Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk
Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk (Foto: IJ)

DEBATT

Det er ingen stor journalistisk bragd å gjøre Fremskritts­partiet rasende

«Sunnmørspostens lederartikkel om at Fremskrittspartiet vil kynisk ofre livene til uskyldige, norske barn svekker tilliten til avisen», skriver Trygve Aas Olsen.

Slett ikke, vil noen innvende. De elsker avisen for at den skrev hva den mener om FrP. De er enige i lederartikkelen. Men FrP-velgere får svekket tillit, oppildnet av partiets fylkeslag – som sa opp abonnementet i protest.

FrP fikk 17,1 prosent av stemmene i Møre og Romsdal ved siste valg. Vil Sunnmørsposten påvirke samfunnet, må den også kunne påvirke oppfatningene til partiets velgere. Da må de lese avisen, og tro på det som står i den.

Ifølge retorisk teori er avsenderen en del av budskapet: Om du overbeviser andre avhenger ikke bare av hva du sier, men hvem du er. Siv Jensen og Jonas Gahr Støre kan mene det samme, men FrP-ere er likevel mest enige med Jensen.  

Akkurat som enkelte Ap-velgere tviler på at det kan komme noe som helst klokt ut av Jensens munn, mens de fra Støre forventer den rene fornuft. De stoler på sin egen partileder, og deres umiddelbare respons er å være enige med ham.

Faksimile fra SMP / kollasj. Skjermdump og Vidar Ruud / NTB scanpix Credit: NTB scanpix

Dette rammer alle som påstår noe, også aviser. De som er uenige med en avis, har lett for å tvile på dens journalistikk. Og Sunnmørsposten har ikke lenger et snev av troverdighet som uavhengig og upartisk avis, ifølge FrPs fylkesleder Frank Sve.

Når avisen skriver om valgkamp, innvandring eller bompenger, vil den nå leses med enda større skepsis av enda flere FrP-velgere enn tidligere. Hva den skriver spiller mindre rolle – noen vil uansett mistro en avis som kaller dem barneofrere.

Kanskje trekker disse leserne til Resett, Document.no, Hege Storhaugs Rights.no og andre som hevder at mediene lyver, underslår viktig informasjon og styres av en venstrevridd politisk agenda. Kanskje låser de seg inne i ekkokamre i sosiale medier.

Så hva har Sunnmørsposten oppnådd med å skrive at FrP vil «ofre et alvorlig sjukt barn på alteret for en streng innvandrings- og flyktningpolitikk»? Den har i alle fall oppnådd å polarisere offentlig debatt ytterligere, og støte fra seg lesere.

Å skape mer mistillit hos lesere er det siste norske aviser trenger. Nordmenn har lavere tillit til nyheter enn befolkningen i land vi gjerne sammenligner oss med. Dette er et problem som alle seriøse nyhetsmedier må ta på alvor.

Morgenbladets redaktør Sun Heidi Sæbø, har bestemt seg for å kutte ut lederen. «Jeg vil ikke savne den», skrev jeg i Medier24, og oppfordret til debatt om hensikten med avisers politiske standpunkter – utfra følgende argumentasjon:

  1. Hvis avisene skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag, må leserne må ha tillit til at journalistikken er basert på fakta.
  2. Mange tror aviser styres av en politisk agenda, at de har bestemt seg for hvordan saken skal være før de sjekker fakta.
  3. Avisenes lederartikler kan forstås som om de har en politisk agenda. Kan det da være en idé kutte akkurat den artikkelen?

Jeg stilte bare spørsmål ved de usignerte lederartiklene som uttrykker avisenes mening – ikke ved journalistenes personlige kommentarartikler, innsendte kronikker og debattinnlegg. Jeg konkluderte ikke, ville bare diskutere.

Dagbladets lederskribent John Olav Egeland var ikke innstilt på diskusjon: Jeg har en «nedlatende holdning til lesernes vett og refleksjonsevne», skrev han i en kommentar i Dagbladet, og jeg er inne på et «meget farlig feilspor».

Et spor som ifølge Egeland fører til at mediene vil «abdisere og overlate scenen til politikerne og særinteressene». Jeg foreslår også, skrev han, «å gjøre Klassekampen mer tannløs». Og alt dette er «dårlig tenkt». Ja, det er dårlig tenkt.

Jeg tenker heldigvis ikke slik. Jeg tror på lesernes vett og refleksjonsevne. Jeg tror de sågar klarer å danne seg meninger uten hjelp fra lederskribenter. Jeg vil ikke at mediene skal abdisere, og om Klassekampen har jeg ikke foreslått noe som helst.

Jeg mener at aviser bør bli mindre tannløse. Det blir de, tror jeg, ved å grave opp enda flere interessante, overaskende og ubehagelige nyheter – og ta disse opp til debatt, uten alltid å måtte skrive en leder om hva avisen selv mener.  

For med all respekt for Egeland: Det som gir Dagbladet skarpe tenner er ikke hans lederartikler, men avsløringer av ulovlig salg av militærmateriell, krabbekrigens ofre, farlig fluor i skismøring og andre saker som får konsekvenser.

Avisens egne verdier og politiske forankring vises i de sakene den prioriterer. Vi skjønner at Dagbladet står på flourofrenes side, ikke skismøringsprodusentene. Avisen hadde ikke blitt tannløs om den unnlot å skrive en leder om dette.

At Dagens Næringsliv hovedoppslag lørdag handlet om oljetopper som har forlatt bransjen av klimahensyn, forteller meg at avisa ønsker klimadebatt i oljenæringen. Aftenpostens dypdykk i æresbasert vold, sier hva den avisa mener er viktig.

Klassekampens intervju lørdag med terrorforsker Thomas Hegghammer om fremmedkrigere i Syria, gir bedre grunnlag for å danne seg en mening om IS-kvinner enn en lederartikkel om samme sak. I hvert fall en så retorisk svak en som Sunnmørspostens.

Og apropos retorikk. Jeg kjenner godt til Egelands buldrende patos og har flere ganger, det må jeg innrømme, frydet meg over den. Da er det interessant å bli utsatt for den selv, bli kalt «nedlatende» og generelt idioterklært.

Jeg tåler det. Men det svekker min tillit til Egeland at han tolker meg i aller verste mening og fritt dikter opp hva jeg mener. Og jeg tenker: Hvor mange andre opplever dette? Hva skjer med deres tillit til aviser som utsetter dem for det?

Selv om jeg er uenig med FrP i saken om IS-kvinnen, kan jeg godt forstå at FrP-ere mister tillit til Sunnmørsposten. Partiet har tross alt – på innpust og utpust – sagt at de ville hente hjem det syke barnet. Men ikke mora.

Så kan alle tro hva de vil om det. Alle unntatt avisene: De skal ikke tro, men vite. Hvis noen i Sunnmørspostens redaksjon tvilte på at partiet ville redde barnet, burde de forsøkt å finne fakta som støttet opp om denne teorien.

Det pleier ikke være vanskelig å finne løsmunnede FrP-ere.

Til toppen