Håkon Høydal og Einar Otto Stangvik har jobbet med temaet overgrep og nedlasting i mange år. Denne gang gikk jaktet de bakmenn, og fant australsk politi.
Håkon Høydal og Einar Otto Stangvik har jobbet med temaet overgrep og nedlasting i mange år. Denne gang gikk jaktet de bakmenn, og fant australsk politi.

Det blir mye sorg og sinne når Håkon og Einar jakter på overgripere og bakmenn. Her er historien om hvordan de nok en gang traff blink

Men sinnet kommer ikke av å se på bilder og film - så langt går ikke VG-teamet i arbeidet - Det minste problemet er at det er ulovlig. Jeg hadde gått til grunne, sier Einar Otto Stangvik.

Lørdag fortalte VG den oppsiktsvekkende historien om hvem som i over elleve måneder hadde drevet verdens største forum for bilder og video av overgrep mot barn: Australsk politi.

- I det godes tjeneste ofrer politiet tydeligvis både prinsipper og barns rettigheter, kommenterte VGs sjefredaktør Gard Steiro.

Bak avsløringen ligger måneder og år med arbeid, store mengder tekst og tilfeldigheter som førte til et treff på hvor serveren befant seg.

Og to VG-journalister som de siste årene har gjort seg bemerket med denne typen avslørende journalistikk, Håkon Høydal og Einar Otto Stangvik.

 

Ble kjent gjennom sint e-post

Det vil si, Høydal er journalist og har vært det i mange år. Han har blant mye annet også jobbet med historier om overgrep og traumer. Og skrev i 2013 en sak om hevnporno.

Stangvik leste den saken. Han ble irritert for noe, og sendte en småsur e-post til Høydal og hans kolleger.

Slik kom den første kontakten. Da jobbet Stangvik som IT-konsulent med sikkerhet som spesialfelt.

Senere samme år skulle de komme til å jobbe sammen:

Stangvik var «white hat hackeren» som avslørte hvordan en høyrepolitiker stjal og spredte nakenbilder av unge jenter. Eks-politikeren ble senere dømt til 60 dagers fengsel for dette.

- Egentlig ville jeg ikke gjøre en mediesak av det. Men politiet ville ikke ta i saken. Da gikk jeg til VG, forteller Stangvik.

Så begynte han å jobbe for VG. Først med datasikkerhet, etterhvert med redaksjonell utvikling og research. Og sammen med Høydal og kolleger på det som ble til avsløringen «Nedlasterne». Neste etappe førte dem til Filippinene og noen av bakmennene.

 

Utvikler/journalist Einar Otto Stangvik og journalist Håkon Høydal.
Utvikler/journalist Einar Otto Stangvik og journalist Håkon Høydal.

 

Lastet ned «hele forumet» og lette etter bakdøra

- Og så fikk vi en ganske klar beskjed fra VG-ledelsen: Kunne vi finne ut noe mer om disse forumene? Hvem er det som står bak? Hvor kommer dette fra, forteller Håkon Høydal.

Det vil si at de jobbet videre. På heltid i intense perioder, men i innledende faser gjerne på sene kvelder.

Einar Otto Stangvik fant det omtalte overgrepsforumet «Child's Play», trolig et av verdens største. Med en egenutviklet proramvare lastet han i praksis ned og indekserte hele nettstedet. Det vil si, den delen av forumet som ligger «åpent» på det såkalte «mørke nettet».

Materialet og informasjonen brukerne ga om seg selv, førte blant annet til at VG identifiserte en norsk bruker som beskrev et planlagt og gjennomført overgrep.

Da gikk avisa til politiet med dette upubliserte materialet. Det førte til at mannen ble pågrepet.

Stangvik og Høydal hadde et enormt materiale å lete i. Men var det noe nytt i det? Nei, de ville videre. De ville finne de som var i andre enden. Og klarte det for ni måneder siden, januar 2017.

- Hva var det egentlig du gjorde?

- Vi kan sammenligne det med hvis en gruppe mennesker sender ut litt shady varer i posten, og så vil du finne ut hvem de er. Da gjør du en testbestilling. Avsenderadressen deres er en postboksadresse, men når budet kommer på døra, får du kanskje se den virkelige avsenderadressen. Da har du noe å gå etter, forklarer Stangvik. Så litt mer teknisk:

- Her hadde vi et forum på det mørke nettet, og da skal det være umulig å finne hvem som står bak. Men ofte finnes det svakheter. For eksempel var det mulig å sette et profilbilde i forumet, enten med å laste opp en fil eller peke mot en adresse på internett. Og ved sistnevnte metode gikk forespørselen «utenfor» det mørke nettet. Slik fikk vi tak i IP-adressen.

 

«Et av de mer absurde møtene»

IP-adressen ledet til en såkalt serverpark i Australia, hvor nettsider lagres og driftes.

Håkon Høydal bestemte seg for å ta turen. Journalisten hadde ikke noe mer enn en avtale med selskapet som drev serverparken om at han hadde «alvorlig informasjon» å meddele dem.

Det endte med funnet om at australsk politi driftet serveren. Høydal og Stangvik hadde egentlig håpt å finne noen «ekte skurker». Nå ble historien en ganske annen.

Dagen etter besøket til serverparken, møtte Håkon Høydal de to politimennene Jon og Paul. Det ble et spesielt møte.

- Det var en sær opplevelse, og rangerer ganske høyt på lista over de mer absurde møtene jeg har hatt som journalist. De reagerte som forventet med overraskelese og sjokk på hva vi visste. Det første møtet ble kort, så ble vi enige om å møtes neste dag når vi begge hadde «snakket med våre», forteller han.

Det ble til flere møter. VG valgte å vente med historien til politiet hadde avsluttet operasjonen og stengt siden. Og de australske politifolkene bidro også gjennom intervju og informasjon til reportasjen.

