Fortsatt blazer, men ny jobb: Roar Osmundsen har gått til næringsforeningen i Sørlandets hovedstad.
Fortsatt blazer, men ny jobb: Roar Osmundsen har gått til næringsforeningen i Sørlandets hovedstad. (Foto: Ole Dag Kvamme)

Helgepraten:

- Du må bli så kjent med folk at du skjønner hva som er viktig for dem. Jeg tror pressen ofte feiler der

23 år gammel ble han redaktør for lokalavisa. 18 år senere sjekker Roar Osmundsen ut. Men engasjementet for journalistikken forlater han aldri.

(KRISTIANSAND): Han var fremst blant likemenn for å fremme lokalaviser. Nå skal han selge suksesshistorier for næringslivet.

– Jeg vil gjerne få oversendt det du skriver. Ikke det at jeg ikke stoler på deg, men jeg har hatt noen dårlige erfaringer, sier Roar Osmundsen (41).

 

TORSDAG GIKK HAN UT døren etter 18 år som redaktør for Søgne og Songdalen Budstikke. Fra 2015 har han også vært styreleder i Landslaget for lokalaviser. 12. mars begynner han i ny jobb som næringspolitisk leder for Næringsforeningen i Kristiansandsregionen

Mens han som journalist har skapt andres fortellinger, skal han nå få frem suksesshistorier fra de 840 medlemsbedriftene i kommunene i Kristiansand og nabokommunene, og drive lobbyvirksomhet for å bedre rammevilkårene.

– Altså, nå er det ikke bare meg, jeg må forholde meg til andre også, og oppgavene mine er ikke helt definert, så det er greit å vite hva du har tenkt å skrive, sier Osmundsen.

Dermed er den moderne kampen om hvem som skal eie historien i gang, den som intervjuer eller den som intervjues.

 

Roars siste dag på jobb: Banksjef Vidar Skaaland fra Søgne og Greipstad Sparebank overrakte et bilde av Per Fronth. Foto: Jone N. Nyborg

OSMUNDSEN HAR KNAPT RUKKET å slå av de automatiske twitteroppdateringene fra politiet, før han serverer kringle og kaffe fra automaten i de åpne lokale lokalene til Næringsforeningen i Dronningensgate i Kristiansand.

Der er ni ansatte. Osmundsen var eneleder med ansvar for fem i Søgne og Songdalen Budstikke, her har han ingen.

– Administrerende direktør Anita S. Dietrichson kom fra Fædrelandsvennen, og redaktør Ingrid Michalsen i mæringsmagasinet Spenn kom i 2016 fra jobben som nyhetsredaktør i Lindesnes. Tar avisfolk over bransjen?

En gang var han blant fritenkerne i Fremskrittspartiets Ungdom. Men i snart 25 år har han tilhørt journalistikken. Foto: Ole Dag Kvamme

– Nei, jeg tror ikke det. Anita er ferdig med sin åremålsperiode i år, så vi tar ikke helt over, sier Osmundsen.

 

HAN VAR KNAPT TØRR bak ørene, da han som 23-årig venndøl ble bedt om å ta over «budstikka» i 2000. Avisen var da halvannet år. Siden klatret den sakte mot 1.000 og 2.000 abonnenter, og har nå stabilisert seg rundt 3.000.

Kommunene har drøyt 17.000 innbyggere, men blir slått sammen med Kristiansand i 2020. Med en voldsom utbedring av stamveien vestover med firefelts vei nært forestående, viser prognoser opptil 40 prosent befolkningsvekst.

Likevel tar Osmundsen hatten på seg, og går ut av hele bransjen.

– Jeg skal virke som næringspolitisk leder, et bindeledd mellom medlemsbedriftene og myndigheter, lokalt, regionalt og nasjonalt. 

– En klassisk lobbystilling?

– Det er et belastet ord, men lobby handler om informasjon, kort og godt er det ofte hva politikere trenger.

 

Roar Osmundsen på LLAs landsmøte våren 2017, med lokalaviskollega Benjamin Einarsen fra Avisa Lofoten. Arkivfoto: Gard L. Michalsen

OSMUNDSEN BEDYRER AT det var overgangen fra å være 30 til 40 som førte til jobbskiftet.

