THOR ARNE ANGELSEN kommenter #DoremusGate.

Doremus: Når person er viktigere enn sak - og arrogante kritikere aldri vil gi seg

KOMMENTAR: Selv om man er prinsipielle, så kan man ikke være dogmatiske, mener Thor Arne Angelsen om Doremus-debatten.

  • Endret
  • THOR ARNE ANGELSEN, universitetslektor ved NORD Universitet. @nordjuss Twitter.

Doremus Schafer-debatten (også kjent som #Doremusgate) har rast på Twitter og ymse avisspalter i et døyt år.

Debatten forutsettes kjent, men kort oppsummert er den slik: Doremus Schafer er mediekritiker og samfunnsdebattant. Han opptrer i flere sammenhenger, særlig på Twitter og hans egen blogg, men også i mer «offentlige sammenhenger» når han kommenterer dagsaktuelle tema i bl.a. Dagbladet, fagbladet Journalisten og hos Manifest Tidsskrift.

Han har også fått et ikke ubetydelig beløp fra stiftelsen Fritt Ord for å fortsette sitt mediekritiske virke. Problemet er bare at «Doremus Schafer» ikke er navnet på en reell person. Det er bare et psevdonym.

Og svært få - hovedsaklig bare de redaksjonene som publiserer ham - vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet og begrunnelsen for hvorfor det er viktig.

De som har forsvart Schafer og beslutningen om å innvilge ham pseudonym mest aktivt i offentligheten, er Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås.

Mange har angrepet dette. De fleste forsøker å gi inntrykk av at de gjør det fra et prinsipiell ståsted.

Å være prinsipiell viser jo nettopp at de ikke har subjektive baktanker. De er prinsipielt imot at noen skal få delta i den offentlige samfunnsdebatten uten å avsløre sin identitet.

Et standpunkt som jeg er helt sikker på at de aller fleste – også Doremus Schafer – kan stille seg bak.

Problemet er bare at selv om man er prinsipielle, så kan man ikke være dogmatiske.

Prinsipper er retningslinjer som skal løse de fleste, men ikke alle, problemer som faller innenfor prinsippets rekkevidde.

Dét opplever jeg for så vidt at de fleste som deltar i debatten også er enige i. Selv om det tidvis tar lang tid i noen tråder, og med samme spørsmål stilt på flere måter, erkjenner de aller fleste at «joda, det kan være tilfeller hvor identiteten til en person kanskje bør holdes skjult av hensyn til hen, hens familie eller av andre grunner».

Og frem til dette punktet i samtalen har vi altså ingen uenighet av betydning. Det er det som følger etter denne enigheten som derfor oppleves som rett og slett absurd, sett fra mitt perspektiv. Og som også gjør at jeg ikke tror på deres «prinsipielle» argumentasjon.



Det er dessverre bare et fåtall av kritikerne som – etter å har erkjent det saklige behovet for anonymitet – slutter med sine angrep på at Doremus Schafer får drive sin virksomhet psevdonymt.

Og begrunnelsen for dette synes å bunne i at siden de ikke selv får vurdere om Schafers begrunnelser kvalifiserer til de unntakene de selv har erkjent må eksistere, så kvalifiserer de ikke.

Det er altså ikke en vurdering av begrunnelsen i seg selv, men en konklusjon basert på «fordi jeg ikke vet, så kan jeg ikke akseptere». 

Det betyr etter min mening, for det første, at de nekter å erkjenne at fordi deres fantasi er så begrenset at de ikke kan produsere troverdige eksempler, så finns det ikke troverdige eksempler.

Det er en arroganse på et ikke ubetydelig nivå, etter min mening.

Det lyder nesten som om det er bare JEG som er kvalifisert til å vurdere berettigelsen av om unntaksvilkårene er oppfylt. Andre menneskers vurderinger teller ikke.

Og det betyr altså for det andre at de nekter å anerkjenne vurderingene til personer som ellers ansees som høyt respekterte medlemmer av den samme pressen som vanligvis holder kravet om identifisering høyt.

Hvilken begrunnelse skulle Dagbladet, Journalisten, Manifest Tidsskrift og stiftelsen Fritt Ord ha for – hver for seg – å akseptere at Doremus Schafer er et særtilfelle som ikke kan eller skal behandles som andre tilfeller?

Hvorfor mistenkeliggjøre disse redaksjoners vurderinger, når det ikke finnes snev av reelt begrunnet mistanke om usaklige begrunnelser for Schafers kritiske tekster.

I alt jeg har lest om saken har jeg ikke sett ett eneste tilfelle av begrunnet mistanke om bias eller usaklig agenda – bare mistenkeliggjøring basert på spekulasjoner.

Det er vel også verdt å merke seg at samtlige redaksjoner som har fått forklart begrunnelsen for Schafers ønske om hemmelighold av sin identitet har akseptert den.



Det tredje poenget blir da at de som fortsetter sine angrep på Schafer, vel vitende om at de ikke kommer til å få svar, ser ut til å ha en annen agenda for sitt kjør mot ham og hans redaksjonelle støttespillere.

Fordi også de må forstå at hvis begrunnelsen til Schafer er av en sånn karakter at også de ville akseptert den, så er den nødvendigvis også av en sånn karakter at de ikke kan få vite den utenom ved behov og mot løfte om samme hemmelighold som andre har gitt.

