Påtroppende leder Hege Iren Frantzen og avtroppende leder Thomas Spence i Norsk Journalistlag. Her fra landsmøtet i NJ på Fornebu 21. mars 2017. Foto: Erik Waatland
Påtroppende leder Hege Iren Frantzen og avtroppende leder Thomas Spence i Norsk Journalistlag. Her fra landsmøtet i NJ på Fornebu 21. mars 2017. Foto: Erik Waatland (Bilde: Erik Waatland)

«Det er lov å håpe at vi har vært gjennom det verste, og at vi fremover kan rette blikket mer mot journalistikkens topplinje enn bedriftens bunnlinje»

Slik åpnet NJ-leder Thomas Spence landsmøte tirsdag. Les hele åpningstalen her:

  • THOMAS SPENCE, avtroppende leder i Norsk Journalistlag

 

Kjære landsmøte,

Velkommen til tre dagers politisk arbeid i den viktigste forsamlingen i NJ og norsk mediebransje, og derfor også en viktig arena i det norske demokratiet.

De diskusjonene og vedtakene vi gjør her, vil påvirker HVOR BREDT, HVOR GRUNDIG og HVOR KRITISK vi gjør jobben med å overvåke, informere og analysere alle institusjoner og personer som har betydning for våre liv.

Halvor Hegtun og Sven Egil Omdal skriver i høstens bok at vi - den fjerde statsmakt - er forvandlet til "Den forvirrede statsmakt"- flytende som korken på havet på jakt etter brukere, inntekter, identitet og oppdrag, omgitt av farer og konkurrenter. De har ett poeng--  men ikke alle.

Det er alltid farlig å snakke om gullalder, men NJs høydepunkt hva angår medlemstall og økonomi var nyttårsaften 2008-2009. Da hadde vi 7755 ordinære medlemmer. Siden har det gått nedover. 1 529 , 20 prosent, av norske journalistarbeidsplasser er borte. Og fallet har gått raskest de siste månedene: I 2016 alene mistet vi nær 350 , og bare i januar og februar i år forsvant nye 123 medlemmer.

Det er dramatisk, for den enkelte, men også for Norge. Bak hvert eneste tall skjuler det seg et menneske og en kollega. Som har opplevd usikkerhet, frykt og ett av sitt livs viktigste og vanskeligste valg: should I stay or should I og. Har jeg en jobb her om fem år- og ønsker jeg i tilfelle å være i den jobben. Og ønsker LEDELSEN at jeg skal bli?

Sluttpakkene har skrumpet inn, utvelgelsen er stadig oftere i strid med ansiennitetsprinsippet, og anstendighet er stadig oftere erstattet av firkantet  jus og uformelle tvangs- og maktmidler. Det som noen  av oss har valgt å kalle styrte nederlagspakker.

Margaret Stakkestad, tok sluttpakke i TV 2 og beskriver situasjonen slik:

– En del av forutsetningene for at jeg begynte som journalist var ikke der lenger. Det var utrolig gøy da jeg startet, men bransjen har forandret seg.  Kutt, bekymringer og prat i gangene  ble belastende den siste tiden.

– Jeg orket ikke mer av det, sier hun.

Mange medlemmer kjenner seg igjen denne beskrivelsen.

Våre frilanskolleger har det ikke lettere. De tilbyr original journalistikk og opplever de at det blir høyt  verdsatt- men dessverre også: lavt prissatt.

Det ER fare på ferde når unge, dyktige Kyrre  Lien forteller at han aldri- ALDRI- har fått betalt det en utenriksreportasje koster, og at den eneste måte å finansiere sin imponerende og tidvis risikofylte utenriksjournalistikk er  å ta bryllupsbilder. Og for å unngå enhver misforståelse- NJ er ikke MOT bryllup, men FOR rimelig betaling for profesjonell journalistikk.

Våre tillitsvalgte, med uvurderlig bistand fra NJs advokater, har gjort en enestående innsats for dem alle i meget krevende tider.

Kampanje ba Henrikke Helland, klubbleder i TV 2, om å oppsummerer året.

