31. mars 1981 hyllet lederen av regjeringens medieutvalg det norske kringkastingsmonopolet. Noen måneder senere sprakk monopolet.
Hva var det som skjedde da medie-Norge gikk ut av etterkrigstiden? Når var det egentlig det slutta? Hvem var det som butta?
JEG KUNNE HA begynt her: Jeg har ryddet på loftet, og innerst inne, nederst bak en reol fant jeg en bok.
Uåpnet.
Ulest.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Harstad.
JEG STARTER HELLER i en kjeller på Kringsjå studentby en svart septembernatt i 1980, men aller først dette, for eventuelle lesere under 40 år:
I 1980 besto de norske nyhetsmediene av en frodig flora av aviser og av én radiokanal og én fjernsynskanal.
De to sistnevnte var eiet av staten, og hadde siden 1933 hatt enerett på det filologene da fant ut burde kalles kringkasting, inspirert av britiske forbilder.
Eneretten ble håndhevet så strengt at det senere ble laget en fremragende ungdomsfilm med piratradio som grunntema («Piratene», 1983).
DET HADDE GÅTT an å søke om dispensasjon for å drive kortvarige forsøk med privat radio, men loven ga Norsk rikskringkasting myndighet til å si ja eller nei, og kringkastingen sa villig nei, også når Distriktshøgskolen i Volda søkte om å få drive øvingsradio for mediestudentene.
Men noe var i gjære.
70-årene var over, marxist-leninistene måtte erkjenne at Norge ikke var klar for revolusjon, de kommende jappene hadde gått ut av ungdomsskolen, og Ronald Reagan og Margaret Thatcher formulerte herskende tanker for 80-årene.
Ellers i Europa ble radio og TV sluppet løs, og både kabel-TV og video truet.
Fargefjernsynet hadde allerede sneket seg inn som en prøveordning også i Norge. Hvor skulle dette ende?
VÅREN 1980 VEDTOK Stortinget en ny kringkastingslov. Eneretten til Norsk rikskringkasting ble bekreftet, men i et nytt punkt ble fullmakten til å gi begrensede dispensasjoner flyttet fra NRK til departementet.
Det var da det startet.
Høsten 1980 skulle studentene i Oslo arrangere UKE for første gang siden 1968. Rød Front hadde ment at slike evenementer var borgelig studentikos, men nå skulle Chateau Neuf på nytt fylles av fryd og glede.
Og studentene hadde veldig lyst til å sende radio under UKA.
De – altså vi – søkte, og jeg trodde knapt det jeg leste da jeg åpnet svarbrevet fra Kirke- og undervisningsdepartementet.
Statsråd Einar Førde (Ap) sa ja!
FEM DAGER SIST i september fikk vi lov til å sende UKE-radio i samarbeid med Oslostudentenes Radioclub, fra klubbens studio på Kringsjå studentby.
Mer presist: Det var fem netter, for vi fikk ikke starte sendingene før NRK hadde avsluttet ved midnatt. En av nettene inviterte vi en ung stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet til studio.
Han var leder av regjeringens medieutvalg og en coming man i partiet.
Og Hallvard Bakke var både blid og hyggelig i kjelleren på Kringsjå, men noen avvikling av kringkastingsmonopolet kunne han overhodet ikke forespeile.
DET KUNNE HAN heller ikke da han 31. mars året etter - i 1981 – skrev forordet til en debattbok om mediepolitikken.
Jeg leser tittelen på boka under støvet innerst på loftet: «Står NRK-monopolet for fall?» Hallvard Bakke svarte slik:
Men å anvise som løsning i stor utstrekning er å vende tilbake til kringkastingsformer vi forlot for 50 år siden, kan neppe sies å være spesielt fremtidsrettet.
Hallvard Bakke avviste altså våren 1981 oppløsning av kringkastingsmonopolet fra 1933, og Arbeiderpartiet fikk samme vår støtte fra Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Men Høyre ville oppløse monopolet, og fikk følge av Kristelig Folkeparti, som riktig nok forutsatte en utredning om forholdet mellom medieutviklingen og økningen av psykiske lidelser blant barn og ungdom.
DET SÅ LIKEVEL lyst ut for at NRK skulle beholde eneretten til kringkasting, og en ny Ap-kar var på vei inn i institusjonen.
- Jeg er sliten, men ikke utslitt, hadde Bjartmar Gjerde uttalt da han høsten 1980 gikk av som olje- og energiminister. Noen måneder senere vurderte han seg sterk nok til å innta kontoret til kringkastingssjefen.
I bokverket Norsk kringkastingshistorie refererer Ketil Jarl Halse og Helge Østbye denne uttalelsen fra Gjerde sommeren 1981:
- Monopolet vil stå til Dovre faller.
DA HADDE EKS-POLITIKEREN glemt at det skulle være valg høsten 1981. Høyrevinden var på vei, og de borgerlige partiene vant.
Høyre dannet regjering alene, Kåre Willoch ble statsminister, og han pekte på den kulturkonservative idéhistoriker Lars Roar Langslet som bestyrer av det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet – eller Kabel- og videodepartementet, som kritikerne gjerne kalte det.
NÅ GIKK DET RASKT fremover eller bakover – alt etter hva man mente.
Under tiltredelseserklæringen i oktober kunngjorde statsministeren nye tider, og Lars Roar Langslet satte departementets byråkrater i arbeid dag og natt.
16. desember 1981 offentliggjorde kulturministeren at 33 organisasjoner skulle få tillatelse til å drive nærradio.
Finn-Ove Hågensen (nå TV2) og Tore Tollersrud (nå NRK) var begge entusiaster som i 1982 engasjerte seg i i studentenes Radio Nova. I en bok fra 1983 skriver de at NRK-monopolet falt klokka 14.55 den 16. desember 1981:
Knappe to timer etter at statsråd Langslet hadde proklamert nærradioforsøkene for startet på en pressekonferanse i Oslo, kimte ‘På Furubergets stier’ ut i eteren til nærmeste naboer rundt Hedmarktoppen Folkehøgskole.
DET HJALP LITE at programredaktør Kjell Lokvam i NRK beklaget seg slik overfor Dagbladet i februar 1982:
- Jeg frykter en amatørenes tukling med nyhetsdekningen.
Norge hadde vendt tilbake til en medieordning fra 1930-årene. Dovre hadde falt.
Kilder:
Finn-Ove Hågensen og Tore Tollersrud:Da monopolet sprakk. Universitetsforlaget, 1983
Ketil Jarl Halse og Helge Østbye: Norsk kringkastingshistorie. Samlaget, 2003.
Hallvard Bakke: Står NRK-monpolet for fall? Cappelen, 1981
