– Den farligste misoppfatningen er troen på at media er med i en konspirasjon

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det gründer, redaktør og journalist Kjetil Kolsrud i Rett24 som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– «Dagsorden» er blitt et litt utvannet begrep. Det finnes så mange parallelle dagsordener etterhvert, alt etter hvem du spør. Jeg er opptatt av at Rett24 har en tydelig definert målgruppe. Jeg tror kanskje det er det viktigste for Rett24s del – et bevisst forhold til hvem kjerneleserne er.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Kald, kynisk logikk. Jeg synes det litt for ofte er irrasjonelle følelser som får gjennomslag i redaksjonelle vurderinger. Både på mikroplan - på det enkelte morgenmøte - og på makroplan - i valg av forretningsstrategier. Et eksempel er kanskje buzzfeed-feberen, som herjet bransjen for noen år siden. Plutselig satt erfarne redaksjonelle ledere og mente det var en brilliant idé å masseprodusere virale trash-nyheter, tilsynelatende uten å vurdere verken varemerkerisikoen eller inntektspotensialet. Redaksjonelle strategivalg er alltid gambling, men man må finne de beste veddemålene. For å klare det må man lage risikoanalyser, sannsynlighetsberegninger og vurdere størrelsen på den potensielle gevinsten. Buzzfeed-modellen kom dårlig ut av en slik analyse. Men få gadd å gjøre den.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Å sitte oppe sent og drikke med kildene. Jeg er veldig glad i å sitte oppe sent og drikke øl, men i kildesammenheng synes jeg det skaper uklare skillelinjer. For min del, i hvert fall. Andre er kanskje flinkere til å håndtere det. Jeg synes fort det blir kleint.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg er en rendyrket nyhetsmann. Feature har aldri vært min greie. Jeg liker det raskt og effektivt. Det gjelder forøvrig podcaster også. Jeg blir veldig utålmodig der de snegler seg fram. Men da hører det også med til historien at jeg en gang måtte tåle latter fra en kompis som oppdaget at når jeg ser TV-serier alene - noe som skjer svært sjelden - så ser jeg dem i dobbel hastighet. Den gang var det Sopranos, husker jeg.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Jeg bruker vel stort sett ganske tradisjonelle metoder: Snakke med masse folk og lese masse dokumenter. Men i fjor var jeg først med en ganske stor nyhet på grunnlag av en metode jeg aldri har brukt verken før eller siden - berammingsdatoanalyse! Det gjaldt Fosen-saken, som jeg har fulgt tett siden høsten 2017. Da jeg oppdaget at Høyesterett hadde berammet saken mye senere enn de normalt burde gjort, gjettet jeg at de hadde bestemt seg for å sende den tilbake til EFTA-domstolen for ny vurdering. Og det stemte. Smal sak, men for Rett24 var det en viktig klikkvinner. Litt fornøyd med den. 

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Nettverking har generelt aldri vært min sterke side. Men jeg prøver å oppføre meg ordentlig og være etterrettelig. Da skyver man i hvert fall ikke kildene fra seg. Og i løpet av karrieren har jeg jo snakket med endel tusen mennesker, så noen kontakter er det blitt. Så «trikset» er vel å prøve å unngå å være en dust. Jeg lykkes ikke alltid. 

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Min erfaring at nok at de fleste som føler seg urettferdig behandlet har et poeng. Da er det bare å legge seg flat. Men om følelsen skulle være HELT uberettiget, vil jeg saklig forklare kilden hvorfor jeg er uenig, og oppfordre vedkommende til å klage til PFU. Det skjedde senest i vår. Det kom ingen klage… Men jeg opplevde nok oftere misfornøyde kilder da jeg var yngre, og kanskje litt mer hemningsløs. Husker spesielt godt en gang riksadvokat Tor-Aksel Busch ringte og kjeftet meg ut en lørdag formiddag, mens jeg var midt i en skuddveksling på en paintball-bane i et utdrikningslag. *Popp popp* «Ja Busch, det skjønner jeg, Busch!» *popp popp* «Ja her er det nok bare å beklage, Busch!» *popp popp*.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Hva som er krevende endrer seg vel litt med erfaringen man har. Rent objektivt er det åpenbart at det å starte en ny avis helt fra bunnen av, er det mest krevende jeg har gjort. Men subjektivt, så var kanskje dekningen av første rettsrunde i Orderud-saken det mest halsbrekkende. Jeg var relativt nyansatt grønnskolling i Aftenposten Aften, og skrev basicly artiklene rett inn i pressa for å rekke mest mulig før trykkstart ved 12-tiden. Det tok knapt en time fra jeg sendte fra meg saken, til budbilen kom til rettslokalet på Sørum med de første eksemplarene. Jeg husker Cato Schiøtz sto i presserommet i lønsjen en dag, og leste på hele førstesiden vår hva han selv hadde sagt i rettssalen bare en time tidligere. «Når har dere egentlig deadline…?» undret han. På nett kan du rette opp etterpå, men i papiravisa var det no mercy. Og papiropplaget til Aften var nesten 200.000. Det var svette uker.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Tja. Si det. Den farligste er i hvert fall den tilsynelatende stadig større troen på at media er med i en konspirasjon, og ikke står fritt til å skrive hva vi vil. Hadde en sjokkerende samtale med en perifer bekjent fra skoletiden for et par år siden, som i fullt alvor trodde jeg løy da jeg sa at jeg som nyhetsredaktør i Aftenposten hadde ett hundre prosent frihet til å bestemme hva som skulle og ikke skulle i avisa. Jeg ble så satt ut at jeg unfrienda henne på face. Orket bare ikke forholde meg til det.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei. En merkelig idé. Sitatsjekker er viktige for meg. Jeg vil at sitatene skal reflektere det kilden faktisk mener, ikke hva vedkommende eventuelt feilaktig kom i skade for å gi uttrykk for. Ofte trekker jeg dessuten sammen setninger, og gjør språket mer lettlest enn det var i muntlig form. Da vil jeg sikre meg at jeg ikke har misforstått noe. Så ofte er det faktisk jeg som ber kilden om sitatsjekk.