Mediene skal være samfunnets vaktbikkje. I denne saken har de vært en «fjerde statsvakt»

• GUNNAR SÆTRA,  redaksjonssjef for Sør-Varanger Avis. Dette innlegget ble først publisert i Sør-Varanger Avis, men er gjengitt med tillatelse.

Norske helsemyndigheter hadde sterke indisier på at Hurtigrutens skip var lasta med korona. De gjorde ingenting for å hindre smittespredning fra «Roald Amundsen». Hvorfor spør ikke pressa om hvordan dette kunne skje?

Fredag 31. juli kom «Roald Amundsen» til kai i Tromsø og sendte straks to pasienter til Universitetssykehuset i Nord-Norge – med drosje. Resten er historie.

I måneden som har gått har norsk presse avdekka det ene miserable forholdet hos Hurtigruten etter det andre. Det er ingen tvil om at journalistene har gitt lesere, lyttere og seere viktig informasjon om rederiet, Et selskap som får mer enn 700 millioner kroner i året fra den norske staten.

Hvor var forsvarsverkene – og hvor er pressa?

Onsdag 29. juli kjente Folkehelseinstitttet (FHI) til sterke indisier om koronasmitte om bord på «Roald Amundsen». NRK forteller at samtaler mellom AMK-sentralen og skipslegen (torsdag 30. juli) avslører mistanke om covid-19 om bord på skipet. VG har også publisert en lydlogg som viser at skipslegen ikke vil «kontaminere» (fint ord for «forurense» eller «skitne til») en ambulanse. AMK svarer blant annet at «det høres kjempebra ut».

Hvorfor spør ikke (vi) journalister om hvordan det var mulig at denne båten fikk komme til kai uten at helsemyndighetene satte ned foten? Hva er det som gjør at FHI ikke slo alarm når den første mistanken om koronasmitte på «Roald Amundsen» dukka opp 29. juli?

Hvorfor ringte ikke bjellene hos AMK da det ble formidla mistanke om koronasmitte torsdag 30. juli? Og hvorfor mener AMK at det er «kjempebra» at skipslegen ikke vil forurense en ambulanse? Var det bedre å skitne til ei drosje med mulig koronasmitte?

Kunne brukt smittevernloven

Tromsø kommune kunne brukt smittevernloven for å hindre at noen gikk i land. Det får Sør-Varanger Avis bekrefta fra både fylkeslegen i Troms og Finnmark og fra juridisk ekspertise. Blant annet ble «søringkarantenen» innført med hjemmel i smittevernloven.

Hvorfor brukte ikke Tromsø kommune hjemmelen for å hindre at passasjerer og mannskap fikk gå i land fra «Roald Amundsen» før smittesituasjonen om bord var avklart? Og hvorfor har ikke kommuneledelsen fått spørsmål om dette på pressekonferansene etter at skandalen var et faktum?

Tillit eller godtroenhet?

I Kirkenes har politiet, helsemyndighetene og skipsagentene funnet ut hvordan utenlandske (les: russiske) fiskere og sjøfolk kan få gå i land når de har vært mer enn ti dager om bord i fartøy som ligger i opplag. Det viser at helsemyndighetene tar grep i forkant, og at partene finner fram til levelige løsninger når de snakker sammen.

Filter Nyheter har skrevet om det tette samarbeidet mellom Hurtigruten og Helsedepartementet før cruisene kom i gang i sommer. De ser ut til å være eneste medium som har vært kritisk til myndighetenes passive rolle overfor rederiet.

I Dagsnytt 18 (13. august) aksepterte ikke helseminister Bent Høie at det som skjedde med Hurtigruten «handler om myndighetenes håndtering av regelverket, når det i realiteten er et selskap som ikke har fulgt reglene.»

Hjelper syke og glemmer folkehelsa?

Jeg har ikke registrert at pressefolk i ettertid har spurt Høie om det ikke er myndighetenes oppgave å sørge for at Hurtigruten og andre følger regelverket – og gripe inn før det går galt.

Et annet spørsmål som melder seg, er om helsevesenet i det store og hele hadde forberedt seg på at et skip med smitte kunne komme til kai etter at cruisetrafikken blei åpna igjen. Hadde f.eks. AMK-sentralen øvd på en slik situasjon? Eller har AMK en så sterk kultur for å gi helsehjelp til enkeltpasienter at de glømmer folkehelseperspektivet? Og enda verre; er dette (nok) et tegn på at det norske tillitsbaserte systemet av og til glir over i godtroenhet?

Vakthund eller gneldrebikkje?

Kommunikasjonsveteranen Stein-Gunnar Bondevik antyda i en kommentar at Hurtigrutens problem var at selskapet hadde for godt omdømme fram til skandalen med «Roald Amundsen». Det kan hende at helsemyndighetene sliter med samme problem i denne saken.

Norske journalister er gira på at Hurtigruten er «skurken» i denne saken. De ønsker kanskje å vise hvordan privatkapitalismen er på sitt verste. Dermed glømmer de å stille spørsmål til myndighetspersoner som også sitter med stort ansvar.

Mediene skal være samfunnets vaktbikkje. I denne saken har de i stedet vært ei slags «fjerde statsvakt» – portvakt for den utøvende makt i helsevesenet og Tromsø kommune – og ei gneldrebikkje som glefser mot Hurtigruten.

Fylkeslegen i Troms og Finnmark har åpna tilsynssak mot to skipsleger i Hurtigruten, men ikke mot AMK eller smittevernmyndighetene i Tromsø kommune. Hvorfor?

Og hvorfor spør ikke mediene om dette? Eller er det slik at smittevernet i forbindelse med cruisetrafikken står og faller med (s)lurvete skipsleger?