Som til sist var ganske kritisk til politiet.

- De kunne nok ønsket seg en annen vinkling, bekrefter Høydal

 

Forsvarer vinklingen og balansen

Saken ble godt lest og delt i helga. VG har også fulgt opp med flere saker. Men også fått kritikk i sosiale medier, fra blant andre Gunnar Tjomlid og Elisabeth Norheim.

Var avisa for «streng» med politiet? Ble det for mye om VGs egne metoder, tok avisen selv for mye plass?  Hvorfor stod det så lite om at politi flere steder i verden har stått bak lignende operasjoner før?

Og ble de ekte skurkene, mennene som opprinnelig drev overgrepsforumet, romantisert?

Til siste spørsmål svarer Høydal klart nei:

- Jeg vil ikke si at de blir «romantisert». Men når vi skal fortelle hva de har gjort, må vi bli kjent med dem. Og noen kan forveksle kjennskap med empati, sier journalsiten.

- Men samtidig skriver vi jo om at de drar til et hus og voldtar en fire år gammel jente. Jeg synes ikke det er å «romantisere» dem eller handlingene deres. Og når vi skal beskrive slike grusomme handlinger, trenger vi ikke å bruke de store adjektivene. Det er ille nok å fortelle det helt nøkternt, mener han.

Kollega Einar Otto Stangvik er heller ikke enig i at politiet ble fremstilt som skurker, men sier samtidig:

- I de tidligere historiene har politiet vært litt mer strøket med hårene, og media har fått servert en ferdig historie som man ikke kunne kontrollere. Her har vi hatt tilgang til hele forumet. Og blant annet dokumentert hvordan politiet faktisk delte overgrepsbilder selv.

- Vi har ikke tatt stilling til om politiets metoder er riktig eller gale, men lar det være opp til folk å bedømme det. Så er det interessant å se at en enkel måling på VGs Snapchat viser 60/40 i fordel av at det var riktig av politiet å jobbe slik, sier Stangvik.

Han legger samtidig ikke skjul på at lignende metoder er omtalt i pressen tidligere, blant annet da The Guardian skrev om en lignende australsk operasjon i 2016.

- Og den operasjonen omtaler vi jo i vår sak. At politiet gjør dette var ikke noe nytt, men omfanget i det var nytt. Vi forsøkte også å tråkke opp hva som faktisk ble utfallet, mener Stangvik.

- Men var det nødvendig å bruke så mye plass på VGs metode og rolle i saken, selve avsløringen?

- Det kan man selvsagt diskutere, og jeg har i hvert fall ikke noe behov for å stikke meg fram. Men vi framstår også mer troverdige når vi forteller hvordan vi har jobbet - og det handler om å gjøre saken lesverdig og interessant for folk, svarer Stangvik.

- Og da må vi skrive om metoden på en måte folk flest forstår. Ikke som en metoderapport på 48 sider, skyter Høydal inn.

 

Velger bevisst bort det verste

VG er også tydelig på at de har en annen rolle og andre myndigheter enn politiet. Og dermed kan «velge bort» det verste med denne typen materie og materiale.

Mens politi som jakter overgripere og ofre må se gjennom store mengder bilder og video, velger VG bevisst å ikke gjør det.

Det forteller Håkon Høydal og Einar Otto Stangvik når Medier24 spør hvilken påkjenning det er å jobbe med dette temaet.

- Vi ser ikke på bilder. Vi holder oss til tekster, meldinger, brukerdata, og analyserer det. Det betyr at vi også kommer over en del beskrivelser av hva som har skjedd, og det er mer enn vondt nok, sier Høydal.

Å lese slike beskrivelser er kanskje i en juridisk gråsone. Å laste ned bilder og film ville dessuten vært over streken. Men det er ikke hva Stangvik tenker mest på:

- Det «minste problemet» er at det er ulovlig. Jeg hadde gått til grunne hvis jeg skulle sett på alt dette også, sier han.

Journalistene holder seg oppreist, men etter dager hvor man er langt nede i materien blir det mye sorg, sinne og tanker.

Fra venstre: Natalie Remøe Hansen, Håkon Fostervold Høydal og Einar Otto Stangvik har jobbet med temaet over flere år - fra «Nedlasterne» i 2015 til dagens VG-avsløring.
Fra venstre: Natalie Remøe Hansen, Håkon Fostervold Høydal og Einar Otto Stangvik har jobbet med temaet over flere år - fra «Nedlasterne» i 2015 til dagens VG-avsløring. Foto: Krister Sørbø, VG

Det forklarer kanskje også hvorfor VG er såpass kritisk til at politiet valgte å drive verdens største overgrepsforum videre i ni måneder.

- Når man leser inne på disse forumene, er det så mye som bare er helt skrudd. Oppfatninger og beskrivelser av at man gjør dette av «kjærlighet» til barna. Om hvordan barna «ikke har klaget». Å lese sånt gjør selvsagt vondt, sier Stangvik.

- Og som far til en 2-åring er det helt koko. Man kan få lyst til å gjøre det, men jeg kan heller ikke sette meg ned der inne for å imøtegå dem, fortsetter han.

Einar Otto Stangvik og Håkon Høydal varsler flere saker de kommende dagene. De er ikke helt ferdig med historien.

Men på et punkt må de lukke akkurat denne boka og se videre. Håkon skal også videre til nye saker. Einars «dagjobb» på redaksjonell utvikling i VG innebærer en rekke andre prosjekter på VR og droner og andre ting.

Samtidig har de gjennom siste års arbeid samlet opp store mengder data og informasjon om dette universet.

Og antyder at de ikke er ferdig med tematikken:

- Det kan ligge noe mer her, sier de.

 

Til toppen