Dette er boka du ikke bør skryte av at du er med i

BOKOMTALE: La denne bli pensum i alle redaksjoner og studier. Hvis det ikke alt er for sent å redde journalistikken fra journalistene?

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

JEG HUSKER ET morgenmøte i regionavisa Bladet Vesterålen tidlig på 2000-tallet - og tema ble fotobyline i en annen nordnorsk avis. Et av poengene til diskusjon var at redaktørene mente fotobyline var en uting. Det samme gjaldt reportasjer der journalisten var veldig «til stede» i teksten.

Den gang snakket vi om om små, kjedelige fotobyline med et nøytralt ansiktsbilde i frimerkeformat. Eller tekster der journalisten såvidt nevnte seg selv eller fargela språket en smule.

Det er blitt lenge siden.

Og jeg begynner å skjønne hva de mente.

22. JULI omtales slik i boka:

«Det må ha gått svart på VG-desken også, for hvordan kunne man ellers forklare denne endeløse rekka med VG-journalistenes følerier? Heldigvis kom aldri oppfølgersaken om hvordan de fire journalistene som intervjua sine kolleger følte det». 

 

- HELE MEDIE-NORGE venter nå på den offisielle bekreftelsen. Det er en nervøs stemning, både blant journalister og politikere før man kommer ut med klare meldinger

Sitatet er fra politisk kommentator Magnus Takvam i NRK, under denne ukas spente venting på enigheten om asylbarna.

Og det er klart; selv om asylbarna har det vanskelig, er det viktig å beholde fokus på journalistene i denne saken.

Manglende bylinebilde betyr jo ikke at radio ikke kan være omtrent like selvopptatt som aviser. Kulturen har åpenbart slått rot langt inn i P2. Selv Aftenpostens kommentatorer må i disse tider tåle å være hovedbilde til kommentarer som angivelig handler om andre ting enn seg selv. Og denne uka kom altså et debattprogram fra Tanta med to programledere og ett intervjuobjekt.

Situasjonen er i det minste stabil. Ja, man kan frykte at slaget er tapt.

HALLGEIR KVADSHEIM har forlatt pressen, men huskes godt:

«Hallgeirs speilblanke isse har prydet uante antall forsider, og han har illustrert en endeløs rekke av sine egne økonomisaker med et åttespalters bilde av seg selv (...). Ingen har ennå klart å fylle bylineskoene til økonomieksperten, som gjorde så sterk innsats i glansdagene at han forsvarer sin plass blant bylineadelen». 

I HVERT FALL når det blant journalister er blitt kult å havne på facebook-siden Jævla bra byline. Journalister tipser om saker og bilder av seg selv. Man kan bli forledet til å tro at man lager saker og bylines med det formål å havne på JBB.

Mange av dem havnet i boka som Øyvind Holen & resten av JBB-redaksjonen (Øyvind & seg selv) ga ut i fjor. Når jeg leser gjennom boka - og jeg har gjennom vinter og vår både lest og bladd gjennom den flere ganger - gjør jeg meg følgende tanker:

Det som per enkeltpost på facebook kan virke ganske morsomt, bør vi kanskje ta litt på alvor. 

Og det som kan virke som noen få enkeltposter, ser dessverre ut til å bli en trend.

TRUDE LORENTZEN får 2. plass blant bylineadelen, rett bak Mads Andersen. Boka omtaler henne slik: 

«Det føles veldig privat, men Lorentzen klarer ofte kunststykket å få det private til å føles som nødvendig lesning. Det gjør henne til Norges bylinedronning». 

EN TREND DER journalistene ser ut til å være viktigere enn både avisa de skriver for og sakene de skriver om.

Og en utvikling der det som en gang var en freidig fotobyline i frimerkestørrelse, nå nærmest ser ut som en bylinenekt, liksom, HVA?, har du nektet å stille opp med et femspalters bredde- eller høydebilde av deg selv i positur, med kniver, Oluf-lue eller kokkekniv? Har du intervjuet en halvkjent person uten å sørge for at journalisten selv tar 3/4 av bildeflaten? Tar teksten faktisk mer oppmerksomhet enn bildet av deg selv?

