Dårlig start, Kjøll. Journalistene kommer ikke til å flytte seg bakerst i lokalet. Hvert fall ikke nå

• LASSE OLSRUD EVENSEN, frilansjournalist

• (Hvis du heller vil høre kommentaren enn å lese den, så scroll ned til video)

Når det nye idrettspresidenten, Berit Kjøll, stilte til valg på full åpenhet i NIF, har hun kommet særdeles skeivt ut.

Utstrakt, og hemmelig bruk av mediekonsulenter under valget, pluss at hun i sin første tale som president på tinget ba hun journalistene gå bakerst i salen – der hun mente de hørte hjemme, borger for mye dårlig skyggeboksing i idrettsforbundets korridorer i de neste fire årene.

I et intervju med NRK sa Kjøll følgende om åpenhet etter at hun ble valgt: 

– Det er veldig viktig. Hele mitt liv har åpenhet vært en del av min ryggrad. Og det tenker jeg; at det ikke å ha noe å skjule, er viktig spesielt i en frivillig folkebevegelse. 

Ja vel? 

HEMMELIG: Hvor mye Kjøll kan takke medierådgiverne Claus Sonberg og Rolf Nereng for seieren, er usikkert. Nereng, som jobber blant annet for Kjell Inge Røkke, har i mange år jobbet for Olympiatoppen som pressekoordinator ved store mesterskap. Han har en stor kontaktflate innen idretten og vil således ha påvirkningskraft. Strategiske Sonberg vil alltid bli en god rådgiver med erfaring fra valgprosesser tidligere. Jeg nekter å tro at disse kun har skrevet noen pressemeldinger for Kjøll.

Valgkomiteens leder for idrettstinget, Anne Irene Myhr, snakket spesifikt, i sin orientering til tinget før valget, om mye drittslenging i valgperioden. Uten å beskylde noen for konkrete gjerninger, kan vi likevel slå fast at det har skjedd mye på kammerset i denne valgkampen som idrettstinget aldri har fått informasjon om. Denne teaseren fra Myhr er jeg forundret over at ikke flere av de ressurssterke sportsredaksjonene har grepet fatt i.

OPPLYSE: Spørsmålet er: Burde Kjøll ha opplyst om bruken av strategiske medierådgivere i forkant av valgene? Og hvordan ville således tinget reagert dersom de visste noe om dette? 

STØTTESPILLEREN: Den store støttespilleren for Kjøll var Norges Håndballforbund. De har sågar betalt deler av regningen for at Kjøll skulle få den rådgivningen hun ønsket? Er dette akseptabelt?

IKKE FORBUDT: Det er ikke forbudt å bruke medierådgivere. Kjøll kan bruke sine penger som hun vil. Spørsmålet er om dette er etisk? Faktum er at idretten, til tross for at hvert eneste særforbund har egne medieavdelinger, kjøper og har kjøpt slike tjenester for millioner de siste årene. 

At Kjøll selv betaler rådgivere i en valgprosess, kan kun kritiseres fordi hun ikke opplyste om det. Det er grunn til å tro at idrettstinget, med sine grasrotideer og dugnadsånd, ville reagert særdeles negativt dersom de hadde denne viten. Likeså at Håndballforbundet – i sterk samhandling med Kjøll, gjorde det samme.

UETISK: Hemmeligholdet var strategisk riktig fra et profesjonelt ståsted som medierådgiver, uetisk sett i lys av paraplyen om åpenhet. Dette handler om troverdighet. Kjølls troverdighet er mest trolig svekket etter de siste dagers avsløringer.

Derfor: allerede ved Kjølls første steg inn i toppvervet, er det grunn til å følge ekstra med for journalistene i tiden som kommer. Noe Kjøll neppe vil sette spesielt pris på.

Det er for øvrig ikke første gang Kjøll bruker medierådgivere til inntekt for egen person. Etter at hun var Næringsdepartementets representant i styret i Aker Holding AS i 2009, brukte hun 740.000 kroner på personlig rådgivning fra Geelmuyden Kiese.

Om realiteten var at hun trakk seg fra styret eller ble bedt om å gå, strides fakta om, men utsagnene hennes, når det blåste som verst, bar tydelig preg av konstruert mediestrategi for å unngå mer kritikk.

GÅ BAK: Kjølls forhold til pressen vitner om en angst for hva som formidles. Hennes første tale som president til idrettstinget, ba hun journalistene om å gå bakerst i salen – der hun tydeligvis mente at de hørte hjemme.

Dette bærer tydelig bud om at Kjøll, slik vi har sett henne som næringslivsleder gjennom mange år, ikke ønsker å bli kikket for nøye i kortene. Hun synes derfor ikke å borge for den åpenhet som kreves fra idrettens øverste leder i de neste fire årene. Skulle det blåse, tror jeg Kjøll vil gjøre alt for å redde eget skinn. 

Samtidig er jeg usikker på det kommende styrets samhandlingsmiljø. Flere av dem som åpent støttet Sven Mollekleivs kandidatur, ble valgt inn i styret, blant annet Johann Olav Koss. Det ble en herlig blanding av valgkomiteens forslag og benkeforslag.

Jeg ser derfor fram til konflikter, lekkasjer – og utstrakt bruk av medierådgivere slik at Kjøll kan ta vare på sitt gode navn og rykte.

Helt til slutt: i begynnelsen av mai sa Kjøll dette i et intervjue med Adresseavisen:

– Idrettsbevegelsen er en av de få tingene som binder hele det norske samfunnet sammen, og som leverer gode resultater på alle områder. Derfor synes jeg at den fortjener et langt bedre omdømme enn hva som er tilfelle i dag. Med et lederskifte nå, tror jeg at jeg virkelig kan være med og bidra til å løfte dette området. 

KONKLUSJON: Dårlig start, Kjøll. Journalistene kommer ikke til å flytte seg bakerst i lokalet. I hvert fall ikke nå.