SONJA NORDANGER, tillitsvalgt, landsstyremedlem og styremedlem i Aller Media.

#MeToo:

Det var en kveld med kolleger. Jeg har lyst på deg, sa han. Nei, sa jeg. Så skjer det. Han slår i bordet, velter glassene

- MeToo har satt i gang i noe. Nå er neste steg #NowWhat, mener journalist og tillitsvalgt Sonja Nordanger. Og forteller sin historie.

  • SONJA NORDANGER er landsstyremedlem i Norsk Journalistlag, tidligere nestleder i Oslo Journalistklubb samt mangeårig tillitsvalgt og ansattrepresentant i Aller Medias bedriftsstyre

 

Det summet av samtaler, latter og diskusjoner på puben. Det var mye folk, mange kolleger. Jeg satt ved et bord med en av dem.

Han hadde relativt nylig begynt på min arbeidsplass. Han hadde høyere «status» enn meg, og var en fremadstormende person i redaksjonen.

Det var seint, snart stengetid.
 Han hvisket til meg:

– Bli med meg hjem? Jeg har lyst på deg.


Jeg ble overrasket. Fyren hadde samboer, jeg hadde ikke tenkt tanken en gang.

Men – det er lov å spørre. Jeg ble ikke fornærmet, men svarte avvisende.


– Nei. Det er jeg ikke interessert i.


Så skjer det. Eksplosjonen. Han slår i bordet. Velter glassene. Feier dem unna.

Han er rasende.


– Du kan si nei til meg så mye du vil. Men du skal vite en ting: Hver dag når jeg ser deg, når jeg ser på deg – der du sitter i lokalet, så ser jeg for meg deg naken. Jeg ser for meg deg bli pult. Jeg ser for meg deg … Du liker pikk, gjør du ikke? Det vet jeg at du gjør.

 

Høres ut som en dårlig roman, ikke sant?

Dette er ingen roman. Det er heller ingen ordrett gjengivelse, men essensen av det som ble sagt - eller egentlig frest til meg en gang for en del år siden.

Han fortsatte, beskrev enda noen fantasier med meg i hovedrollen.

Jeg var sjokkert. 

Umiddelbart ble jeg kvalm. Jeg sa til en annen kollega at jeg dro hjem. Han var vitne til episoden. Han så slaget i bordet, veltingen av glassene, sinnet – som var rettet mot meg.

Men jeg vet ikke hva han hørte. Jeg spurte ikke. Jeg bare gikk.


 

Seinere har jeg tenkt tilbake på hva jeg burde sagt, hva jeg burde gjort, hvordan jeg skulle reagert. Jeg gjorde ikke mye. Jeg hadde fått «invitasjoner» fra kolleger på byen før.

Det er lov å flørte, det er lov å spørre, det er lov å si ja, det er lov å si nei. Jeg hadde vært høflig avvisende. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å reagere. 

Etter å ha kommet meg hjem ble kvalmen verre. Det var en hel helg til mandag, til jeg skulle på jobb igjen. Til jeg måtte møte fyren igjen.


Jeg følte meg dårlig. Lurte på om jeg skulle ringe inn og si at jeg var syk. Jeg grudde meg til å møte ham. Klumpen i magen var større enn noen jeg hadde kjent på før. Jeg dro på jobb.

Han var ikke der! Lettelsen var enorm. Han var syk.


 

Det var en mannsdominert arbeidsplass – på alle måter, både positivt og negativt. Jeg likte at folk var direkte, ikke gikk i ring. Mange var ja-mennesker, ville ikke legge seg ut med sjefen, ville posisjonere seg. Personalpolitikk eksisterte knapt.

Det var ingen å snakke med.

Jeg hadde jobbet der lenge, men i en annen avdeling. Sånn sett var også jeg ny, akkurat som søppelkjeften. Jeg ba om et par ord med en av de andre lederne. Jeg grudde meg. Jeg synes det var pinlig å fortelle om det.

Jeg fortalte hva som hadde skjedd, ikke alt som ble sagt, men om opplevelsen.

Han lo. En litt flau latter.

– Han kan jo ikke ha ment det sånn, det var sikkert en spøk.

Senere har han beklaget. Han visste ikke hvordan han skulle takle det.

