kan tilføye relevante kommentarer, så er det jo jeg som avgjør om jeg vil bruke det. Overfor mykere kilder er sitatsjekk dessuten egnet for å skape trygghet. Alternativet kan være at de ikke tør stille opp.
