Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet.
Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. (Foto: Erik Waatland)

Kommentar:

Det er ingen tvil om at det også i Dagbladet har eksistert en ukultur som ikke har vært slått hardt nok ned på

- Jeg er mer opptatt av det vi kan gjøre noe med nå, enn å dvele ved Dagbladets lange historie. Men jeg kommer ikke til å løpe fra at jeg er en del av denne historien, skriver John Arne Markussen.

  • JOHN ARNE MARKUSSEN, sjefredaktør og direktør i Dagbladet

 

Kjære Hilde Harbo. 

Du har Facebook og Medier24 utfordret Dagbladet og meg personlig på hvor vi er i forhold til #MeToo-kampanjen.

I likhet med deg har jeg vært lenge i mediebransjen.

Det er ingen tvil om at det i Dagbladet - antakelig i likhet med en rekke andre arbeidsplasser i mediebransjen, og trolig i andre bransjer - i mange tiår har eksistert en ukultur som ikke har vært slått hardt nok ned på.

Tidligere ble slikt kanskje føyset vekk, men slik er det ikke lenger.

Om seksualisert kultur, «gammeldags» guttekultur og trakassering har vært verre i Dagbladet enn andre steder har jeg ikke grunnlag for å mene noe om.

 

Jeg er mer opptatt av det vi kan gjøre noe med nå, enn å dvele ved Dagbladets lange historie.

Men når det er sagt – jeg kommer ikke til å løpe fra at jeg er en del av denne historien.

Og det kan godt hende at også jeg i noen sammenhenger kan plasseres inn i en historikk som ikke er bra.

Ja, Dagbladets kultur- og ledelsesutfordringer er det jo til og med skrevet bok om («Sex, drap og dårlig ledelse» av Trygve Aas Olsen). I likhet med mange andre menn har jeg tenkt mye over dette de siste ukene.

Og i den grad jeg som en del av Dagbladets historikk har opptrådt kritikkverdig er det bare å si unnskyld.

Det jeg med hånden på hjerte kan si, er at jeg som sjefredaktør har jobbet målbevisst med kultur og holdningsspørsmål i Dagbladet.

 

Det fins sikkert ferske eksempler på at ikke alt heller nå er bra i Dagbladet. Vi er klar over at vi har en del å gå på når det gjelder kartlegging, håndtering og varslingsrutiner.

Det skal vi takke #MeToo-kampanjen for. Den har for eksempel synliggjort hvor viktig det er å passe på de mest sårbare – de unge som er på vei inn i yrket vårt.

Selv om vi har hatt varslingsrutiner i lang tid, er vi for eksempel blitt klar over at det nytter lite å ha rutiner hvis de er for dårlig kjent innad i staben og organisasjonen. Dette gjør vi nå noe med.

På samme måte må vi gjøre et bedre kartleggingsarbeid med jevne mellomrom, for eksempel som en integrert del av medarbeiderundersøkelser. Og så må vi snakke sammen!

Vi må – på alle nivåer - snakke om ledelse, kultur og holdninger.

Jeg kan love deg at tematikken vil være en gjenganger i mange Dagbla’-fora framover – på avdelingsmøter, på husmøter, i forhold til klubben, og så videre.

 

Den beste medisin mot ukultur og holdningsproblemer er likestillingsarbeid og kjønnsbalanse. Og her har det skjedd mye i Dagbladet. Uten å gå i detalj kommer vi ikke dårlig ut sammenliknet med andre mediehus.

#MeToo-kampanjen og den påfølgende debatten er en sterk vekker. Omfanget, alvoret og ansvaret er tydeliggjort. Jeg tror vi kommer til å se tilbake på dette som et veiskille.

Den nye åpenheten viser en ukultur vi ikke vil være bekjente av, og bidrar til at mange redaksjoner i disse dager tydeliggjør sine rutiner. Bevisstheten om problemer med seksuell trakassering har heldigvis økt i takt med samfunnsutviklingen.

#MeToo-kampanjen er en påminnelse om at både omfanget og den blytunge personlige belastningen for de som rammes krever at vi gjør mer.

 

Det korte svaret på vårt forhold til #MeToo-kampanjen er at det er nulltoleranse i Dagbladet på seksuell trakassering.

Men vi har hatt enkeltsaker og situasjoner som er høyst beklagelige og som også har fått konsekvenser når grunnlaget for reaksjon har vært til stede.

 

Til toppen