– Eldre og barn er usynlige i mediene, skriver Forskning.no om en ny undersøkelse. Illustrasjonsfoto.
Jan Haas/NTB Scanpix
Eldre og barn er usynlige i pressen, viser undersøkelse: Journalister slipper sjelden til folk over 67 og under 20 år
Færre enn to prosent av de som uttaler seg i norske medier er over 67 år. Norske journalisters kilder er i all hovedsak voksne menn.
Pressen skriver forsvinnende lite om barn og eldre, viser en ny undersøkelse gjort av tre lektorer i journalistikk ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen.
De har gjort en kvantitativ analyse av 1871 kilder i 911 artikler fra 14 mediehus i 2015, og den viser:
- Bare 1,7 prosent av kildene som uttaler seg i norske nyhetsmedier er over 67 år.
- Barn og ungdom er sjelden kilder i nyhetsmediene.
- Den typiske kilden er en mann mellom 20 og 66 år. Han opptrer som oftest i en profesjonell yrkesrolle.
- Barn brukes til pynt
Lektorene har latt seg inspirere av Sigurd Allern sin kartlegging i 1999 og undersøkelsen deres bekrefter langt på vei tidligere funn - om at kildene i norske medier er dominert av voksne menn som uttaler seg i kraft av sin stilling.
De skriver også at kvinnelige kilder fortsatt er i mindretall.
«Mer slående er det at kilder over 67 år nesten ikke finnes, og at barn i all hovedsak brukes til «pynt». Usynliggjøringen bidrar til en medial marginalisering av disse gruppene», skriver lektorene.
De har, på tre ulike dager i 2015, sett gjennom kildene til VG, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Vårt Land, Fædrelandsvennen, Bergens Tidene, Adresseavisen, Nordlys, Hallingdølen, Vennesla Tidende, Helgelands Blad, Malvik-Bladet, TV2 (nett), NRK.no og NRK Dagsrevyen.
Også de som er avbildet i sakene er med i opptellingen. Den viser at hvert fjerde barn med bilde og navn får uttale seg. Lektorene skriver «(..) barn i all hovedsak brukes til «pynt»».
Den sterke underrepresentasjonen av barn, unge og eldre som vi har sett i vårt materiale, kan representere en utfordring for demokratiet. Selv om andre kan målbære barn, ungdom og eldres stemmer, mister man direkte tilgang til deres erfaringer når de selv ikke er kilder. Dette innebærer at deres meninger blir perifere i mediebildet og fører til at viktige perspektiver forsvinner fra samfunnsdebatten. I tillegg kan det være et problem for den bestemte gruppa eller for det enkelte individ. Dette gjelder selvsagt alle underrepresenterte og marginaliserte grupper, som kvinner og ulike minoriteter.
Lektorene skriver i sin oppsummering:
