En dødssynd å svikte pressens kilder

• BERNT OLUFSEN, mediekritiker og ansvarlig redaktør i VG (1994-2011)

Pressens kildevern er ikke en mekanisme som journalister og redaktører kan skru av og på etter egne humørsvingninger, eller etter at man føler seg lokket i en felle. Josimar-saken vitner om sviktende journalistisk metode på flere punkter.

• Beskyldninger som utløser samtidig rett til imøtegåelse må refereres i konkret form til den som anklagene er rettet mot.
• Man tildeler ikke kildevern til personer eller organisasjoner som man ønsker å konfrontere med kritisk journalistikk.
• Det er god presseskikk å gjøre premissene for et intervju krystall-klare. Bruk av anonyme kilder krever en særlig aktsomhet fra journalistens side.
• Det er en journalistisk dødssynd å svikte kildevernet, en handling som kan gjøre ubotelig skade på vilkårene for god, undersøkende og kritisk journalistikk.
• Også anonyme kilder har retten til å uttrykke misnøye med hvordan et saksforhold blir presentert, inklusive faktagrunnlaget, enn si klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU).
• Man røper uansett ikke anonyme kilder i sine tilsvar til PFU.
• Journalister og redaktører må forvente at objekter for kritiske undersøkelser forsøker å spille dem ut på ulike måter. Her gjelder det å være tålmodig og finne flere kilder før avslørende publisering.
• Forsøk på manipulasjon kan med fordel beskrives offentlig og i detalj når det ikke er gitt kildevern og forsøkene kan dokumenteres.

Ansvarlig redaktør Håvard Melnæs i det gode fotballmagasinet Josimar vil være en rebell i Norsk Presseforbund. En som ikke lar seg styre av påstått «skikk&bruk» i bransjen. Et dydsmønster i journalistisk metode har han imidlertid aldri vært, siden han tok sine første skritt inn i journalistikken.

Det overrasker på ingen måte at Melnæs kommer i konflikt med sekretariatet i Norsk Presseforbund og medlemmene av PFU. Egenrådigheten og staheten kan minne om Trygve Hegnars tidlige år i befatning med et PFU som han vel nærmest oppfattet som et supperåd, for ikke å si – som et hår i suppen.

Berettiget kritisk søkelys

Selvsagt var det berettiget å rette et kritisk søkelys mot administrasjonen i Fotballforbundet for håndteringen av vilkår og ressurser til kvinnefotballen. Men det var en grusom tabbe å gi generalsekretær Pål Bjerketvedt en rolle som beskyttet, anonym kilde til sakens innhold og senere blåse kilden i det etterfølgende tilsvaret til PFU.

Jeg har lest all dokumentasjonen fra saksbehandlingen i PFU, som er publisert på Josimars nettside, og det første som slår meg er mangelen på tydelig kommunikasjon i arbeidet med denne saken. Lesningen av tusenvis med sider av metoderapporter til SKUP har lært meg mye om behovet for tydelighet i undersøkende journalistisk metode. Det gjelder både premisser for intervjuer og arbeidsprosesser for å samle faktum, i kommunikasjon med kritiserte personer og i presentasjon av journalistisk innhold.

Livredd kritisk journalistikk

På den annen side er jeg heller ikke nevneverdig imponert over Norges Fotballforbunds reaksjon på kritiske spørsmål. I likhet med idrettens organisasjoner forøvrig, er man her tilsynelatende livredd for all journalistikk som ikke preges av heiarop og begeistring. Generalsekretær Pål Bjerketvedts opptreden i etterkant av Josimars henvendelse må karakteriseres som merkverdig, samtidig som det er verdt å merke seg at klagen til PFU ikke inneholdt noe punkt om brudd på kildevernet. Dermed var PFU også avskåret fra å vurdere dette punktet.

Jeg er heller ikke imponert over den formelle begrunnelse som Presseforbundets generalsekretær framførte i spørsmålet om saksbehandling unntatt fra offentligheten. Kildevernet er heller ikke nevnt i denne sammenheng, men det er jo ofte rimelig å ta hensyn til klageres anførsler om behovet for skjermet saksbehandling. Her tok imidlertid NFF på seg en lite kledelig offerrolle. Det hadde vært mer redelig å begrunne skjermet saksbehandling med kildevernet, noe PFU-lederen senere har poengtert i sin begrunnelse for lukket utvalgsmøte.

Jeg har forståelse for PFU-sekretariatets innstilling om å felle Josimar på samtlige av de tre punktene i Vær Varsom-plakaten. Brudd på samtidig imøtegåelse, brudd på faktakontroll og brudd på bestemmelsen om blanding av kommentar og faktum i sakens fremstilling. Josimar-reporterens måte å stille spørsmål på, i en mail-utveksling med fotballforbundets kommunikasjonsmedarbeider, faller langt utenfor akseptabel journalistfaglig standard. I undersøkende journalistikk lærer vi å stille åpne spørsmål, ikke å fremme konstaterende og forutinntatte holdninger i spørsmåls drakt.

Bør lære av PFU-saker

Jeg registrerer at Håvard Melnæs i fortsettelsen stiller spørsmålstegn ved hele Presseforbundets og PFUs integritet. Blant annet vektlegger han flere ganger at PFUs leder er journalist i VG. So what? PFU er bredt sammensatt av både journalister, redaktører og representanter for allmennheten. Pressens representanter er i flertall, og hensikten er at det skal svi å bli stemplet som uetisk av egne kolleger i journalistisk framferd.

Jeg er flere ganger i min karriere blitt gjenstand for dette. Og i begynnelsen mislikte jeg det sterkt. Jeg følte meg også engasjert til å ta til motmæle, men jeg lot det stort sett være. Jeg har aldri røpet en anonym kilde i de hundrevis at tilsvar som er sendt til PFU.  Jeg lærte alltid noe av de sakene som jeg tapte i PFU. Det burde også Håvard Melnæs gjøre.

Hans nærmest desperate motangrep på PFU kan bli til stor skade for hele norsk presse. Avsløringen av egne anonyme kilder er nesten like skadelig for pressens arbeidsvilkår som TV2s avsløring av VGs metode i «Sofie-saken». Hvis mediene skal opprettholde sin tillit hos publikum er vi helt avhengig av at kildevernet oppfattes som ukrenkelig i samfunnet. I pressen er vi opptatt av å styrke kildevernet, ikke av å svekke vårt omdømme når det gjelder kildevern.

Josimar er et godt eksempel på at sportsjournalistikken nå er på vei bort fra begeistrede tilrop fra tribunen og til å innta en mer samfunnskritisk rolle. Derfor er det synd at resultatet av denne saken kan bli svekket tillit til magasinets journalistikk.

Ny behandling i PFU?

Hva kan så Presseforbundet gjøre med Josimar-redaktørens provokasjon?

Vel, generalsekretæren kan bruke sin initiativrett og selv fremme en klage til PFU mot bruddet på pressens kildevern. En fellende uttalelse her vil statuere et eksempel og redusere tvilen som er skapt om kildevernet er noe norsk presse tar på alvor.

Vær Varsom-plakatens ordlyd er ikke til å misforstå: «Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»

Her er det ikke mye spillerom for fri fortolkning av bestemmelsens rekkevidde.