Fra et tidligere styremøte i Norsk Presseforbund. Øverst ved bordet styreleder Gunnar Kvassheim.
Fra et tidligere styremøte i Norsk Presseforbund. Øverst ved bordet styreleder Gunnar Kvassheim. (Bilde: )

Elin Floberghagens første oppgave i Norsk Presseforbund bør være å styrke åpenheten og evnen til selvkritikk

KOMMENTAR: - Norsk presse må slutte å velge bort de debattene man ikke har lyst til å ta, skriver redaktør Gard L. Michalsen. Og foreslår samtidig tre konkrete tiltak for bedre offentlighet i PFU.

SE FOR DEG følgende scenario:

En sentral offentlig stilling skal besettes, for eksempel en rådmann.

Det kommer en søkerliste, men utover dette får ikke offentligheten vite noe som helst.

Ansettelsesutvalgets innstilling blir ikke kjent eller offentliggjort før kommunestyremøtet.

I møtet er det ingen debatt - og ansettelsen bankes gjennom på en måte som vitner om at alt egentlig er avgjort på forhånd.

En slik prosess ville ofte ført til sterke reaksjoner fra en våken lokalpresse.

De hadde kanskje ringt til noen i Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening eller Norsk Presseforbund.

Og fått noen skarpe kommentarer om at en slik ansettelsesprosess er ikke en god måte å gjøre det på.

 

 

 

 

PUSSIG AT VI skulle nevne akkurat de tre organisasjonene, for nylig stod de selv bak akkurat en slik prosess.

Nå er ikke Norsk Presseforbund noe offentlig eid organ som har noen lovbestemt offentlighet, men i lys av den rollen forbundet både i seg selv og gjennom Offentlighetsutvalget har i ordskiftet rundt disse spørsmålene, burde forbundet tilstrebe en minst like høy grad av offentlighet som man krever av andre.

Men slik var det altså ikke da presseforbundet fikk sin nye generalsekretær:

Etter at søkerlista ble kjent, fikk ikke offentligheten vite noe før styremøtet i NP fredag 24. november ansatte Elin Floberghagen.

 

Elin Floberghagen ble for litt siden ansatt som ny generalsekretær i Norsk Presseforbund.
Elin Floberghagen ble for litt siden ansatt som ny generalsekretær i Norsk Presseforbund. Bilde: Larsen, Håkon Mosvold

  

Styret hadde visstnok «formelt» fått innstillingen fra ansettelsesutvalget kvelden før, men denne ble aldri kjent for offentligheten.

Og slik Ap og Høyre gjerne sonderer i store politiske saker, har NJ og NR selvsagt konferert på forhånd i et styre som har tradisjon for å vedta med konsensus.

Ja, det virket til å være så avklart på forhånd at selve vedtaket om ansettelse nærmest ble en farse:

Ikke på noe tidspunkt leste Gunnar Kvassheim opp innstillingen høyt, han nevnte ikke en gang den valgte kandidatens navn.

 

DET ER IKKE FØRSTE gang Norsk Presseforbund utviser en grad av åpenhet som ikke tjener til forbundets tillit.

Da Medier24 for snart to år siden begynte å følge forbundets aktiviteter, fikk vi ved rene tilfeldigheter og tips noen ganger informasjon om når styremøtene fant sted.

Et stykke ut i 2015 spurte vi for første gang om to ting:

1) Offentlig tilgjengelig informasjon om når styremøtene ville finne sted.

2) Styremøtepapirene utsendt på e-post.

Begge deler er slikt man forventer av for eksempel folkevalgte styrer, råd eller andre offentlige organer.

Jeg spurte igjen om dette i november, og så for tredje gang midt i neste styremøtesesong, i april 2016.

Da kom omsider styremøtenes datoer ut på Presse.no, og de siste styremøtenes innkallinger og sakspapirer har vi fått på e-post.

Her finnes det sikkert både gode og dårlige grunner til at det tok så lang tid. Men fakta, som vi gjerne konsentrerer oss om i journalistikken, er like fullt klare.

Og et naturlig neste skritt for Presseforbundets åpenhet blir selvsagt å publisere også styrets innkallinger og papirer på nettsidene.

 

SAMTIDIG ER DETTE ikke den viktigste saken om åpenhet i Norsk Presseforbund. Styremøtene og tilhørende papirer er litt for spesielt interessert - det er prinsipielt viktig, men i praksis mest for en snever gruppe av bransjemedier.

Viktigere er det at bransjen i større grad enn før slutter å velge bort debattene som man ikke har lyst til å ta.

Og at medieorganisasjonene, når man får kritikk, faktisk deltar i diskusjonen. Uten å ta mannen, men heller konsentrerer seg om saken som diskuteres.