Det er, herr redaktør, på tide å slå alarm, på vegne av vanvittig mange.

ØYVIND HOLTHE får solid omtale for sine fotobylines: 

«Frilanspaltist Øyvind Holthe har skjønt det. Bylinebildet må varieres ut fra sak. Emoversjon under fullt navn til dekning av 22. juli, lurt smil og fornavn til mer lune hverdagskommentarer, hettegenser til freske utspill, og supporterutstyr, etternavn og bokstavrim til lokalpatriotiske fotballkommentarer. Inneskjerf kan tydeligvis brukes til alle meninger». 

OG PÅ VEGNE av vanvittig mange typer jævla bra bylines.

Avhengig av hvordan man regner, er det i Holens JBB-bok nærmere 170 forskjellige typer bylines. Da inkluderer jeg de mange forskjellige formene for illustrasjonsbilde og eller hovedbilde til saken. Som det noen ganger er vanskelig å skille fra resten av bylinen.

Her er selvsagt de tradisjonelle «Bildebyline», «Bildebyline fra skuldrene og opp» og «Fargebildebyline med CV». Videre går vi gjennom en rekke eksempler i både svart/hvitt, tegninger, helfigur, halvfigur og sånt. Og ikke minst de velkjente «Journalisten er historien-byline» og selvsagt «Journalister møter-byline».

Ingen får gå fri i Holens bok. En overvekt av bylinene er likevel fra aviser som Dagbladet, VG og Aftenposten - samt den kulørte og kvinnelige ukepresse.

Dagbladets uendelige måter å feire seg selv får gjennomgå. VGs alvorlige kommentatorkorps likeså. Og bakerst i boka kåres som ventet Mads Andersen til hele Norges byline-konge.

Å ANMELDE DENNE boka utfra litterære eller faglige kriterier er ikke så naturlig, da den ikke har noen vanlig litterær eller faglig oppbygging.

Men det betyr ikke at det ikke er mye å lese. Boka er en 13 kapitler lang gjennomgang av det uendelige antall typer bildebylines som finnes i norsk presse, med korte og stort sett ganske satiriske tekster om hvert eksempel. Satire med slagside, må vi understreke.

Og det er i høyeste grad lesverdig, i en form du både kan bla gjennom, skumme raskt eller lese fra perm til perm.

Mens du ler litt.

Og forhåpentligvis gjør noen refleksjoner.

VGs KOMMENTATORKORPS får alle sin heder, men ingen slår EIRIK MOSVEEN: 

«Du ser det på den tidligere Beat-redaktøren, han har verken lyst eller tid til å posere for noen jævla fotograf. Han har det travelt med å komme seg tilbake til tastaturet, der tafatte politikere venter på å bli fillerista». 

OG MED FARE for å bli sur og gammeldags, kunne jeg ønsket meg enda litt mer kontekst. Kanskje et litt mer tydelig budskap. Noen ord om relevans og journalistikk. All den tid det virker som om en nesten samlet journaliststand har gått på en felles kortslutning. En Vær Varsom med byline-plakat, kanskje?

For nei, dette er ikke en lærebok i hvordan du blir (kjent som) en god journalist eller kommentator. På samme måte som politikere ikke bør lese Macchiavelli eller omtale av hersketeknikker som oppfordringer, bør ikke journalister ta Jævla bra byline som inspirasjon.

Og for all del: Øyvind Holen fortjener definitivt skryt, for det som rett og slett er et solid stykke arbeid. En imponerende kreativ kategorisering og omtale - og ikke minst en passelig satirisk og seriøs penn gjennom det hele.

NÅ HAR SELVSAGT mediebransjen nok av utfordringer og problemer.

Ei heller vil verden plutselig bli et mye bedre sted av at vi skrur ned byline-størrelsen noen hakk.

Men det er i hvert fall ikke for få bildebylines som gjør at avisene taper både oppslutning og troverdighet. Og det skader ikke at vi noen ganger stopper og tenker - på om det er nødvendig også denne gangen med et jævla svært bilde av deg selv. 

Og nå har tenkt ferdig, kan du fortsette med å lese gjennom denne jævla bra boka.

Powered by Labrador CMS