NAV-logoer i mørket.
NAV-logoer i mørket. (Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix)

DEBATT

Direkte pinlig at ingen journalister var i nærheten av å avdekke NAV-skandalen

«Norsk presse representerer en innflytelsesrik elite som ikke er veldig interessert i vanlige folk som roter til livene sine», skriver GK-rådgiverne Sven Stenvaag, Geir Ove Harnes og Martin Langaas.

  • SVEN STENVAAG, GEIR OVE HARNES og MARTIN LANGAAS, seniorrådgiver, partner og rådgiver i Geelmuyden Kiese

NAV-skandalen er et faktum. EØS-retten er blitt tolket feil, over 2.000 mennesker har fått urettmessige pengekrav fra NAV, minst 36 personer har uskyldig sonet fengselsstraffer og enda flere er blitt dømt på feil grunnlag.

Vi må ta innover oss følelsen av å åpne brevet fra NAV der de krever tilbakebetalt 450.000 kroner av deg, med betalingsfrist 14 dager. Eller lyden når døra til fengselscellen slår igjen bak deg.

Alle instanser fra NAV, via Trygderetten og helt opp til Høyesterett har sviktet. Grovest er det at NAV ikke endret praksis fra 2017 da Trygderetten kom til erkjennelse. Men i rekken av aktører som har sviktet, har én viktig institusjon sluppet unna hittil: Pressen.

Det er direkte pinlig at ingen journalister var i nærheten av å avdekke NAV-skandalen. Bare noen få stemmer, som Trygve Aas Olsen til NRK, har kritisert pressens totale fravær. Og som Snorre Valen nylig påpekte her på Medier24: Når alle grener av maktapparatet svikter, er den fjerde statsmakts rolle ekstra viktig.

Sammenligner man samfunnets ressursbruk på den tredje og fjerde statsmakt, blir pressens ignoranse enda mer slående: Mens pressestøtten, momsfritaket og NRK koster oss rundt 8 milliarder kroner årlig, viser våre tall at den tredje statsmakt får 4,7 milliarder kroner. Det inkluderer bevillinger til domstolene og Høyesterett, fri rettshjelp, særskilte straffesaksutgifter og godtgjørelse til meddommere og vitner.

Men en slik uproporsjonal ressursbruk er det berettiget å spørre hvorfor mediene har så sviktet NAV-klientene fundamentalt.

Hva gikk galt? Her er fem teser.

  1. Norske medier er selvopptatte:
    I oktober ble det publisert 151 mediesaker om konfliktene i Morgenbladet, mens det ble skrevet 25 saker om at industrigiganten Norsk Hydro kutter flere tusen arbeidsplasser. Det er illustrerende for hvilke skjebner som opptar norsk presse.
  2. Svak dekning av rettssystemet:
    Norske medier dekker rettssaken i flokk hvis Kjell Inge Røkke er involvert eller finanskjendiser slåss på fest, eller straffesaker med grove eller sjokkerende forbrytelser. Men hva kunne de 20-30 journalistene ellers avdekket i Oslo tingrett den dagen Røkke forklarte seg i torpedo-saken? Og hvor mye juridisk kompetanse finner vi egentlig blant journalistene?
  3. Eliten mot de vanlige:
    Norsk presse representerer en innflytelsesrik elite som ikke er veldig interessert i vanlige folk som roter til livene sine. Vår kartlegging viser at redaktører og kommentatorer i norsk presse stort sett bor i Oslos bedrestilte strøk eller gentrifiserte områder i indre by. Det betyr at du omgås mennesker med økonomisk eller kulturell kapital, og stort sett holder en behagelig distanse til de elendige. Det bringer oss videre til neste punkt, nemlig:
  4. Feil ofre:
    Nav-skandalen byr ikke på de vanlige ofrene for diskriminering, privatisering, press i sosiale medier eller tidsklemma. Nav-klienter på ferielignende reiser havner bakerst i offerkøen. Og litt skyld har de vel selv for situasjonen de har havnet i?
  5. Trygdesaker er tunge og gir ingen prestisje:
    Man må tilbake til NRK Brennpunkts diplom i 2011 for saken «NAV: Diagnose mens du venter» for å finne journalistikk om NAV som fikk Skup-utmerkelse. Saken ble forøvrig også felt i PFU. Få journalister vil seg selv så vondt at de går løs på bunkene av utredninger, vedtak, tiltak og klager. Uendelige løp om avklaring av restarbeidsevne er skremmende nok – og uansett er Nav allerede immun mot kritikk av årelang saksbehandlingstid og nådeløst paragrafrytteri.

Leter man i mediearkivene, er riksmedienes fravær slående. Nav-klienter dekkes stort sett av lokal- og nisjemedier.

Dramaturgien i disse sakene er ganske lik; De forteller en gripende lidelseshistorie hvor NAVs saksbehandling virker absurd, hvor syke enkeltmennesker ruineres og går årevis uten en løsning, og ender med at NAV svarer at de har utført tiltak, betviler klientens dokumentasjon, og ønsker en god dialog videre.

Der stopper det. Ord mot ord. Og journalistene har ikke kompetanse, tid eller vilje til å gå etaten nærmere etter i sømmene.

Det finnes vel knapt noe felt hvor omtale i pressen har så liten effekt som når NAV-klienter står fram. Det burde føre til selvrefleksjon i pressen. Har man ikke gitt opp helt, har vi noen forslag:

Man kunne starte med å avkreve NAV en ordentlig brukerundersøkelse hvert år, ikke det makkverket de lager i dag. Man kunne lage grundig og case-basert journalistikk når Riksrevisjonen slakter Nav. Man kunne skildre NAVs rolle som både etterforsker, dommer og innkrever, eller hvordan kravet om å utnytte klageadgangen i forvaltningen - med de ventetider man har der - i praksis gjør klientene rettsløse.

NAV-skandalen bør føre til endringer, ikke bare hos NAV, men også i pressestøtten. Hva med å øremerke halvparten til prosjektbasert støtte for undersøkende journalistikk, istedenfor dagens bedagelige driftsstøtte?

Pressen bør snarest gjøre seg fortjent til milliardene den får – hvis det er noen restarbeidsevne igjen.

Til toppen