Kulturanmelder i Dagbladet Christopher Pahle.
Kulturanmelder i Dagbladet Christopher Pahle. (Foto: Catharina Wandrup)

Julepraten:

Dagbladets Christopher Pahle tilbringer jula i badekaret med julebrus og bok

SciFi- og manusforfatter og serieanmelder i Dagbladet Christopher Pahle håper 2020 vil preges av lytting, dialog, å tolke hverandre i beste mening – og baby Yoda-memes

Medier24 har stilt en blanding av personaliserte og generelle spørsmål til en rekke medieprofiler om året som har gått, og deres forhold til jula.

Denne gangen er det kulturanmelder for Dagbladet og forfatter Christopher Pahle som svarer.

– Ved årsskiftet i fjor holdt DN på å slutte med kulturanmeldelser. Hvordan står
det egentlig til med anmelderiet anno 2019?

– Jeg for min del skal virkelig ikke klage. Jeg får skrive i en avis som ikke ser på
kulturanmeldelser som en salderingspost, som vet å få kulturstoffet ut til et stort
publikum, og gir meg ganske frie tøyler til å prøve ut nye, fjasete ting.
Samtidig er jo de «vanlige» utfordringene fortsatt der. Både bredden av kulturfeltet
som dekkes, samt mangfoldet og mengden av stoff, kan alltid bli bedre.

– Det er kanskje lett å skylde på klikkjag, nedskjæringer osv, men jeg tror det er litt
lettvint. Det vi virkelig burde lure på er hvorfor ikke flere ser verdien av kulturkritikk,
utover hva terningkastet ble. Og her tror jeg vi anmeldere har en viktig
formidlingsjobb å gjøre. Rett og slett gjøre litt «tyngre» analyser og kulturstoff
appellerende for et større publikum, og vise hvorfor det å snakke om kulturprodukter, ikke bare konsumere dem, er viktig. Den kulturkritikken som treffer meg mest, er i hvert fall den som bobler over av engasjement, formidlingstrang og kjærlighet for fagfeltet sitt. Det er det vi i Dagbladet har prøvd å få til med for eksempel recapping, og tilbakemeldingene vi får tyder på at det fungerer.

– Du jobber både som kulturanmelder og kulturaktør, hvordan balanserer du de
to rollene?

– Jeg tror og føler jeg får mye igjen i begge roller av å skjønne litt hvordan den andre
rollen fungerer. Også prøver jeg naturligvis å være så ryddig som mulig, så det er tydelig når jeg snakker som det ene eller det andre. Kulturredaktør i Dagbladet Sigrid Hvidsten og jeg har satt opp noen ganske konkrete kriterier for habiliteten min, som vi også vurderer fortløpende fra sak til sak. Vi er ganske strenge mot oss selv der. Jeg har ikke opplevd at folk oppfatter det som uklart, men det betyr jo ikke at man ikke skal være bevisst på rollene sine.

– Hva gjør du i jula?

– Jeg har planer om å skrive på oppfølgeren til boken jeg ga ut i høst, De Forbudte
Solsystemene, og proppe i meg en ukristelig mengde julebrus og min mors
hjemmelagde ostekjeks.

– Når slapper du av og hva gjør du i så fall?

– For ikke å skuffe vennene mine som tyner meg for all den tiden jeg bruker i
badekaret med en flaske julebrus og en god bok: jeg ligger i badekaret med en flaske
julebrus og en god bok.

– Hva spiser dere til jul

– Jeg skal feire hos broren min, og etter noen år med reinsdyr er vi nå tilbake på
svinesteken, som er det jeg har vokst opp med. Ikke at reinsdyr ikke er godt, altså,
men det er jo noe med disse tradisjonene, og dessuten ble det etter hvert vanskelig å
motstå fristelsen å påpeke til onkelbarna mine at vi sitter og spiser Rudolf. Jepp, jeg
er en sånn onkel.

– Hva husker du best fra medieåret 2019?

– Jeg har en formening om at hele vinter/vårsesongen i år besto av en endeløs stafett
av vanvittige nyhetssaker som avløste hverandre, sentrert rundt Ways of Seeing-
skuespillet med dertilhørende spinoff-saker, som favnet over så godt som alle hjørner av norsk offentlighet, med et fargerikt rollegalleri der det til slutt var umulig å ikke både forbarme seg og slå seg til pannen over så god som samtlige involverte. Wow.

– Hva tror du vil påvirke medieåret 2020?

– Jeg tror vi kommer til å våkne opp første nyttårsdag og innse at vi er drittlei av
polarisert skyttegravskrig, bevisst avsporing, villet ignoranse, stråmannargumentasjon og uredelige gjengivelser av motstanderens argumenter, og å forveksle debatt med å deklamere monologer med fingrene godt pantet i ørene, fra hvert vårt hjørne av det offentlige rom. Og jeg tror media kommer til å slutte å løpe konfliktskapernes ærend og heller bidra til å bygge broer enn å brenne dem.
Neste år vil altså preges av lytting, dialog, å tolke hverandre i beste mening, og å
prøve å forstå hverandres argumenter selv om man ikke er enig med dem. Det, og
Baby Yoda-memes. Man kan jo håpe i hvert fall.

Til toppen