– Jeg var også inne på tanken da jeg var 30, men lot det være. Da jeg så utlysingen, virket den interessant. Jeg hadde passert 40, og tiden var inne til å prøve noe annet.

Nå skal han «styrke synligheten for regionen, og sørge for at næringsforeningen er en tydelig røst i tydelig røst i regionen

Men om han er partiløs, er han ikke venneløs etter mange år som redaktør.

– Jeg har flust av kontakter, og jeg må kunne si at jeg er en nettverksbygger, sier Osmundsen.

 

HAN SER GODE MULIGHETER til omtale av næringslivet i sin nye jobb. Stoffet er ettertraktet, og han viser til at Schibsted også er med i nysatsingen agder24.no, som skriver om næringslivet lokalt.

Bak agder24.no står Søgne og Songdalen Budstikke, Lister og Lindesnes.

– Næringsstoff går veldig bra. Det handler om folks jobber. Min jobb blir også å få frem suksesshistorier, som jeg tror folk vil sette pris på å lese.

– Men hvem skal sette premissene for hva som skrives, redaksjonen eller lobbyisten?

– En må være profesjonell, når en kommer med pakka. Næringsliv­journalistikken er styrket. Det har jeg også sett fra avisen. Leseren er nådeløs. I dag ser vi hva som leses, og stoffet er viktig. Jeg tror deler av næringslivet på Sørlandet er grunnleggende innadvendt, og ikke se alt det kule de holder på med.

– Kommer du ut av skapet som Høyre-mann nå?

LLAs Rune Hetland (t.v.) og Roar V. Osmundsen i samtale med stortingsrepresentant Arild Grande om økt minstetilskudd for avisene. LLA varsler hardt arbeid for støtte til forslaget framover.
Mediepolitikk har vært viktig for LLAs styreleder Roar Osmundsen og generalsekretær Rune Hegland (t.v.). Til venstre: Aps tidligere markante mediepolitiker Arild Grande. Foto: Geir K. Hus, LLA

– Jeg er partiløs. Mange har en idé om at næringsfolk stemmer Høyre, men det er like mange fra Venstre og Arbeiderpartiet, selv om jakken er lyseblå, sier Osmundsen, og ser på sin egen blazer, som er en ubestemmelig mellomting mellom lysegrå eller lyseblå.

 

SLIPS HAR HAN UANSETT ikke. Ei heller har han barbert seg. Skjegget er en blanding av femdagers-skjegg, eller rett ut sagt sjusket hårvekst.

Det passer kan hende en troløs antidogmatiker, som likevel har sin fortid i Fremskrittspartiets Ungdom.

– I min engasjerte ungdom var jeg i den fritenkende gjengen i Fremskrittspartiets ungdom, som ble erklært uønsket på landsmøtet på Bolkesjø i 1994. Men da hadde jeg allerede gått ut.

- Jeg ønsket å arbeide med journalistikk, og har blitt ganske fleksibel politisk. Det handler om å finne løsninger, og jeg har ingen tro på dogmer.

Da Søgne og Songdalen Budstikke ble dannet i 1999, var det første avisen siden 80-tallet med dedikert dekning av området. Osmundsen er opptatt av at avisen bygger kultur for diskusjon og demokrati.

– Budstikka har utviklet sans for å stille spørsmål, kultur for å mene, og ha et standpunkt. Overfor forvaltningen har vi bedt om innsyn, og vist at det er folk dere ute som bryr seg. Før sa de: «er dette noe å skive om?». Nå er folk vant til at vi følger med, og spør etter oss i perioder når redaksjonen har vært noe svekket. Når du er tre inkludert redaktør, er du sårbar.

 

SELV OM SOSIALE MEDIER tar mye plass, mener han diskusjonen ofte tar utgangspunkt nettopp i nyheter fra etablerte medier.

– Journalisten har kanskje vært et sted andre ikke kan komme, og den offentlige samtalen tar gjerne utgangspunkt i det journalisten har funnet. Det er sammensatt, men husk at YouTube og Facebook ikke produserer redaktørstyrt innhold, sier den avtroppende redaktøren.

