Journalist og forfatter Lars Akerhaug utenfor redaksjonene til VG og Aftenposten i Akersgata. Arkivfoto.
Journalist og forfatter Lars Akerhaug utenfor redaksjonene til VG og Aftenposten i Akersgata. Arkivfoto. (Bilde: Erik Waatland)

KRONIKK

Dette er spørsmålene venstre­vridde journalister ikke stiller. Og sakene de unngår å skrive om

- Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan norske medier vinkler og dekker saker skjevt. Eksemplene er mange, skriver Lars Akerhaug.

  • Endret
  • LARS AKERHAUG, journalist og forfatter

I en diskusjon om venstredreining av norsk presse fikk jeg én gang høre av Dagsavisens kommentator at det å påstå at norske journalister lar seg prege av sine venstrevridde holdninger er en «konspirasjonsteori».

Jeg tror dessverre denne holdningen er nokså representativ.

Mitt inntrykk er at mine gamle kolleger i Akersgata-mediene rett og slett ikke forstår kritikken som de senere år har kommet fra ulikt hold. Når de får høre at politiske holdninger ligger til grunn for hvilke saker man velger å dekke og slå opp, rister de på hodet.

Men det er ikke vanskelig å finne eksempler på hvordan norske medier vinkler og dekker saker skjevt.

Eksemplene er mange.

 

Da jeg jobbet i VG dekket jeg sammen med en rekke andre kolleger asylsaken til Marie Amelie.

Jeg opplevde da å være omtrent ensom i et pressekorps som jaget i flokk og laget oppslag på oppslag med vinklinger hvor Amelie og hennes støttespillere ble fremstilt i en godt lys.

Regjeringen ble fremstilt i et dårlig lys.

- Et slikt signal vil kunne føre til at andre utlendinger velger å se bort fra utreiseplikten i håp om å på sikt oppnå en tillatelse som følge av det ulovlige oppholdet, stod det i vedtaket fra Utlendingsnemnda, som jeg refererte i en sak i VG. Det fikk lite oppmerksomhet.

Det gjorde heller ikke uttalelsene til daværende statssekretær Pål Lønseth (Ap) i samme sak:

- Et slikt signal vil kunne føre til at andre utlendinger velger å se bort fra utreiseplikten i håp om å på sikt oppnå en tillatelse som følge av det ulovlige oppholdet, står det i vedtaket.

I stedet pøste norske journalister på med tåredryppende beskrivelser av hvordan Marie Amelie ble behandlet.

- Vi er i sjokk, sa Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter til Ny Tid.

Mediene fortsette med maleriske beskrivelser av hvordan Amelie, hvis egentlige navn er Madina Salamova, gråt. De skrev om hvordan hun gråt da hun ble fengslet, da hun fikk beskjed om at hun måtte ut av landet og da hun satt på flyet til Moskva.

- En for stor del av dekningen dreide seg om følelsene til Maria Amelie, innrømmet nyhetsredaktør Stein Bjøntegård et halvt år senere, da dekningen av saken var oppe i Kringkastingsrådet.

 

Et annet tema jeg selv har dekket og skrevet om er norsk terrorberedskap.

Etter terrorangrepet 22. juli var det riktignok en periode hvor norske journalister forsøkte å se kritisk på norsk lovverk - og om vi hadde gode nok hjemler til å slå til mot potensielle terrorister.

Men da unge muslimer begynte å reise fra Norge for å slutte seg til Al-Qaida og Islamsk Stat i Syria, var dette tilsynelatende glemt.

Ser vi på regjeringens arbeid for å få på plass lovverk som bedre beskytter oss mot returnerte jihad-turister, så er det ikke mangel på negative og kritiske vinklinger i norsk presse.

Da  justisminister Anders Anundsen (Frp) i 2014 la frem et lovforslag som skal forhindre at nordmenn verver seg til væpnet konflikt i utlandet, haglet kritikken.

I en sak fra NTB 8. april 2014 var det kun skepsis til det nye lovverket som fikk spalteplass.

«De som reiser til Syria, eller andre voldsrammede konfliktområder, som fremmedkrigere, er antakelig drevet av en sterk overbevisning om at de gjør det rette», ble Kriminalitetsforebyggende råd sitert på.

–  Vi frykter at disse lovendringene blir så generelle at de kan kriminalisere langt flere enn hva intensjonen kanskje er. Forslaget virker dårlig forberedt fra departementet, sa Mads Harlem, seksjonsleder for politikk- og folkerettsseksjonen i Røde Kors

 

Et annet felt hvor norske journalister gjerne lar holdningene skinne gjennom er formueskatt.

I VG i 2017 kunne man for eksempel lese om at «Norges superrike» hadde fått «160 ganger mer i skattekutt enn folk flest».

Avisen fortsatte med å fortelle om hvordan mesteparten av skattekuttene gikk til de rike og at halvparten av befolkningen hadde fått kun 29 prosent av skattekuttene.

Man kan gjerne ha ulike meninger om formueskatt - men det er bare å registrere at det er langt mellom oppslagene der norske journalister setter et kritisk søkelys på hva det høye skattetrykket betyr for norsk næringsvirksomhet.

Bortsett fra når det gjelder deres egen næringsvirksomhet, da.

Mitt inntrykk er at standen er sterkt preget av en felles overbevisning og uttalt yrkeskodeks om at man er objektive og nøytrale.

Faren med dette er at man ikke blir bevisst at vi alle lar oss påvirke av våre egne holdninger, uansett om de er uttalt eller ikke.

Det er ikke uten grunn at mange borgerlige politikere er glad i å bli intervjuet av Klassekampen, fordi de opplever at journalistene er svært bevisst på at de skal få slippe til og kjenne seg igjen i innholdet.

På samme måte er jeg selv noe også mer skjerpet og enda mer bevisst på å opptre redelig når jeg intervjuer en politiker på venstresiden, enn om jeg lager en sak med en Høyre- eller Frp-representant.

Det er etter mitt syn helt åpenbart at våre holdninger påvirker sakene vi skriver.

Men det skal sies at jeg egentlig ikke har noen illusjoner om at norske journalister endrer mening av å lese denne teksten.

 

Når vi samtidig ser en tendens til at mediene blir stadig likere, at journalistene i de store mediene rekrutteres fra et stadig snevrere utvalg av befolkningen, samtidig som det blir mindre spesialkompetanse og færre nyhetsjournalister med ansvar for spesielle områder, er det ingen grunn til å tro at dette kommer til å endre seg.

Tvert imot er det all mulig grunn til å tro at også denne teksten kommer til å bli avfeid som en konspirasjonsteori.





Til toppen