– Jeg kan oppsummere med et ord: Kaos, svarte hun.

– Batteriet har mange ganger vært flatt, sa Bergen Tidendes Dag Idar Tryggestad da det i fjor sto på som verst i vest. (her må jeg få lov å innskyte: Det var det ingen andre som merket)

– Jeg er bekymret for dem som mister jobbene sine, og jeg er bekymret for dem som skal være igjen og fortsatt lage et godt produkt, sa Cathrine Loraas Møystad fra Østlendingen, i deres nedbemanning.

– Vi går bedre enn budsjettert, men det er likevel ikke nok. Og dette er en sjukdom som hele konsernet lider av, legger hun  til.

Med så store nedbemanninger, så mange yrkesliv som er rykket opp, så mange tårer som har rent, er det rett og slett en BRAGD at vi ikke har hørt én eneste klage om at NJ ikke var der da medlemmene trengte organisasjonen som mest.

Klubbledere i nedbemanningens kaos, har ikke bare vært gode, faglige rådgivere, men også medmennesker med raus omsorg og oppmuntring.

Jeg vil be landsmøtet gi en fortjent applaus til alle NJs klubbledere, tillitsvalgte og advokater for den fantastiske jobben som er gjort!

Kritisk journalistikk har alltid vært under press noen steder i verden, nå er den under press over alt.  Makthavere vil alltid mislike kritisk journalistikken.

Nå må i mediene i tillegg også konkurrere om både annonsekroner,  og publikums gunst gjennom betaling for den varen journalistikk er blitt i det globale, digitale informasjonsmarkedet.

Mer alvorlig angrepene vi nå opplever mot journalistikken som fag, mediene som avhengige institusjoner,  med oppdrag å kikke makten i kortene, reflektere og påvirke.

  • Vi har fake news med planmessig produksjon av usanne nyheter med formål å påvirke offentlig debatt, folks kunnskap og holdninger.
  • Vi har  holdningene, ikke bare i USA, men i høyeste grad også her hjemme om at mediene er folkets fiende, at det finnes en annen virkelighet, alternative fakta der ute, som mediene ikke formidler.

Verst i så måte her hjemme er kanskje Frps Mazyar Keshvari påstand om at ”de etablerte mediene  er blitt de største produsentene av falske nyheter".

Den slags holdning MÅ og SKAL NJ  bekjempe, og her kan vi hente inspirasjon fra en av landets første og største journalister, Arne Garborg:

Sandheden- sandheden-om den saa skal føre til Helvede.

I disse krevende tidene er det ekstra forstemmende at våre myndigheter i for mange eksempler gar bidratt til å forverre medienes kår.

Her skal vi selvfølgelig ikke glemme at vi etter mange års bransjekampanje fikk digital nullmoms i fjor, den viktigste enkeltbeslutning på mange år.

Men verken denne eller den forrige regjeringen kan sies å ha stått for en offensiv, målbevisst mediepoIitikk tilpasset situasjonen i bransjen.

Tvert imot fremstår mediepolitikken som tilfeldig og ukoordinert. Noen eksempler:

Kulturdepartementet forvalter pressestøtten, og har ansvar for almenkringkasterne NRK og TV 2.

Samferdselsdepartementet forvalter post og distribusjon, blant annet anbud og kontrakter med Kvikka, som har vært et mareritt for postleverte aviser i månedsvis.

Finansdepartemenet har ansvaret for avgiftspolitikken og skyldig i at fagpressen, kjent for grundig  tematisk journalistikk av en uforståelig grunn ikke er omfattet av digital nullmoms.

Og innstramminger i markedsføringsloven  gjør at det ikke lenger skal være lov å ringe egne kunder registrert i reservasjonsregisteret. For Aftenposten alene vil det betyr 90 millioner kroner i tapte inntekter fra 2020.

– Eller et betydelig antall journaliststillinger om man vil regne å den måten, advarer sjefredaktør Espen Egil Hansen.

På toppen av det hele rapporterer Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg at 13 av 15 departement systematisk undergraver Offentlighetsloven.

