Einar Lundsør var 20 år og frontredigerer 22. juli: – Det mest krevende jeg har gjort

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få helt vanlige journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det BAs sportsjournalist Einar Lundsør som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Sunn fornuft og en tanke om hva som faktisk teller. Noen journalister og redaksjoner kan rable i vei om alt de selv er opptatt av, og kan fanget i sin egen fortreffelighet ende opp med å koke suppe på spiker. Mye prinsipprytteri er bortkastet spalteplass.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Tabloid sans og tillit fra et bredt kildenettverk. Egenskaper jeg ikke skal skryte av at kjennetegner meg, men i løpet av min forholdsvis korte periode som journalist, spesielt i BA, er det nettopp de to egenskapene de aller beste journalistene på vårt hus har til felles. 

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Et eksentrisk ordforråd som liksom skal berike språket. Det ender i pjatt. Skriv så alle leserne forstår, ikke så de føler seg dumme. Selvhøytidelige kommentatorer har ofte en lang vei å gå her.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Begge delene. Det er et kick å gruse konkurrentene på rå nyheter, og tilfredsstillende å presentere en god reportasje. 

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Ikke noe hokus pokus. Søk i postlister og årsmøtemeldinger fra foreninger (svært undervurdert i sportsjournalistikken), for eksempel. Generelt må vi uansett komme oss mer ut blant folk. Vi sitter for mye på kontoret. Meg inkludert. Andre ganger treffer man bare blink ved å ta telefoner til folk og miljøer som får lite oppmerksomhet. Det kommer ofte i bisetninger!

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Bygg troverdighet gjennom nøyaktighet og møt folk fysisk. Alle ønsker å ha et ansikt å forholde seg til. Dessuten kan oppmøte på årsmøter, arrangement osv gi et klart inntrykk: «Dette er en journalist/en avis som bryr seg om oss». 

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Ulikt. Det skal aldri sitte langt inne å beklage og rette opp etter tabber. Andre ganger må du bare prøve å forklare kilder rolig hvorfor du har gjort som du har gjort. Om du har en god sak, er det opp til kildene å vurdere om de skal besinne seg eller ei. Det er man ikke herre over selv. Bare ikke avslutt samtalen med «du får skrive en kronikk om hvor elendig jeg er». Det kan godt hende de gjør det.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Generelt tiden under og etter 22. juli. Jeg var 20 år og frontredigerer i Fredriksstad Blad. Bildene vi fortløpende fikk inn og aldri kunne publisere, alle historiene ... Det skulle presenteres på en presseetisk riktig måte og med verdighet. Hadde heldigvis rutinerte og dyktige kolleger rundt meg.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– Folk kan tro vi er noen forfyllede, uvitende, klikkjagende blodkyniske narsissister. I enkelte tilfeller er det bare noe av dette som stemmer.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Overhodet ikke. Da må i praksis alle intervjuer tas opp på bånd. Det kan også virke stressende for intervjuobjekt. Det er også mange som ikke er vant med mediene, som fortjener å bli tatt hensyn til. Enkelte sitatsjekker bidrar til å heve nøyaktighetsnivået. Dersom en kilde prøver å endre meningsinnholdet eller pakke det inn i en meningsløs (ofte byråkratisk) ordflom er det noe annet, da får man ta diskusjonen der og da. Et forbud kan bidra til å forverre tilliten til journalister og skremme bort gode kilder.