Journalist og forfatter Lars Akerhaug.
Journalist og forfatter Lars Akerhaug. (Erik Waatland)

KOMMENTAR

Det er ikke medienes oppgave å strupe ytrings­friheten: Vi er i ferd med å bli akutt rammet av over­følsomhet

Det er bekymringsfullt at det er pressefolk som står i spissen for «no platforming». Morgenbladet, en avis med liberale tradisjoner, ser nå ut til å være kastet fullstendig over båten, skriver Lars Akerhaug.

  • LARS AKERHAUG, forfatter og journalist

 

En debatt i regi av Klassekampen på «snakkeklassens» årlige storsamling i Arendalsuka, har avstedt et ukjent antall kronikker og innlegg i Klassekampen og Morgenbladet.

Hovedtema er hvorvidt det er utillatelig å slippe til mennesker som Resett-redaktør Helge Lurås på scenen - såkalt «no platforming», scenenekt.

Det har vært et internasjonalt fenomen i flere år.

En som ble utsatt for det var professor Charles Murray, som i mars 2017 ble utsatt for protestaksjoner da han skulle holde en forelesning ved University of Vermont.

Murrays store synd er at han mener intelligens har bakgrunn i genetikk.

Det finnes mange liknende eksempler på at radikale studentaktivister har forsøkt å forhindre mer eller mindre kontroversielle foredragsholdere. I Norge har vi stort sett vært forskånet fra dette, om vi ser bort fra verbale fysiske sammenstøt mellom høyreekstremister og venstreekstremister. 

Selv den ekstremt ytterliggående rabulisten Hans Lysglimt fra miniputtpartiet Alliansen fikk i fjor høst gjeste Studentersamfundet uten altfor store protester.

Men nå har debatten kommet til Norge. Det er ikke overraskende. Men det er mer bekymringsfullt at det er pressefolk som står i spissen for «no platforming».

I spissen står Morgenbladet, en avis med liberale tradisjoner som nå ser ut til å være kastet fullstendig over båten.

Den har blitt nødhavn for skribenten Sumaya Jirde Ali, som ikke lenger er bekvem med å skrive i Klassekampen etter at de inviterte Helge Lurås til en debatt.

En ting er at Morgenbladet velger å være nødhavn for individer som oppfatter seg som så krenket at de ikke lenger kan skrive i et konkurrerende organ.

Sumaya Jirde Ali er dyktig til å skape oppmerksomhet og en viktig stemme i samfunnsdebatten, så det er et forståelig valg.

Mer til å undre seg over er det at Morgenbladet i sin lederartikkel slår fast at:

«Sumaya Jirde Ali skriver at folks rett til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering er viktigere enn folks rett til å komme med slike ytringer. Her har hun helt rett. At folk ikke orker å delta i debatt på grunn av hets og trusler, er et stort problem – langt større enn forestillingen om at enkelte aktører nektes å ytre seg på grunn av sine meninger».

Og etter å ha blitt kritisert av Anki Gerhardsen i Aftenposten, svarte redaksjonssjef Ivar A. Iverssen at det ikke er totalitært å redigere avisspaltene. Det har han selvsagt også rett i.

Det er imidlertid ikke dette debatten handler om, men hvorvidt pressen bevisst skal luke vekk bestemte stemmer og holdninger fra den offentlige debatt.

Det kan godt være riktig at redaktør Helge Lurås burde ha luket kommentarfeltene sine bedre, slik Morgenbladet påstår. Men det i seg selv er intet argument for å ekskludere bestemte perspektiver.

Min oppfatning er at vi i Norge og Danmark har hatt en bedre ytringskultur og et bedre debattklima, blant annet fordi vi var gjennom karikaturstriden i 2006, der forholdet til ytringsfriheten virkelig ble satt på prøve.

Det er mye man kan kritisere norske medier for, men man har i større grad enn for eksempel Sverige sluppet til stemmer som for eksempel er kritiske til islamisme og hvordan islam påvirker europeiske kulturer.

Nå er jeg imidlertid bekymret for at pendelen er i ferd med å svinge tilbake.

De som applauderer kravet fra Sumaya Jirde Ali om sensur bør tenke seg om. For om man heier og dyrker frem et klima der døren skal gjøres høy for enkelte standpunkt, er det også kort vei til at flere vil bli møtt med krav om sensur.

At deler av norsk presse er heiagjeng for en slik utvikling er absurd.

Det burde ligge innkodet i journalistikkens DNA et prinsipielt forsvar av ytringsfriheten.

Til toppen