Selv etter årelang påpeking av problemene med tilgang til den lovfestede retten offentlige dokumenter, er virkeligheten preget av mangelfull eller ingen journalføring, trenering av innsynsbegjæringer, og sen publisering for, som det heter i et internt notat:

"at man skal kunne kommunisere i en innledende fase i saker uten at det blir kjent utad".

Slik tenker og kommuniserer våre byråkrater. Folkets såkalte tjenere.

– Kritikkverdig og lovstridig, konkluderer Utvalget.

Og som om det ikke var nok: Justisdepartementet som forvalter loven, og som har høyere juristtettet enn noe annet offentlig organ, er den suverene versting.

I dag har det ingen konsekvenser å undergrave loven. Og demokratiet. NJ krever at kravene til rask, og presis journalføring og publisering innskjerpes, og at grove overtramp skal straffes.

Mediene er demokratiforsterkere.  Vi bidrar til å kvalitetssikre tusener av små og store vedtak i stat og kommune, minsker korrupsjon, og øker tilliten til samfunnets institusjoner.

NJ må kreve at regjeringen sørger for at all politikk som berører mediene ses i SAMMENHENG , og at ansvaret for mediepolitikk OPPGRADERES til ansvar for Medie- og demokratipolitikk.

Likevel- og heldigvis:  Det er medieøkonomien - IKKE journalistikken – som primært er i krise. Vi leverer mye og  viktig journalistikk, og det beste er bedre enn noen gang.

Det får vi stadig bevis på. I forrige uke på Polaris-konferansen, fredag kveld arrangerte Bergen Journalistlag Gullpaparplyen. For to uker siden fikk vi Årets Bilde, og om to uker holdes Skup-konferanse.

Våre konferanser og konkurranser sprudler som aldri før, og presenterer eksempel på eksempel på levende, viktig glitrende journalistikk, fra den mørke nettverden og, flukten til Europa til viktige avsløringer av kommunalt vanstyre eller skjebnen til noen av samfunnets oversette individer eller grupper- og mye mye mer.

La oss gi en applaus også til alle som har bidratt til våre journalistfaglige konferanser, lokallagenes debatter, undervist og delt kompetanse som hever hele bransjen.

Det er sagt at det eneste som vokser i mediebransjen, er lederlønningene, journalistenes etterslep og budsjettet til avskjedskaker. Det er heldigvis ikke sant lenger.

Forhåpentligvis kan vi snart se tilbake og si at mediene knakk koden og at trenden snudd e i 2016.

For første gang på mange år - for noen over 20 år - kan mediehus vise til flere abonnenter  i dag enn for ett år siden.

Amedia over 100 000 digitale abonnenter. Schibsted det samme.

Vi har lykkes i å få publikum til å betale for journalistikk på nett. Og det er mer å glede seg over:

Det er en vesentlig yngre gruppe som betaler digitalbonnement  enn på papir, og det er også flere kvinner enn menn.

I tillegg har vi bidratt til et bredt flertall i Stortinget om å prisjustere NRK-lisensen, og sikret kompensasjon til en kommersiell almenkringkaster som TV 2. Og vi har fått et offentlig mediemangfoldsutvalg som konkluderer slik NJ har sagt i flere år:

Etisk, kritisk fri journalistikk er en betingelse for demokratiet.

Når gamle inntektsmodeller smadres, og mediene sliter i overgangen til noe vi ikke helt hva er, må myndighetene bidra med positive holdninger og handlinger som styrker norske medier.

Mediestøtte er ikke dop. Mediestøtte er demokrati på blå resept.

Ikke av hensyn til deg og meg som journalister, men for at vi alle som borgere i Norge skal få kunnskap og oversikt som gir oss reelle muligheter til å forme og leve våre liv slik vi ønsker.

Kjære landsmøte.

Det er lov å håpe at vi har vært gjennom det verste, og at vi fremover kan rette blikket mer mot journalistikken topplinje enn bedriftens bunnlinje. Det er IKKE fake news.

Med dette erklærer jeg NJs landmøte 2017 for åpnet og ønsker alle lykke til.

Takk for meg!

Til toppen