Om begrepet Catch 22 noen sinne skulle ha innhold måtte det jo være her.

Men siden de velger å fortsette sine angrep mot Schafer mer enn antyder det at de har en annen agenda.



For å forstå agendaen må man se litt på noen av angrepene som kommer. Det er mange eksempler man kunne tatt fatt i.

Jeg skal ikke dekke alle, men et lite utvalg følger her:

Den groveste kritikken av Doremus Schafer kom uten tvil fra Jarle Aabø. I bloggteksten sin «Vil du møte den feigeste av oss alle» bruker han alle de nedrigste karakteristikkene han kan om Schafer.

Han omtaler ham som «musa» (senere bekreftet i betydningen «skadedyret», ikke bare som forkortelse), som «feighetens yppersteprest», og som både «lemen» og «smågnager».

Alt for å fortelle at personen bak psevdonymet ikke har noen troverdighet i sin (senere) kritikk mot ham. Det er flere likhetstrekk med sjefredaktør i Nettavisens blogginnlegg «Lett å være rebell i kjellerleilighet» fra desember, hvor også han skriver om Schafers angivelige feighet.

Felles for tekstene (utover at de ble publisert på Nettavisens nasjonale plattform med flere tusen lesere daglig) er at de begge bruker Schafers psevdonymitet som grunnlag for mistenkeliggjøring av hans motiver utover debatt om temaene han skriver om.

Ironisk nok er dette etter min mening klassiske ad hominem-angrep – noe Stavrum kritiserer Schafer for å bedrive når han kritiserer bruk av nettavstemninger som grunnlag for å slå fast noe som helst om folkemeningen i ulike saker (aktuelt var det hvorvidt Hege Storhaug skulle bli årets navn i VG eller ikke).

Hvor mye mer selvmotsigende får du det?

Et annet tilfelle var jeg mer personlig involvert i, hvor programleder i Dagsnytt Atten NRK utrykte at det var uproblematisk å mistenkeliggjøre Doremus Schafers egentlige vilje til å stille til debatt fordi han bare var «en skygge». (Tråden kan følges herifra: https://twitter.com/nordjuss/status/745604604965101569, men se også innledningen til den siterte tweeten for mer bakgrunn).

Først svarte han på min påtale av denne mistenkeliggjøringen følgende: «Huff da, mistenkeliggjorde jeg en inkognito, anonym, medierefser for å ikke ville stille til debatt? My bad».

Litt senere i samme tråd fulgte han opp med et ufundert angrep på meg for inkonsekvens i argumentasjonen (uvesentlig i sammenhengen), for deretter å omtale Schafer som «en skygge».

Implisitt; «Skygger» er ikke mennesker og fortjener derfor ikke den generelle respekt vi gir til alle. Han dobler denne argumentasjonen litt senere med følgende kommentar: «Det er INGEN PERSON [hans utheving] å diskutere mot, bare en krenkbar skygge».

Doremus Schafer er ikke et menneske, og skal derfor altså ikke behandles som et.

Til sist nevner jeg Bård Larsens tekst «Patos og Inkognito» fra denne uka. Larsens tekst ser ut til å bygge på premisset om at det er de generelle begrunnelsene som gjør seg gjeldende også i tilfellet Schafer.

Og på den måten fremstiller også han Schafer som en feiging. Som en «vanlig person» som gjemmer seg bak et mektig og ugjennomtrengelig skjold som ikke andre kan gjemme seg bak.

Blant annet skriver han:

Hvis man angriper noen gjennom kronikker, bør det være gode grunner til at man ikke skal få vite hvem som fremmer kritikken. Et redelig offentlig og seriøst ordskifte fordrer at meningsytrere må stå til ansvar for det de kringkaster. Det motsatte kan bli riktig ubehagelig og dessuten åpne for løgn, injurier og bakvaskelse.

Denne debatt-teknikken er interessant fordi den så åpenbart ikke bryr seg om fakta i tema han skriver om. Det er ingen som har påvist noe av det nevnte i Schafers tekster.

Tvert imot er tekstene så gjennomarbeidet og saklige at dette ikke er tema i det hele tatt. Men ved å skrive om det skaper han nettopp det inntrykket – at Schafer, om han ikke allerede er der, i alle fall er på vei dit.

Han nevner jo selv begrepet «slippery slope» på slutten av teksten, nesten som for å understreke poenger som dette.

Og da er vi ved kjernen i min kritikk av kritikerne av Doremus Schafers psevdonyme eksistens.

Hvorfor bruker kritikerne all sin tid på å angripe Doremus Schafers ønske om å få beholde sitt privatliv (som altså er så godt begrunnet at minst fire redaksjoner kjenner identitet og begrunnelse og har akseptert den), heller enn å diskutere tekstene hans.

Det burde jo først og fremst være sak vi skal diskutere, og ikke person?

De konstante og ensformige angrepene på hans psevdonymitet antyder for meg en alternativ agenda som handler om å svekke den generelle troverdigheten i Doremus Schafers kritikk, slik at man lettere kan unngå å måtte forholde seg til den.

De er i alle fall ikke troverdige som prinsipielle forsvar for åpenhet i den offentlige debatten.

Til toppen