Frida Brembo, journalist i Fremover.
Frida Brembo, journalist i Fremover.

Kommentar:

En bedriftsleder begynte å tafse på byen. Det er vel ikke så alvorlig, tenkte jeg. Heldigvis tok lederne mine tak

- Jeg holdt på å bli en av kvinnene i statistikken. Hvor er retningslinjene i mediehusene?, spør Fremover-journalist Frida Brembo.

  • FRIDA BREMBO, journalist i Fremover

 

I et ellers utsatt yrke trenger vi retningslinjer for hvordan ledelsen behandler saker som omhandler seksuell trakassering.

Hadde det ikke vært for ledelsen i min redaksjon hadde jeg vært en av de kvinnene som ikke meldte fra.

 

Kampanjen #metoo har gått som en farsott over landet vårt de siste ukene. Under den verdensomspennende kampanjen ruller den ene historier etter den andre opp, om misbruk og trakassering både på arbeidsplasser, uteplasser og på gata.

I Norge og i nabolandene våre er det mediebransjen som er i hardt vær. I svenske Aftonbladet – søsteravisen til vårt egen VG - er det unntakstilstand.

Etter at TV- og radioprofilen Aleksander Schau la ut meldinger på Twitter forrige helg om angivelig seksuell trakassering i flere mediehus, kommer enda flere stemmer frem.

Og det er bra. Endelig kommer stemmene og endelig setter vi et vanskelig og ubehagelig tema på dagsorden.

 

I dag så jeg et intervju med Jannicke Engan som er regiondirektør for NRK Øst. Hun fortalte på God morgen Norge at hun opplevde at en bransjekollega stakk handa si opp under skjørtet hennes for å sjekke om hun hadde på seg truse.

Hun forteller at hun fikk satt mannen på plass, men etterpå følte hun ikke at episoden var så alvorlig at hun hadde motet til å si i fra til ledelsen.

I Norge er det som oftest menn som sitter på toppen, de leder, de bestemmer og de har holdninger. De feier vanskelige «kvinnfolk»-dilemmaer eller «klaging» fra kvinnelige medarbeidere under teppet.

Jeg reagerer på at det som går igjen i mange av historiene i media er kvinner som har konkludert med at alt fra tafsing, slibrige kommentarer til seksuell trakassering ikke var så alvorlig at det skulle meldes.

Eller ideen om at vi kvinner ikke skal gå til ledelsen fordi vi ikke blir tatt seriøst.

Mange har ikke turt fordi de er redde for sine egne posisjoner etterpå – slik som Janniche. De har gått hjem, gråte med hodet i puta og lagt det bak seg.

Hvor kommer disse holdningene fra? Hva har kvinner lært av mennene rundt oss som gjør at vi tenker slik?

 

For bare noen uker siden opplevde jeg seksuell trakassering i arbeidstiden min. En bedriftsleder på et utested var ufin og tafsete mot en kvinnelig journalist.

Det er vel ikke så alvorlig, det skjer jo hver helg, tenker du kanskje?

Jeg tenkte litt av det samme selv.

Vi jenter er så vant til å være levende kjøttstykker for menn, der menn går rundt og tror at det er greit å tafse litt hvis man bare ler det bort etterpå, alle gjør jo det og det har vært gjort i alle år.

Holdningene hos menn viser at det er blitt en normalitet i norsk kultur å gi kvinner slibrige kommentarer eller et klaps på baken. Og det er søren ikke greit!

 

Den helga for noen uker siden, da jeg sprang inn i arbeidsbilen med høy puls og skjelvende hender, tenkte jeg også slik. Det var ikke så dramatisk, var det vel? Det er ikke noe å lage støy for.

Heldigvis for meg var jeg på et arbeidsoppdrag jeg ikke fikk fullført, slik at jeg måtte ringe ledelsen å fortelle hvorfor jeg ikke leverte som planlagt.

Jeg fikk beskjed om å ringe politiet og redaktøren etter det. Jeg svarte tilbake: Men, det var vel ikke så alvorlig?

Mandags morgen satte nyhetssjef i Fremover i gang en helt unik jobb, med ledelsen i ryggen ble saken både satt på dagsorden, men den ble også anmeldt. Jeg så et lysende engasjement fra ledelsen om at slik behandler man ikke kvinner på vår arbeidsplass.

 

Det ble noen tøffe dager i ettertid. Noen var enig i at jeg skulle stille meg rakrygget frem og fortelle om min opplevelse, mens andre mente det ikke passet seg overhodet.

Selv tenker jeg at hvis vi kvinner ikke sier i fra, hvis vi bare dysser ned og tenker på dette som bagateller får vi heller aldri bukt med det.

Om ikke mediebransjen selv forteller om sine hendelser mister vi troverdighet ovenfor våre lesere.

Men det nytter ikke bare at vi kvinner sier i fra, vi må også ha retningslinjer for ledelsene. Hvordan skal ledelsen behandle en slik situasjon? Uavhengig om gjerningsmannen er på huset eller ei.

Fremovers ledelse tok tak i min sak, og hadde det ikke vært for dem ville jeg kanskje ikke sagt noe jeg heller – og det er skremmende å tenke på.

 

I ettertid har jeg snakket med flere kvinner og ledere i mediebransjen. Svarene som går igjen er at slike hendelser som er av seksuell art ofte blir tatt opp internt - også legges saken død.

Det blir ingen konsekvenser, ingen anmeldelser, ei ingen offentlig sak. Den kvinnelige arbeideren må fortsette å forholde seg til mannen som har krenket henne, enten i dagliglivet eller på arbeidsplassen.

Lesere av medier landet over har ingen anelse om hva som skjer bak lukkede dører i redaksjonene. Derfor trenger vi mer åpenhet.

Jeg spurte en mann i et mediehus i Nord-Norge, da stormen rundt meg hadde lagt seg.

– Hvis en av dine medarbeidere hadde opplevd vold eller seksuell trakassering. Ville du behandlet sakene annerledes?

- Ja. Fordi slik tafsing skjer hele tiden. Det er ikke noe man kan gjøre noe med.

Der er jeg svært uenig. I media skal vi snakke om oss selv, vi kvinner skal ha en større respekt for oss selv og vi skal kreve mer fra lederne våre.

Her trengs det tydelige holdningsendringer, flere kvinner i ledelsene og et lovverk og retningslinjer innad i bedriftene for å få tak på slik ukultur.

 

Jeg var heldig, som hadde en sterk og rakrygget ledelse som tok tak i en vanskelig situasjon. Og det takker jeg min leder for – men jeg er redd at jeg er en av få som kan si det.

Nå er sakene ute i offentlighet, nå har vi kvinner mulighet til å fortelle og kreve at kvinnekroppen blir behandlet som den juvelen den er, og mer enn bare et kjøttstykke.

Til toppen