På vei ut av døren med båndopptakeren på, har Roar Osmundsen ikke ett vondt ord å si om Schibsted. Selv om Budstikka valgte bort Escenic til fordel for svenske Roxen.

Og selv om avisen først nå er på plass med en skikkelig plussmodell, som gjør at avisen kan tilby heldigital abonnementsløsning, ikke tvungen bundling med papir og nett.

– Nei, jeg vil heller snu på det, og si hvor bra det har blitt. Selv om vi har gått litt ned, så har den heldigitale løsningen nå bra fart.

Den oppmerksomme leser må tilgi «vi»-betegnelsen her. Osmundsen har sluttet i sin gamle, men ennå ikke startet i sin nye jobb.

– Fædrelandsvennen var tidlig ute, mens dere ble stående utenfor lenge, hvordan har det vært å være så liten i Schibsted?

– Det er en ganske uinteressant debatt, som jeg ikke er interessert i å gå inn i. En eier må kunne ta noen valg, og sjekke ut nye løsninger. Fædrelandsvennen var et pilotprosjekt i norsk sammenheng, og store deler av Schibsted har kommet senere.

- Uansett må du bevise at det er grunn til å eksistere. Du må tjene dine egne penger, og kort og godt klare deg. Det gikk litt stang ut i fjor, men januar og februar har vært de beste på tre til fire år.

 

BLANT SAKENE OSMUNDSEN trolig blir husket for, er kampen om nullmoms for digital journalistikk. Og i Landslaget for lokalaviser har han vært opptatt av faglige diskusjoner.

Men å bli husket for noe?

– Jeg er veldig lite sentimental. Jeg har sans for smarttelefoners funksjon: Det er bare å sveipe videre.

I 2015 ga han ut boken «Public journalism, deltakende journalistikk i norsk lokalpresse». Budstikka arrangerte også folkemøter om saker det var heftig strid om i kommunen.

Men siden har ikke dette preget lokalavisen så mye.

- Vi har hatt noe redusert kapasitet i redaksjonen. Og denne typen journalistikk er også arbeidskrevende. Vi laget en egen utgave bare for ungdom, men vi har ikke nådd alle mål der, sier Osmundsen.

Han er likevel stadig opptatt av feltet, og mener også mindre redaksjoner kan utnytte ansattes talenter for å treffe folk.

– Journalister er forskjellige. Men det handler om å kjenne mennesker, treffe dem der de er. Aviser kan gjøre avtaler med grendehus eller bedehus, sette opp en stand for en periode, og lære seg hva folk er opptatt av i et nærområde.

- Man må så å si marinere seg i området. Skulle jeg startet et nytt prosjekt, ville jeg begynt slik, å finne ut hva som er viktig for området.

 

- Det handler om å kjenne mennesker, sier Roar om lokaljournalistikk. Foto: Ole Dag Kvamme

STJERNEKSEMPELET ER FRA hans eget nærmiljø på Hellemyr i Kristiansand, hvor debatten om traseen for ny E 39 vestover gikk høyt.

– For Fædrelandsvennen falt den trolig mellom flere stoler. Debatten om ny E 39 gikk i menighetsbladet, sier Osmundsen.

Nå er han varm. Han tar etter kaffekoppen som er tom, men selv er han i full gang.

– Det handler om perspektiv: At du blir så kjent med folk at du skjønner hva som er viktig for dem. Jeg tror ofte pressen feiler der. Se på rustbeltet i USA, hvor Springsteen forsto for ti år siden hva mediene ikke skjønte da Trump ble valgt.

– Men handler ikke journalistikk ofte om å prøve å følge samfunnet, det generelle, og ikke grave seg for mye ned i marginale problemer. Samtidig er det mange deadlines nå?

– Vi har selv fem daglige deadlines i Budstikka, da skal vi ha nye saker på topp. Så jeg kjenner problemet på kroppen. Men man må prøve å ta tøffe valg, og være ute en dag i uka i alle fall, for å lytte.

  

SØGNE KOMMUNE har de siste årene vært ridd av varslersaker. Sentral i saken er den omstridte rådmannen Kim Høyer Holum.

Han har nektet å gå av, men i stedet alliert seg med et skiftende flertall i kommunen. Allerede i november 2016 skrev Osmundsen at rådmannen burde gå av.

