Det var enkelt å klage til PFU. Men prosessen har satt sine spor, og ble mer enn krevende

• SØLVI RØSVIK VÅGEN, privatperson.

Pressens faglige utvalg, PFU, sier det «skal være enkelt å klage». Ja, det er det, men det er ikke enkelt å stå i klageprosessen.

Som privatpersoner klaget vi et mediehus inn til PFU for brudd på Vær Varsom-plakaten, VVP, punkt 4.8. En bestemmelse som skal gi barn en særlig beskyttelse mot uheldig eksponering i media. Vi klaget ikke på egne vegne. Vi ble bare så inderlig lei oss når vi leste artikkelen, og når vi hørte andres reaksjoner på det de fikk vite om barnet gjennom avisen.

Flere reagerte på medieoppslaget, men mente en klageprosess ville bli for krevende. Hvor ille kan det være, tenkte vi, og sendte inn en klage.

Avisen ble felt, og saken er avsluttet både for dem og PFU, men for oss har klageprosessen satt sine spor. Den ble mer enn krevende.

Klagere uten vern mot overtramp i klageprosessen

Vi opplevde at avisens strategi var å angripe vår troverdighet. I sitt tilsvar på vår klage kom de med usannheter om oss og vår relasjon til barnet. De kom med påstander om at vi var skyldige i lovbrudd og uetiske handlinger uten å sjekke kilder som raskt kunne avkreftet dette. Enhver redaktør med faglig integritet ville hindret en så ensidig kildebruk, og i tillegg forstått at dette var helt utenfor det både den påklagede artikkelen og vår klage handlet om.

Angrepet rammet oss hardt og uforberedt. Hva ønsket de å oppnå? Var det for å påvirke PFU at de åpenbart prøvde å undergrave vår troverdighet?

PFUs sekretariat understreket for oss at PFUs oppgave kun var å vurdere om det var begått et presseetisk overtramp i artiklene. Vi fortsatte derfor å holde oss til sakens kjerne i vårt tilsvar: Hvorvidt et barn var blitt eksponert i media på en måte som brøt med god presseskikk.

Asymmetrisk maktforhold

Det er et betydelig misforhold i ressurser og makt mellom privatpersoner og de profesjonelle medieaktørene i en slik sak. I sitt tilsvar benyttet avisen seg av tre(!) advokater. Vi som privatpersoner stod alene i å utforme vår klage og tilsvar.

PFUs sekretariat besvarte våre spørsmål objektivt, opplysende og raskt, men de var ikke en buffer mot det vi opplevde som overtramp i klageprosessen.

PFU burde ha et klageombud som kan støtte klager, og påtale avsporinger som for eksempel forsøk på diskreditering av klager. Her kan en lære av det vernet varslere skal ha hvis de opplever gjengjeldelse og angrep på motiv i stedet for fokus på saken det varsles om.

Selvjustis uten slagkraft

Avisen fikk utvidet frist på sine tilsvar med flere uker, deretter tok det flere måneder før saken kom til behandling i PFU. En fellelse syv måneder etter innlevert klage er ikke uten verdi, men den har definitivt mistet mye av sin slagkraft.

Det gikk også to uker før avisen publiserte PFU sin uttalelse. I nettavisen var den synlig bare vel et halvt døgn. Både tidspunkt og synlighet var betydelig dårligere enn artikkelen. Kun opprinnelig artikkel er merket med PFU sin fellelse, ikke oppfølgingsartiklene.

Vår opplevelse er at overtramp får minimale konsekvenser for mediehusene. Fellelsen var som å høre en knappenål falle. En litt trist og spinkel lyd som knapt de nærmeste hørte. 

Feiltrinn eller en grunnleggende svikt i forståelsen av etikk?

I løpet av de siste årene har mediehuset mer enn en gang blitt felt på 4.8 i VVP. Vi utfordret altså et mediehus som enda en gang hevdet, helt uten forbehold, at de var innenfor bransjenormen på punkt 4.8.

Når samme feil gjentas fremstår de som en organisasjon hvor det ikke skjer en systematisk læring av dokumenterte feil. Gjentatte fellelser på samme saksområde bør vel egentlig ikke kalles feiltrinn, men heller en grunnleggende svikt i måten å forholde seg til presseetikken på. Å bli felt i PFU er tydeligvis ikke nok for å rette på det.

Medlemmer i PFU velges av bransjen selv, og det gjør at redaktører som forsvarer hardnakket publiseringer som blir felt, i neste omgang skal bedømme andre mediehus på samme saksfelt. Er ikke det en logisk brist?

En tydelig veileder for hvordan en skal forstå pkt 4.8 hadde vært nyttig. Presseetikken gir redaktører et selvstendig ansvar i å vurdere konsekvensen av en publisering. Tilfeldigheter bør ikke avgjøre hvorvidt barn har et vern mot å bli eksponert i media på en uheldig måte.

Kan klageren være en ressurs og klagen en mulighet?

Noen yrker tar daglige beslutninger som får konsekvenser for andre. For de som berøres av beslutningene kan det kjennes brutalt om det gjøres feil. De må alltid ha rett til å si ifra om det skjer.

Alle kan trå feil, men det som blir stående for ettertiden er hvordan en håndterer kritiske spørsmål, og ikke minst hvordan en møter den som stiller dem.

Klageprosessen bør alltid være saklig og konstruktiv i respekt for at dette er et viktig kvalitetsarbeid for bransjen. Kvalitetsarbeid kan ikke gjøres uten å lytte til responsen på det som leveres.

• For ordens skyld: Det aktuelle mediet er forelagt kritikken og avstår fra å kommentere.