Det enkleste er å holde munn om seksuell trakassering. Det gjorde også jeg

• SARAH SØRHEIM, kulturredaktør i Aftenposten. Kronikken ble først publisert i Aftenposten og gjengitt med tillatelse.

Det var en helt vanlig kveld på bar sammen med kolleger. Slik det er mange av i mediebransjen.

Men i løpet av denne kvelden opplevde jeg plutselig at en profilert norsk medieleder forsøkte å kysse meg.

Helt uten forvarsel og foran alle de andre vi var der sammen med. Senere samme kveld så jeg også at to andre kvinnelige kolleger som var til stede ble utsatt for den samme, høyst ufrivillige fysiske tilnærmingen fra denne mannen.

Jeg har ikke tenk på denne episoden på mange år.

Men #metoo-kampanjen, som har preget sosiale medier i kjølvannet av Weinstein-avsløringene, har fått meg til å tenke på hendelser jeg for lengst har glemt. Eller kanskje til og med fortrengt.

Det verste med minnet fra denne byturen for flere år siden, er ikke å ha blitt utsatt for selve handlingen. Men at jeg ikke gjorde noe med det.

Sett nå i ettertid er det vanskelig å forstå at jeg ikke gjorde noe annet enn å høflig avvise ham den gangen. Oppførselen var så over streken, så uakseptabel og ydmykende at jeg ikke burde latt det gå.

Men bortsett fra å fortelle om det til vennene mine etterpå, som en «morsom» historie, gjorde jeg ingenting. Jeg meldte for eksempel ikke fra til vedkommendes sjef, ei heller tok jeg det opp med ham neste gang vi møttes.

#metoo-kampanjen har fått meg til å lure veldig på hvorfor.

Den enkle forklaringen er at jeg ikke opplevde meg som spesielt plaget av dette, og jeg slo meg til ro med at det var hans problem. At han tross alt må ha våknet med en fylleangst av en annen verden dagen etter.

Men nå lurer jeg på om akkurat dét er en slags hvit løgn overfor meg selv, et selvbedrag. For én av mange viktige konsekvenser av kampanjer som #metoo, der tusenvis av kvinner (og menn) forteller om sine opplevelser med seksuell trakassering, er at den gjør skamfølelsen hos hver enkelt som har opplevd dette, mindre.

For hver historie som kommer ut, blir det litt enklere å dele sin egen. Og litt enklere å analysere sine egne reaksjoner.

Etter å ha lest mange av historiene som nå deles, innser jeg at jeg ikke er alene om å la opplevelser som dette fare uten å gjøre noe mer med det.

Jeg tror heller ikke jeg er alene om å ha latt være å si noe fordi jeg kjente meg litt skamfull. Fordi jeg innerst inne følte på et ubehag ved å ha fremstått som en jente som menn som dette tror de kan ta seg til rette hos.

Dermed var det enklest å bare vifte det bort som en filleting.

Nå sitter jeg og tenker på alle de andre kvinnene som kanskje har opplevd det samme med samme mann.

Og som, i motsetning til meg, kanskje har vært i en situasjon der han har hatt reell makt over dem. Som medieleder har han i en årrekke ansatt journalister. Hvor mange har latt være å søke fordi de synes det er skamfullt og flaut å møte ham i et jobbintervju?

Hvor mange i hans eget mediehus har latt være å melde fra om uakseptabel oppførsel av frykt for å spenne ben på egen karrière?

Kampanjer som #metoo er ikke uproblematiske. De kan skape gapestokker, og de kan ødelegge både liv og karrière uten at den som anklages får mulighet til å forklare eller renvaske seg.

Samtidig viser Weinstein-saken at seksuell trakassering og misbruk av kvinner har vært, og fortsatt er, et samfunnsproblem av enorme dimensjoner. Og at problemet opprettholdes og forsterkes av sosiale kontrollmekanismer som skam og frykt for å bli stemplet. Slike strukturer er vanskelig å bryte ned.

Den ene blir ofte stående alene. Det letteste er å vende ryggen til. Det var det også for meg. Forhåpentligvis bidrar #metoo-kampanjen til at det vil bli lettere å melde fra neste gang det skjer.

Eller aller helst: at jeg og andre kvinner faktisk ikke lenger trenger å frykte denne typen hendelser når vi omgås kolleger og venner.

• Har du meninger, tips eller egne opplevelser om dette temaet? Ta kontakt med erik@medier24.no - selvsagt under kildevern.