Bjørgulv Braanen har varslet sin avgang.
Bjørgulv Braanen har varslet sin avgang. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

KOMMENTAR

Han ble den første redaktør, og kan bli den siste idealist. Hvem står klar til å hoppe etter Braanen?

Bjørgulv Braanen klarte det umulige: Å sveise sammen et konkursbo av en kommunistblekke til å bli landets viktigste meningsbærende avis. Jakten på hans etterfølger blir nesten like vanskelig.

I år 2000 var Klassekampen en pølsebu med 22,8 millioner i omsetning, et opplag på 6.500 aviser og en nyere historie som var enda rødere enn avishodet.

Dette etter et 90-tall som var preget av blodig alvor, indre stridigheter, leserflukt og konstant fare for konkurs. 

Men ansvarlig redaktør Jon Michelet gjorde dette året sitt kanskje beste valg:

Han hentet den gamle sveiseren og tidligere Klassekamp-journalist Bjørgulv Braanen fra Dagens Næringsliv. Først som redaksjonssjef, to år senere ble Braanen ansvarlig redaktør. 

Siden har han vært det, og 16 år har det blitt. Men det er en tid for alt, og nå har Braanen varslet sin avgang, trolig i løpet av høsten

 

DET ER EN BAUTA som takker for seg, en mann som klarte det umulige.

Selvsagt ikke alene. Men som sjefredaktør, avismaker og prosjektets åndelige leder har han ledet Klassekampen til et opplag på 25.000 aviser og omsetning på 160 millioner. Pluss minus femgangen på begge de siste femten åra. 

Riktignok er 40 millioner av dette pressestøtte, men pengene brukes da også til å lage et av landets beste redaksjonelle produkter.

Et produkt som Braanen har tatt fra å være et seminar i åpen krig til å bli hele venstresidas dagsavis. 

Ikke bare det: Den er relevant for hele det politiske spekteret, og kan leses med interesse og engasjement fra alle som er interessert i politikk, samfunn og arbeidsliv. 

Fra å være et partiorgan strengt etter linja tok Klassekampen under Braanen for alvor steget til å bli en avis. Med et mantra om å slippe til nær sagt så mange stemmer som mulig, ikke bare de korrekte.

Ikke bare til høyre, men også så langt ut til venstre at vi nesten kommer helt rundt. Men ikke lengre enn at det fins grenser. Noe fjorårets avskjed med Ny Tid ble et viktig eksempel på. 

 

SAMTIDIG HANDLER DET først og fremste ikke om politikk, men journalistikk. Mens andre mediehus har snudd kappa etter vinden, det være seg jakten på forsidesalg, sidevisninger eller nå, raske konverteringer, har Klassekampen fulgt den samme oppskriften i 16 år: 

Lage et godt redigert redaksjonelt produkt. Med balansert journalistikk om viktige saker. Kombinert med interessante analyser, kommentarer og debattinnlegg om de samme mer eller mindre viktige sakene.

Mer eller mindre gjelder kanskje særlig for de mange debattinnleggene. De har tidvis vært et innblikk i en alternativ virkelighet, men også nok et eksempel på denne bredden. Ja, en måte å holde folk inne i den samme verden som oss andre - i stedet for å henvise dem til radikaliserende kommentarfelt og alternative blogger.

Den nysgjerrige og seriøse journalistikken nedenfra har også vist seg stadig viktigere de siste åra. Mens andre norske medier stod på Hillary-stand og klødde seg i hodet over hvordan Trump kunne vinne, hadde Klassekampen forlengst besøkt det landet som ligger mellom de to tynne kystlinjene. Og på mange måter funnet noen av svarene. 

 

JA, BJØRGULV BRAANEN ble på mange måter Klassekampens første ordentlige redaktør. Det sies med fare for å fornærme hans dyktige forgjengere. Men de måtte alle slite med partiet, i forsøket på å slite seg løs. 

Men det var kanskje ikke det som måtte til? I dag er Partiet, altså Rødt, fortsatt største aksjonær. Men de er langt fra alene, for i Braanens tid har Klassekampen blitt en avis som både Fagforbundet, Fellesforbundet og Industri Energi kan være med på eie. For ikke å snakke om en venneforening med mange tusen medlemmer. 

Aksjonærer som ikke krever utbytte. Og som heller ikke har slitt med kravstore ledere: 

I en tid hvor redaktører helst skal bli millionærer, har Klassekampens redaktør og direktør klart seg med en mildt sagt begrenset lønn. For i hvor mange bedrifter med 160 millioner kroner tjener toppsjefene 650.000 kroner? 

Det kan nærmest virke som en protest, et symbol, men har definitivt en reell effekt. Slik kan avisa nemlig få noen av landets dyktigste journalister, til en lønn på 500.000 kroner. 

Braanen har selvsagt ikke jobbet gratis. Men i forhold til andre medier, også dem som mottar pressestøtte, er det saktens ikke langt unna.

Det er en idealisme som har vært med på å redde, skape og utvikle «det særegne avisprosjektet Klassekampen». 

 

SISTNEVNTE SETNING avslutter alle stillingsannonser fra denne kanten, også den ferske utlysningen etter ansvarlig redaktør. Styret har bevilget seg to måneder søknadsfrist. Det kan trenges. 

For hvem står klar til å ta over denne jobben? 

Her snakker vi ikke bare om å finne en redaktør. Vi snakker om jakten på en strateg, skribent, tenker og leder til å videreutvikle et unikt avisprodukt. Som ikke lenger er en pølsebu med ansatte på frivilliglønn, men et mediehus med 0,16 milliarder kroner i omsetning. 

En redaktør som med millimeterpresis fingerspitzgefühl skal balansere det politiske prosjektet Klassekampen med ambisjonen om å være dagsavis for en ganske utvidet venstreside.

Nettopp denne balansen kan bli vanskelig for noen av de åpenbare kandidatene, som for eksempel Klassekampens egen nyhetssjef Mimir Kristjansson og Manifest-leder Magnus Marsdal. Førstnevnte har rett nok en tydelig profil og redaksjonell ledererfaring. Men jakten på Gerhardsen finner kanskje ikke svaret for framtida. 

Jakten kan og bør kanskje også ende med en kvinne. Åpenbare kandidater vil være navn som Morgebladets sjefredaktør Anna B. Jenssen og Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim. Kandidater som både kan lede og lage avis. 

 

MEN DE VIL, som mange andre, møte følgende problemstilling:

Har de råd til å ta denne jobben?

Og kan Klassekampen finne en ansvarlig redaktør som vil dedikere hele sitt våkne liv til å kjempe for dette prosjektet - for en lønn som knapt kan konkurrere med de nylig streikende NRK-journalistene på Marienlyst? 

Det er og blir kanskje den vanskeligste utfordringen for styret, som fort kan bli nødt til å justere seg opp noen trinn.

For skal Klassekampen finne en god nok redaktør, er det ikke sikkert at det også blir en idealist. 

Til toppen