– Dagens kulturdekning treffer tett oppunder skjæringspunktet for journalistikk og PR
(Foto: Trond Lillebo/HA)

#MinMetode:

– Dagens kulturdekning treffer tett oppunder skjæringspunktet for journalistikk og PR

Frontsjef i Hamar Arbeiderblad, Torbjørn Jørstad, forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Torbjørn Jørstad, frontsjef i Hamar Arbeiderblad, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og kommunikasjonsrådgivere. 

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Jeg er en racer til å transkribere fortløpende under telefonintervjuer, noe som helt klart er en fordel når for eksempel hendelsesnyheter må ut kjapt. Ellers er jeg rimelig fornøyd med at jeg nå klarer å kjenne igjen flere av politiets operasjonsledere i distriktet bare på stemmen over telefon. 

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Evnen til å sette en sak inn i en sammenheng. Jeg misunner kollegaene mine som har jobbet lenge nok og som har så god kjennskap til «ståa», at de uten problem kan illustrere hvor noe passer inn i en helhet og for eksempel vise til en avgjørelse i et kommunestyre ti år tilbake.   

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Myten om at man må være en «people’s person», som uanstrengt kommer godt overens med alle og kan valse opp til enhver sosial interaksjon med frie tøyler. Min første sommer som journalistvikar slo det meg hvor mye av jobben som faktisk består av noe jeg alltid har vært ganske dårlig til – å snakke med folk jeg ikke kjenner.

– Jeg tror samtidig det er viktig å ta et steg tilbake og stille de helt grunnleggende, enkle spørsmål noen ganger. Journalister må innse at vi ikke kan være eksperter på ethvert tema vi skriver om, og da kan vi like så godt la de faktiske ekspertene svare på noen «dumme» spørsmål en gang iblant.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– En god blanding. Som frontsjef er jeg i mitt beste element i kaoset av fortløpende nyhetsdekning, men jeg nyter også de få gangene jeg har muligheten til å skrive litt lengre saker om temaer jeg interesserer meg for.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Skulle gjerne hatt mer tid til å lete etter gode saker på sosiale medier. Det finnes utrolig mange bra «caser» og historier som folk frivillige deler med omverdenen på for eksempel Facebook. Dersom man som journalist har et ønske om å lage mer «folkelige» saker med hverdagslige vinklinger framfor stoff fra dryge politiske møter bør ikke disse plattformene undervurderes.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– Spørsmål som gir intervjuobjektet mulighet til å gi en umiddelbar reaksjon til noe. Et enkelt «hva synes du om dette?» gjør ofte susen. Gode sitater oppstår som oftest når man gis muligheten til å snakke rett fra levra, og for en som jobber med nettavisa som hovedområde vet jeg hvor mye et godt sitat kan løfte en frontavis.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– I fjor høst fikk jeg i oppgave å dekke en nokså betent konflikt i avisas eierkonsern, som en av få ikke-organiserte journalister på det tidspunktet. Det var mye å sette seg inn i og mange hensyn å ta, ikke minst fordi det omhandlet forhold av betydning for redaksjonen.

– Å intervjue en amerikansk senator da jeg var 17 var heller ikke så lett, tatt i betraktning hvor grenseløst nervøs jeg var.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Jeg savner generelt mer kritisk kulturjournalistikk. Har inntrykk av at dagens kulturdekning i mange medier treffer nokså tett oppunder skjæringspunktet for journalistikk og PR, da gjerne til fordel for de som tjener på nettopp positiv omtale. Kultur og underholdning er en vesentlig del av alles hverdag, og det er naivt å tro at bransjen ikke preges av de samme skyggesidene og spill i kulissene som for eksempel i politikken og næringslivet.  

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Tja, et onde er kanskje å gå litt langt, men jeg lener nok i den retningen. De aller fleste kommunikasjonsrådgivere jeg har vært borti har vært høflige, imøtekommende og innforstått med sin rolle i samspillet mellom mediene/samfunnet. Problemet oppstår når et høytstående intervjuobjekt effektivt kan skjule seg bak en rådgiver, og sitater kun produseres i form av skriftlige svar oversendt på e-post uten reell mulighet for videre oppfølging. 

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– Et nødvendig onde. Nyhetsdekning skal vare transparent, men i de tilfeller hvor anonyme kilder er eneste utvei for å belyse en viktig sak som ellers ville stått urørt, mener jeg det er helt riktig av en redaksjon å nøye vurdere bruken av disse. Det er nok av gode eksempler på hvor verdifullt det kan være.

Til toppen