Dagbladets Christopher Pahle tilbringer jula i badekaret med julebrus og bok

Medier24 har stilt en blanding av personaliserte og generelle spørsmål til en rekke medieprofiler om året som har gått, og deres forhold til jula.

Denne gangen er det kulturanmelder for Dagbladet og forfatter Christopher Pahle som svarer.

– Ved årsskiftet i fjor holdt DN på å slutte med kulturanmeldelser. Hvordan stårdet egentlig til med anmelderiet anno 2019?

– Jeg for min del skal virkelig ikke klage. Jeg får skrive i en avis som ikke ser påkulturanmeldelser som en salderingspost, som vet å få kulturstoffet ut til et stortpublikum, og gir meg ganske frie tøyler til å prøve ut nye, fjasete ting.Samtidig er jo de «vanlige» utfordringene fortsatt der. Både bredden av kulturfeltetsom dekkes, samt mangfoldet og mengden av stoff, kan alltid bli bedre.

– Det er kanskje lett å skylde på klikkjag, nedskjæringer osv, men jeg tror det er littlettvint. Det vi virkelig burde lure på er hvorfor ikke flere ser verdien av kulturkritikk,utover hva terningkastet ble. Og her tror jeg vi anmeldere har en viktigformidlingsjobb å gjøre. Rett og slett gjøre litt «tyngre» analyser og kulturstoffappellerende for et større publikum, og vise hvorfor det å snakke om kulturprodukter, ikke bare konsumere dem, er viktig. Den kulturkritikken som treffer meg mest, er i hvert fall den som bobler over av engasjement, formidlingstrang og kjærlighet for fagfeltet sitt. Det er det vi i Dagbladet har prøvd å få til med for eksempel recapping, og tilbakemeldingene vi får tyder på at det fungerer.

– Du jobber både som kulturanmelder og kulturaktør, hvordan balanserer du deto rollene?

– Jeg tror og føler jeg får mye igjen i begge roller av å skjønne litt hvordan den andrerollen fungerer. Også prøver jeg naturligvis å være så ryddig som mulig, så det er tydelig når jeg snakker som det ene eller det andre. Kulturredaktør i Dagbladet Sigrid Hvidsten og jeg har satt opp noen ganske konkrete kriterier for habiliteten min, som vi også vurderer fortløpende fra sak til sak. Vi er ganske strenge mot oss selv der. Jeg har ikke opplevd at folk oppfatter det som uklart, men det betyr jo ikke at man ikke skal være bevisst på rollene sine.

– Hva gjør du i jula?

– Jeg har planer om å skrive på oppfølgeren til boken jeg ga ut i høst, De ForbudteSolsystemene, og proppe i meg en ukristelig mengde julebrus og min morshjemmelagde ostekjeks.

– Når slapper du av og hva gjør du i så fall?

– For ikke å skuffe vennene mine som tyner meg for all den tiden jeg bruker ibadekaret med en flaske julebrus og en god bok: jeg ligger i badekaret med en flaskejulebrus og en god bok.

– Hva spiser dere til jul

– Jeg skal feire hos broren min, og etter noen år med reinsdyr er vi nå tilbake påsvinesteken, som er det jeg har vokst opp med. Ikke at reinsdyr ikke er godt, altså,men det er jo noe med disse tradisjonene, og dessuten ble det etter hvert vanskelig åmotstå fristelsen å påpeke til onkelbarna mine at vi sitter og spiser Rudolf. Jepp, jeger en sånn onkel.

– Hva husker du best fra medieåret 2019?

– Jeg har en formening om at hele vinter/vårsesongen i år besto av en endeløs stafettav vanvittige nyhetssaker som avløste hverandre, sentrert rundt Ways of Seeing-skuespillet med dertilhørende spinoff-saker, som favnet over så godt som alle hjørner av norsk offentlighet, med et fargerikt rollegalleri der det til slutt var umulig å ikke både forbarme seg og slå seg til pannen over så god som samtlige involverte. Wow.

– Hva tror du vil påvirke medieåret 2020?

– Jeg tror vi kommer til å våkne opp første nyttårsdag og innse at vi er drittlei avpolarisert skyttegravskrig, bevisst avsporing, villet ignoranse, stråmannargumentasjon og uredelige gjengivelser av motstanderens argumenter, og å forveksle debatt med å deklamere monologer med fingrene godt pantet i ørene, fra hvert vårt hjørne av det offentlige rom. Og jeg tror media kommer til å slutte å løpe konfliktskapernes ærend og heller bidra til å bygge broer enn å brenne dem.Neste år vil altså preges av lytting, dialog, å tolke hverandre i beste mening, og åprøve å forstå hverandres argumenter selv om man ikke er enig med dem. Det, ogBaby Yoda-memes. Man kan jo håpe i hvert fall.