Men han ble, og nå går Osmundsen i stedet.

– Forholdet mellom kommunen og avisen har vært anstrengt. Problemene i kommunen er ikke løst. Varslere gikk til rettssak og vant. Det kommer stadig nye ting, men rådmannen kom på avslutningsdagen onsdag. Han er proff på rollene, sier Osmundsen, som fortsatt mener rådmannen burde forlatt stillingen, særlig etter at ordføreren ba han gå av.

– Når styrelederen sier du ikke har tillit, så har du ikke noen annen valg enn å gå, selv om styrelederen ikke får flertall, sier Osmundsen.

Nylig gikk kontrollutvalget i kommunen av, etter å ha blitt nedstemt om sine forslag til endringer. Osmundsen er sterkt kritisk til flertallet blant politikerne i Søgne kommune.

– Flertallet har valgt å ikke løse problemene. Da bare vokser de, og får nye. I stedet velger man å stikke hodet i sanden.

 

DISKUSJONEN OM LOKALAVISERS fremtid og stilling synes Osmundsen er uhyre interessant.

– Ordet «lokalavis» har vunnet så god gjenklang at, tenk, Mediebedriftenes landsforening kåret bt.no til årets lokale nettsted i fjor. Hvem skal da være lokalaviser?, spør han. 

Diskusjonen om hvor gode lokalaviser er, har fått en dreining, etter at Fredrik Drevon anklaget dem for å lage for mange gladsaker og banale enkildesaker. Osmundsen går langt fra i strupen på Drevon, og sier han har gode poenger i kritikken, særlig om bildebruk, og manglende spørsmål om penger.

– I en lokalsak skrev avisen sju ganger at mannen var 75 år, uten å spørre hvor mye det kostet ham å sette opp garasjen. Det er klart at penger er viktig, og opptar oss, sier Roar.

LLA-STYRET: Øystein Øygarden, Roar Osmundsen, Hilde Dypaune, Edd Meby, Tomas Bruvik, Asta Brimi og Holger Austvoll.
LLA-styret for noen år siden, fra venstre: Øystein Øygarden, Roar Osmundsen, Hilde Dypaune, Edd Meby, Tomas Bruvik, Asta Brimi og Holger Austevoll. Arkivfoto: Gard L. Michalsen

Samtidig mener han lokalaviser har gått gjennom en stor kvalitativ forbedring, på grunn av de harde tidene ellers i bransjen.

– Mye av latterliggjøringen av lokalaviser innenfor ring 2 i Oslo er ganske kunnskapsløs. Lokalavisene har blitt stadig bedre, fordi tilgangen har blitt bedre. For hver innstramming i nasjonale og regionale aviser, har lokalaviser fått høyt kvalifiserte journalister.

Dessuten mener han behovet for å øke leserinntekter når annonseinntektene går ned, gjør noe med journalistikken. Den måles mer, for å vite at man treffer leserne.

– Kampen står om folks tid. 99 kroner i måneden har de fleste råd til. Journalistene blir mer selgere, når man ser hva leserne vil ha. Dette skjerper journalistikken, mener Roar.

Han tror ikke lokalaviser går under radaren for Pressens faglige utvalg.

– Vi ser mye mindre klager fra lokalavisene rundt 4.14 om krav til samtidig imøtegåelse, og jeg tror ikke det er fordi de går under radaren. Tidligere var forholdene så små at folk ikke klaget til PFU. I dag har selv mindre virksomheter blitt mer profesjonelle, og den etiske bevisstheten mye større.

 

OSMUNDSEN VIL SAVNE jobben. Å skape en arbeidsplass hvor alle er avhengige av hverandre, står høyt.

– Vi var ikke mange, men ble godt kjent. Man teller ikke timer så nøye, man må ha det godt og trives.

Men noen ble glad for endringer.

– Jeg gikk ut av yrket i går. Det var litt rart da jeg skrudde av auto-oppdatering av brann- og redningsvesen på telefonen.

– Var det godt å legge det bort?

– Det var i alle fall ei som var lei av den forbannede vibreringen fra telefonen.

 

*

Til toppen