Norske og internasjonale medier har nettopp vært gjennom en periode med selvransakelse, og erkjennelse av at vi er i en tid der avstanden mellom etablerte medier og deler av folket øker.

Denne avstanden blir ikke mindre av at man stempler eller unngår kritikerne som deltar i det opplyste offentlige ordskiftet.

Alle som kaster ut en kommentar i kommentarfeltene om at norsk presse er politisk korrekte, korrupte og inkompetent, kan nok ikke forvente svar.

Men seriøse debattinnlegg og kritiske spørsmål bør ikke forbli ubesvart i samme grad som det har vært.

 

Kjersti Løken Stavrum, nylig avgått generalsekretær i NP - nå direktør i Stiftelsen Tinius.
Kjersti Løken Stavrum, nylig avgått generalsekretær i NP - nå direktør i Stiftelsen Tinius. Bilde: Gard L. Michalsen

  

FOR EKSEMPEL forsøkte Gunnar Bodahl-Johansen i september å starte en debatt om organiseringen av Norsk Presseforbund og PFU, i lys av at Kjersti Løken Stavrum nå forlot jobben.

Løsriv PFU fra Presseforbundet, skrev han i Dagens Næringsliv 25. september.

Så langt man kan se, har ingen fra pressen svart på dette utspillet.

Det var heller ingen som svarte på Anders Cappelens debattinnlegg samme sted midt i oktober. Man skulle tro at norsk presse ønsket debatt om organiseringen av bransjens viktigste organer.

Ei heller ønsker man å delta i debatt når det rettes kritikk mot for eksempel PFU. Som da Anders Cappelen 1. november skrev på Medier24 om hvordan han mente PFU er blitt sandpåstrøere. Cappelen kritiserte også avtroppende generalsekretær Stavrum for å ha svekket Vær Varsom-plakatens paragraf 4.14, og brakte samtidig på bordet en rekke konkrete spørsmål knyttet til PFUs septembermøte.

Verken generalsekretær Kjersti Løken Stavrum, PFU-leder Alf Bjarne Johnsen eller noen andre av utvalgets medlemmer så det likt å svare på kritikken.

En kritikk som ikke var hardere i formen enn det norske politikere må tåle fra pressen hver dag.

 

HVORFOR ER DET slik?

Det kan synes å være slik at pressen, PFU og Presseforbundet bare svarer på den kritikken og deltar i de debattene man er bekvemmelig med å delta i. 

Og det er man tydeligvis ikke når kritikken kommer fra enkeltstemmer som kan oppleves som ubehagelige.

Til det er å si at hvem som helst kan lese de tre nevnte eksemplene, og vurdere om de synes debattstilen er ufin, usaklig eller at debattantene tyr til ufine personkarakteristikker som ikke er knyttet til saken.

Når pressen en sjelden gang svarer på kritikk av denne art, blir det gjerne som da NJ-leder Thomas Spence og NR-general Arne Jensen svarte Anders Cappelen i Dagens Næringsliv i fjor sommer.

Jensen og Spence avfeide da en kritikk fra Cappelen mot Kjersti Løken Stavrum med at «Cappelens teorier hører hjemme i de mer mørke delene av internettet», og mente Cappelen hadde fyrt av «et forvirret og hjelpeløst personangrep». Mon det.

Et av Cappelens hovedpoeng i det opprinnelige innlegget handlet om Stavrums dobbeltrolle med en omstridt varaplass til Stiftelsen Tinius.

Denne diskusjonen sørget Spence og Jensen pent for å overse i 2015.

Så kom den da også kraftig tilbake i 2016, da Stavrum rykket opp til fast styreplass. Kritikken kom fra mange hold.

Og bare få måneder senere valgte hun å trekke seg - til fordel for jobb som direktør i nettopp Stiftelsen Tinius.

 

JEG HAR IKKE NOE behov for å karakterisere hvilke deler av internett aktører som Anders Cappelen, Gunnar Bodahl-Johansen, Jarle Aabø og Carl Bore tilhører. De nevnte navnene er blant dem som hyppigst og mest aktivt kritiserer og debatterer PFUs rolle.

At pressen kan oppleve denne kritikken som ubehagelig og urettmessig, skyldes nok aller mest pressens eget selvbilde.

Det er langt mer ubehagelig i kommentarfeltene, om det er noen trøst.

Og disse debattene ender alt for ofte i walkover.

Her har pressen som sådan et ansvar for å faktisk delta i debatten og svare på kritikk som kommer.

Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 slår fast at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle».

En logisk følge av denne forpliktelsen, gjør det til en unnlatelsessynd å leke gjemsel når dette søkelyset faktisk kommer.

 

NÅ SKAL VI ikke gi Kjersti Løken Stavrum eller Elin Floberghagen alt ansvar for en kultur som har mange års historie.

Eller gi Floberhagen alene oppgaven med å løfte åpenheten, debattviljen og evnen til selvkritikk.

