Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven.
Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven. (Foto: Ole Alexander Saue)

KOMMENTAR

Egne spilleregler i sporten?

«Dersom du er hyret for å jobbe med et redaksjonelt produkt, bør du ikke samtidig være under kontrakt med, og få betalt av, den sentrale aktøren det lages redaksjonelt stoff om», skriver VG-kommentator Leif Welhaven.

  • Endret

Petter Northug har kontrakt med både Norges Skiforbund og TV 2 - på likt.

I det ene øyeblikket går Northug rundt i Skiforbundets klær, der han er en vandrende reklameplakat for samarbeidspartnere som Grilstad og Veidekke.

En av Norges mest kjente personer blir også brukt av forbundet i kommersielle sammenhenger, som en del av kontrakten den pensjonerte skiløperen fortsatt er bundet av.

I det andre øyeblikket er Petter Northug TV 2-mann, som ekspert i sendinger som fyller redaksjonelle sendeflater.

Er det kontroversielt å påstå at dette er journalistisk interessant?

På coveret av VGs sportsbilag var tittelen «VinglePetter», da tematikken nylig ble problematisert.

Dette har åpenbart falt frilansjournalist Lasse Olsrud Evensen tungt for brystet.

I et innlegg hos Medier 24 går han så langt som å hevde at han tror journalistikken tar skade av forsider som denne, og han kommer inn på faren for å gi vitaminer til «fake news»-tilhengerne.

Her blir nok Olsrud Evensen og jeg like lite enige som vi var om anvendelsen av begrepet «doping» skal være i tråd med lovverkets ordlyd, eller om vi skal skreddersy tolkningen etter behov.

I min bok er dette aviscoveret et presist, tabloid, visuelt grep om et tema det er relevant å omtale, gitt ovenstående faktagrunnlag, ispedd et ørlite glimt i øyet.

På hvilken planet har det noe med «fake news» å gjøre?

Der kronikkforfatteren og undertegnede derimot er på linje, er når det gjelder behovet for en seriøs diskusjon om personer som Petter Northugs rolle i journalistikken.

Og strengt tatt trengs et ordskifte som går betydelig dypere enn som så.

Det forekommer altfor få faglige meningsbrytninger knyttet til journalistikk om sport.

Trolig har det to hovedforklaringer.

For det første har journalister på sportsfeltet en tendens til å være fryktelig forelsket i terminlisten. For det andre ser kolleger utenfor andedammen gjerne på sporten som en tilnærmet stat i staten, og utfordrer faglige og etiske standarder i for liten grad.

Konsekvensen er at det har vokst frem noen kulturer som neppe er helt heldige.

Derfor har Olsrud Evensens argument om hva som har vært «praksis i tv-bransjen» begrenset verdi.

For om det er én ting de siste årenes delvise profesjonalisering av feltet har vist, så er det at det er grunn til å utfordre sementerte strukturer.

Grensene for vennskap, kjennskap og bånd er ikke enkle, og det er ikke skrevet i stein hvor faglig fundamentalistisk det er klokt å være.

Sport er show, sport er formidling av nasjonsbyggende følelser - men sport er også et journalistisk område, som omhandler forvaltning av penger, makt og tillit.

I hvilken grad skal vi da ha egne spilleregler her?

Ser vi litt på historien, blir det fort tydelig hvor underkommunisert utfordringene rundt hatteparaden er.

Noen eksempler er mer krystallklart kritikkverdige enn andre, men også om gråsonene er det viktig å ta en skikkelig debatt.

I sportens verden har for eksempel Esten O. Sæther tidligere kunnet stå på Norges Fotballforbunds lønningsliste som landslagstrener i futsal, samtidig som han var kommentator i Dagbladet.

Dessuten opptrådte han som sponsoransvarlig på vegne av avisen - og spiste og bodde på Norges idrettsforbunds regning - parallelt med at han i spaltene intenst forsvarte samme organisasjon mot kritikk utenfra.

Kunne tilsvarende fått passere redaktørene på andre fagområder?

Neppe.

Det bugner av eksempler på bindinger det er mulig å ta opp.

Under forrige OL var tidligere langrennssjef Åge Skinstad OL-ekspert for Discovery, samtidig som han samarbeidet med Norges Skiforbund gjennom et internasjonalt verv i FIS - og satt som sjef i Swix.

Sønnen Petter er nå ekspert for TV 2,  og er i sosiale medier en overivrig forsvarer av langrenns status, samtidig som han er aktiv langrennsløper selv. Kan han da vurdere graden av popularitet uhildet?

I fotballens verden byttes jakker og hatter i ekspressfart, avhengig av de til enhver tid gjeldende arbeidsforhold.

Vi har eksempler på studioeksperter som har synset om prestasjonene til nære venner, mens det kan diskuteres hvilke bransjer man bør kunne ha deltidsjobb i, og hvilke verv som kan besettes, kombinert med å inneha en redaksjonell posisjon. Mens søstrene Hegerberg spilte på landslaget, var for eksempel Tom Nordlie både mentor for dem og kommentator for statskanalen.

Nylig ble det også kjent hvordan NRK-folk over tid fikk påspandert nyttårsfeiring under hoppuka av skiforbundet, en praksis som heldigvis er stanset nå.

Og slik kunne vi fortsatt.

Hvorfor blir det da så lite faglig debatt om hvor grensene bør gå?

Trolig har det å gjøre med at alle store mediehus, om det foretas en skikkelig bygningsinspeksjon, viser seg å ha konstruksjonsinnslag av glass. Dermed har steinene gjerne fått ligge, i stedet for å bli kastet.

Men hva er innenfor og utenfor?

Det er det vanskelig å komme med noen fasit på, og det er ikke nødvendigvis grunn til å fremstå mer katolsk enn paven.

Vi kommer nok likevel et godt stykke på vei dersom journalistfaglige grenseganger i sporten blir noe vi litt oftere snakker om.

Da lander vi fort på to hovedpunkter:

  1. Åpenhet og informasjon om mulige bindinger må være et absolutt krav. I Northug-saken, som startet dette ordskiftet, har det kanskje ikke vært en hemmelighet at skistjernen fortsatt var under kontrakt med skiforbundet, men det var heller ikke noe TV 2 var opptatt av å opplyse om i sendingene.
  2. Et eller annet sted bør gjerdestolpen settes ned. Og det merket bør inntreffe før du er i Ski-VM og får betalt av både TV2 og skiforbundet, altså organisasjonen som programmene sentrerer rundt.

Klarer du ikke å se dette skillet, er det dekning for å kalle deg en VinglePetter.

Til toppen