 

Da han kom tilbake, etter å ha vært syk, var det tyst. Jeg ba om et møte. Han smilte, mumlet noe om at han hadde vært full. Han husket ikke. Det kan godt være at han sa unnskyld, jeg husker ikke. Det spilte ingen rolle – jeg trodde ikke på ham.

Det fikk meg ikke til å føle meg bedre. Han satt der – nesten rett overfor meg, dag etter dag, uke etter uke. Og jeg husket hva han hadde sagt.
 Jeg kikket i hans retning – sjekket om han så på meg.

Hva nå? Jeg holdt kjeft. Klumpen i magen vokste. Hver dag jeg gikk hjem, grudde jeg meg til neste arbeidsdag.

Er han på jobb nå?


 Hendelsen fikk konsekvenser – for meg.

Ved siden av sitteplassen min, til venstre for meg, var det en søyle. Jeg prøvde å gå i ett med den. Jeg prøvde å gjøre meg usynlig.


Man kan ikke være usynlig i den stillingen jeg hadde. Men jeg orket ikke, ville ikke stikke hodet fram. Jeg hadde en del administrative oppgaver, nå konsentrerte jeg meg mer om dem. Jeg husker ikke hvor lenge situasjonen varte. Det var en ubehagelig tid.

 

Jeg har ikke tenkt på dette på lang tid. #MeToo-kampanjen har trigget tankene.

Og selv om det er vanskelig å huske alle detaljer, er følelsene sterke. Jeg gjenopplever dem når jeg skriver dette. Jeg vil ikke at andre skal måtte oppleve noe slikt.

Når folk hører om dette i dag blir de overrasket.

- Du som er så sterk. Hvorfor sa du det ikke til noen andre?

Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg følte meg alene. Det var mange allianser, jeg var ikke en del av noen. Kulturen som hersket oppmuntret ikke til det. Jeg hadde prøvd. Det manglet retningslinjer – for meg som opplevde, for han jeg fortalte det til.

Den gangen var jeg ikke medlem av Norsk Journalistlag. Jeg hadde ingen klubb, det var ingen representant på jobben jeg kunne henvende meg til.

I dag er jeg NJ-tillitsvalgt, har vært det i mange år. Ingen har bedt meg om hjelp for trakassering. Det kan være en god ting. Jeg håper det er en god ting.

Hvis ikke - jeg håper folk melder fra. Norsk Journalistlag har dette høyt på dagsorden.

 

Tilbake til historien min: Til slutt var det en annen kvinne, ny i avdelingen, som tok grep. Jeg betrodde meg til henne, men ba henne holde det for seg selv. Hun gikk rett til den øverste sjefen.

Dagen etter ble jeg kalt inn på kontoret.


– Slik skal vi ikke ha det her. Han skal vekk, sa han.


Så lett! Så enkelt! Jeg kjente umiddelbart hvordan børen lettet.

Så sa han opp selv. Han rakk ikke å få sparken. Jeg var bare lettet. For at noen ville ta grep.

 

Hvorfor vil jeg fortelle om denne svært så personlige og ubehagelige opplevelsen?

Jeg ønsker ikke å henge ut noen, heller ikke han.

Hvem og hvor er ikke viktig. Det håper jeg alle respekterer. For meg er det viktig å fortelle hvordan trakassering kan påvirke selvfølelsen, og hvor ødeleggende det kan være.

#MeToo har satt i gang noe, og for de som ønsker å dele er denne kampanjen en mulighet. For meg som tillitsvalgt er neste steg #NowWhat.

 

Det jeg vil er at det skal bli nulltoleranse for slik oppførsel.

Det jeg vil er at tillitsvalgte bevisstgjøres og skoleres.

Det jeg vil er at arbeidsplasser må ha retningslinjer for hvordan slike hendelser skal takles. Det jeg vil er at alle - spesielt ledere - men også ansatte må være bevisste på hvordan de snakker til, med og om hverandre.

Det jeg vil er at de som opplever trakassering skal føle seg trygge på å snakke om det.

Det jeg vil er at slik oppførsel får konsekvenser – umiddelbart.

Det jeg vil er at skammen skal plasseres der den hører hjemme.

Det jeg vil er å bevisstgjøre at seksuell trakassering ikke bare utarter seg fysisk, men også verbalt. I mitt tilfelle opplevdes det som psykisk terror.

Til toppen