Men som styremedlem i NP gjennom flere perioder for både Norsk Journalistlag og Fagpressen har hun også vært en del av organisasjonen og kjenner den godt.

Nå skal hun lede forbundet i det daglige, og ikke minst være sekretariatsleder for Pressens Faglige Utvalg i en tid hvor tradisjonelle medier har mange utfordringer.

Både NP og PFU ble synligere under Kjersti Løken Stavrums tid, og hun gjorde i sum meget god jobb for norsk presse gjennom tre år. Ikke minst vitaliserte hun rollen som forbundets generalsekretær.

Floberghagen var ved ansettelsen tydelig på at hun må finne sin form.

Og hvis man skal levere et ønske til den formen, må det bli at pressegeneralen ikke bare er synlig når andre skal kritiseres - men også være til stede i de vanskelige debattene.

 

Fra et tidligere møte i PFU (med det forrige utvalget).
Fra et tidligere møte i PFU (med det forrige utvalget). Bilde: Gard L. Michalsen

 

DET BLE HELLER INGEN større evaluering av PFU-ordningen i denne sammenheng, som flere stemmer etterlyste.

Men det betyr ikke at norsk presses gode selvdømmeordning bør stå stille.

Og for å være helt konkret:

Her er tre områder hvor Presseforbundet bør vurdere vedtekter og praksis for PFU:

 

1. Det ene går på sekretariatets forslag til uttalelser, som alltid er «hemmelige» fram til PFUs møter.

Også overfor klager, og innklagede medier.

Det er selvsagt bekvemmelig for utvalget selv, men for klagers og andres «rettssikkerhet» er det ingen heldig ordning.

All debatt og eventuelle nye momenter kommer dermed opp først i etterkant, og det er ingen som har mulighet til å mene noe om innstillingen.

Selv om Presseforbundet og PFUs sekretariat er både kompetente og dyktige i sin jobb, er det selvsagt ikke slik at de er allvitende og ufeilbarlige.

Og dersom det skulle vise seg å være åpenbare feil i innstilling - eller vedtatte uttalelser - er det en nærmest håpløs prosess å påklage dette.

Men det beste argumentet for en større åpenhet, blir egentlig å stille følgende spørsmål (og se på svarene):

Hvilke reelle argumenter fins det for hemmelighold?

 

2. Det andre punktet i denne omgang vil være åpenhet i PFUs saksbehandling. Her har det gradvis vært en utvikling over tid, men fortsatt er det en slags halvveis offentlighet med en betydelig grad av selvmotsigelse i PFUs vedtekter:

De slår fast at «PFUs møter er åpne, og det kan i utgangspunktet referes og kringkastes fra møtene».

Samtidig avsluttes vedtektene med at «tilhørere som ønsker å være til stede under åpent møte, skal gi sekretariatet beskjed om dette på forhånd. Sekretariatet kan i særlige tilfeller avvise besøkende».

En slik praksis står i motstrid til nærmest all møteoffentlighet i det norske samfunnet, for eksempel i forvaltningen.

Norsk presse bruker jevnlig krefter på å kreve åpenhet i for eksempel domstolene. Men kreftene brukes på unntakene; domstolene er i all hovedsak et eksempel på eksemplarisk grad av offentlighet.

Her er utgangspunktet full offentlighet, og hvem som helst kan be om hvilken som helst kjennelse - eller møte opp i retten for å lytte til hvilken som helst grov straffesak.

Mens enkle og litt kjedelige diskusjoner i PFU må man spørre om å lov på forhånd for å være til stede i.

 

3. Tredje punkt hvor praksisen bør forbedres, handler om åpenhet og innsyn i klagedokumenter.

Og det burde vært unødvendig, for vedtektene er krystallklare. Paragraf 6 i PFUs vedtekter begynner nemlig slik: Saksbehandlingen i PFU er offentlig. Saksdokumentene (klage og tilsvar, samt sekretariatets sakssammendrag og innstilling og utvalgets uttalelse) er offentlige.

Praksisen er imidlertid slik at når man henvender seg til NP for spørsmål om en klage, får man i varierende grad til svar at man selv kan ta kontakt med klager eller innklaget medie for innsyn i klager eller tilsvar.

Selv ikke når vedtektene er krystallklare, praktiserer NP en forventet grad av åpenhet og innsyn.

Det er en praksis som snarest bør endres.

 

I DET STORE og hele må poenget bli følgende:

Det går ikke an å ha litt offentlighet, eller åpenhet etter dagsform.

Norsk Presseforbund og PFU bør gjøre som man selv forventer av andre:

For enhver sak bestemme seg for om noe er offentlig eller ikke.

Og hvis den er det, så praktiserer man åpenhet, innsyn, og intet annet.

 

Til toppen