En helt vanlig dag på Faceb%!#k

• TRYGVE AAS OLSEN, mediekritiker

«Hvorfor forholder du deg til alle forsøk på samtale om som om det egentlig handler om å vinne et slag?» Spørsmålet ble stilt på Facebook, av en kjent samfunnsdebattant til en som kommenterte noe hun hadde skrevet.

En annen ivrig Facebook-aktivist kastet seg straks over tastaturet: «Så hva handler det om da?» Denne kommentaren fikk tommelen opp fra han andre – og så fortsatte debatten nedover, med stadig færre deltakere.

Hun som startet tråden sa takk for seg. Selv ga jeg meg etter at jeg ble sammenlignet med folk «som instruerer hva de som er mest utsatt, må tåle», og folk som forsvarer krenkelser så lenge «de ikke rammer en selv».

Var det ikke verre, spør du kanskje? Nei, det var ikke det. Det var en helt vanlig dag på Facebook.

Og jeg var verken sint eller krenket, bare oppgitt: Oppgitt over å ha viklet meg inn i enda en tråd som denne. Oppgitt over folk som faktisk forholder seg til «forsøk på samtale som om det handler om å vinne et slag».

Denne striden sto om Arendalsuka. Facebook-posten som startet det hele, inneholdt ros til en annen kjent samfunnsdebattant, for at hun hadde så «kunnskapsrike, kloke, prinsippfaste» perspektiver på ytringsfriheten.

Men selv når det handler om ytringsfrihet – som i sin natur er et fredelig tema, siden ideen med den er å løse konflikter gjennom meningsbryting, og ikke vold – ja, selv samtaler om ytringsfrihet blir til slag som noen må vinne.

Folk jeg aldri har møtt, ikke en gang på Facebook, deiser ned i kommentarfeltet og går rett i angrep.

Han som sammenlignet meg med folk som «instruerer hva de som er mest utsatt, må tåle», er skuespiller og lokalpolitiker. Han som skrev om krenkelser «som ikke rammer en selv», er redaktør i NRK. Ingen av dem kjenner meg.  

En tredje deltaker i slaget, enda kjent samfunnsdebattant og anti-rasist, skrev om meg på Facebook i april. Jeg hadde uttalt noe han ikke likte til Klassekampen, om boikott av Resett og Nordiske Mediedager.

Argumentene mine, skrev han, «minner meg om diktet Likegyldighet av Martin Niemöller». Dette diktet handler om en som stiller seg likegyldig til nazismen. En som ikke brydde seg, før det rammet ham selv.

Han kjenner meg heller ikke, men jeg minner ham altså om folk som er likegyldige til nazismen.

Jeg lever helt greit med slikt, for hva er det de sier om oss pressefolk? Vi er så tykkhudede at vi kan stå oppreist selv om vi mangler ryggrad. De små stikkene mot meg er dessuten ingen ting mot hva andre må tåle.

Jeg tilhører ingen utsatt minoritet, jeg blir ikke drapstruet og sjikanert for min tro eller min legning. Jeg er privilegert, og må si til meg selv: «Du ble tross alt ikke bedt om å forlate landet.» Dette minnet NRK-redaktøren meg om.

I den kommentaren ligger det en godt synlig undertekst: At jeg er en person som lett glemmer slikt. Men hva vet vel han om det? Hva vet han om min evne til å forstå hvordan det er å bli bedt om å forlate landet? Ingen ting.

Slikt skjer alle dager på Facebook. Noen henger merkelapper på noen de ikke vet noen ting om.

Dette hendte på selveste Kristi Himmelfartsdag. Siden det regnet, hadde jeg bestemt meg for å ta en arbeidsdag. Den ble lang, for jeg ble stadig distrahert – og stadig mer oppgitt – over denne Facebook-tråden.

Neste dag skinte sola, jeg forlot internettet for en stund, og syklet glad og fornøyd ut i marka. Som vanlig når jeg ligger ved et tjern og tygger på et strå, kommer tankene: Det er her jeg hører hjemme, ikke på Facebook.

Så tok jeg Klassekampen opp av sykkelveska. Der sto det en saklig og god debatt om Arendalsuka, uten personangrep eller forsøk på å «vinne et slag». Alle snakket med innestemme, alle fikk framføre sine resonnementer.

Og da tenkte jeg: Takk og pris for helt vanlige, redigerte medier.