JAN MOBERG, ansvarlig redaktør og direktør i Teknisk Ukeblad Media AS.
JAN MOBERG, ansvarlig redaktør og direktør i Teknisk Ukeblad Media AS. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

Det er over og ut for «mediehusene». Vi trenger et nytt ord på hva vi er blitt: Innholdsleverandører

KOMMENTAR: - Vi har ikke lenger monopol. Mediehusene er blitt innholdsleverandører, mener TU-sjef Jan Moberg.

  • Endret
  • JAN M. MOBERG, administrerende direktør og ansvarlig redaktør i TU Media AS

Vi trenger en ny betegnelse på virksomhetene i norsk mediebransje. Betegnelsen «mediehus» er 20 år gammel – og utdatert.

Å være et mediehus indikerer at virksomheten er stor og sterk. Slik mange av bransjens selskaper vitterlig var, den gang de hadde full kontroll på distribusjonen.

Den gang annonsørene hadde få andre valg enn «mediehusene» om de ønsket å nå befolkningen i Tromsø, Halden, Arendal eller Larvik.

Eller den gang Teknisk Ukeblad var eneste mulighet for de som ville nå norske teknologer og ingeniører.

Det var gode tider. Svært gode tider.

Slik er det ikke lenger. Ingen medier har den samme definisjonsmakten overfor sine abonnenter og målgrupper som de en gang hadde.

Det var ikke måte på mektighet den gang opplagene var på topp og man så for seg at innholdet skulle lages én gang – og så spres via alle kanalene mediehuset rådde over. Det skulle distribueres på papir, nett, wap (!), radio og sågar på TV – om man var skikkelig ambisiøs.

Ambisjonene og troen på hvilke kanaler et mediehus skulle ha kontroll på var ubeskjedne.

Men businessen var god. De fleste tjente gode penger – og det var kun snakk om at «mediehusene» landet rundt skulle befeste – ikke tape – sine posisjoner.

Det er noen år siden enkelte av oss sluttet å tro på et slikt framtidsscenario.

Verden har endret seg betydelig. Teknologien har gjort sitt inntog og brukerne har fått tilgang til all verdens innhold på en helt annen måte enn tidligere.

Våre virksomheter utgjør ikke lenger et teppe av distribusjonsmonopoler – mediehus.

Betegnelsen av virksomhetene våre bør derfor endres.

Det kan muligens oppfattes dilettantisk å bry seg med bruken av ordet mediehus. Det får være.

For meg er det viktig at vi ikke bringer med oss gamle og mosegrodde begreper inn i en fremtid som kommer til å kreve mer endring enn mange av oss kommer til å overleve.

Utfordringen er at «mediehus» inneholder en ladning om at virksomheten fortsatt er suveren. Det beskriver en mektig og komplett virksomhet. Noe ingen av de tidligere store og stolte mediehusene lenger er.

Det er rett og slett noe kongehusaktig over det å være mediehus. Noe tilsynelatende hellig og urørlig. Som egentlig er støvete og fordums.

Realiteten i dag er at de fleste mediehus er redusert til å være innholdsleverandører. Vi må fortjene oppmerksomheten vi skaffer oss.

Oppmerksomhet gjennom monopol på distribusjon har opphørt som modell. Vi må være langt mer offensive enn tidligere – og vi må bli enda mer tydelige på hva vi skal være for hvem.

I tillegg må vi tilpasse oss de digitale distribusjonsmulighetene verden byr på. Dynamikken er tydelig. Aktører som ønsker å vokse og øke sin betydning i det digitale universet, vil vi sannsynligvis selv kontrollere en stadig mindre andel av distribusjonen av eget innhold.

Derfor er det på tide å slukke gamle begreper.

Jeg har ikke brukt mye tid på forslag om hva nye betegnelser bør være, men imøteser forslag til en ny og langt mer tidsriktig og offensiv beskrivelse av våre virksomheter.

Til toppen