Hanne Harlem har søkt jobben som Sivilombudsmann.
Hanne Harlem har søkt jobben som Sivilombudsmann. (Heiko Junge / NTB Scanpix)

DEBATT

En Sivilombudsmann for fall?

Hun har åpent frontet et opprør mot Sivilombudsmannen. Nå er Hanne Harlem trolig den eneste kvalifiserte søkeren til jobben. Hva er i ferd med å skje med et av landets viktigste embeter?

  • Endret
  • VEGARD VENLI, journalist i NRK og medlem av Pressens offentlighetsutvalg og TRON STRAND, leder av Pressens offentlighetsutvalg

Sivilombudsmannen er oppnevnt av Stortinget for å ivareta den enkeltes rettigheter i møte med forvaltningen. Det er hit hvem som helst kan klage når alle klagemuligheter i forvaltningen er uttømt. Ombudsmannen skal gjennom uttalelser forhindre urett, og reagere mot feilaktig bruk av norsk lov.

For journalister har ombudsmannen gjennom mange år vært siste utvei når makta forsøker seg på hemmelighold uten hjemmel i norsk lov. Det var for eksempel ombudsmannen som satte foten ned da Finansdepartementet ville hemmeligholde Skatteetatens aksjonærregister. Takket være ombudsmannens uttalelse ble hemmeligholdet byttet ut med en fullt ut offentlig oversikt over alle aksjeeiere i norske aksjeselskaper.

Men dessverre er historien også full av eksempler som viser at på at langt nær alle myndighetspersoner har villet bøye seg for ombudsmannens uttalelser. En av dem ønsker nå selv å fylle vervet som sivilombudsmann, og synes å være den eneste av søkerne som fyller stillingens formelle krav.

La oss spole tilbake til mai 2015. Da fikk nemlig de av oss som var til stede fra pressen, en opptreden vi sent vil glemme. Kommuneadvokat i Oslo, Hanne Harlem, deltok i en høring på justiskomiteen på Stortinget. Her argumenterte Harlem for at Oslo-folk hadde fått rett på for mye innsyn. De hadde nemlig rett til å kreve innsyn i notatene som lå til grunn for møtene i Oslo kommunes byråd. Det hadde Sivilombudsmannen slått fast. Harlem ville det annerledes.

En ting var nå at hun - helt legitimt - ut fra sitt politiske ståsted argumenterte for at loven burde endres. Men Harlem gikk enda lenger. Foran åpen mikrofon, og med Sivilombudsmannens ansatte som måpende tilskuere, kritiserte hun også ombudsmannens lovforståelse. Her var det hennes, og ikke ombudsmannens gjennomgang av rettskildene som var den riktige.

Basert på sin egen tolkning, forsvarte Harlem videre hvorfor Oslo kommune hadde svart på ombudsmannens uttalelse ved å slutte å lage byrådsnotater. I stedet for å gi det innsynet som ombudsmannen hadde slått fast at Oslo-folk hadde krav på i henhold til norsk lov, sørget altså hun og kommunen for at det ikke lenger var noe igjen å be om innsyn i.

Nå vil altså Harlem selv bli sivilombudsmann. Hun, som i stolen som justisminister ikke en gang respekterte Sivilombudsmannen, ved å nekte å sende dokumentene hun ville hemmeligholde, slik at ombudsmannen kunne undersøke om hemmeligholdet var legitimt.

I en annen sak fikk Harlem i et vedtak kritikk fra Fylkesmannen for å hemmeligholde kommuneadvokaters råd. Hun svarte med å ta til orde for at Fylkesmannens lovtolkning var feil. Det endte med at det var hun som fikk stryk fra Justisdepartementets lovavdeling for sin omgang med loven.

Harlem var også ansvarlig for rådene Oslo bystyre baserte seg på, da de på feilaktig grunnlag politianmeldte Rødt-politiker Bjørnar Moxnes for å ha gitt ut offentlige opplysninger. Noe som igjen førte til at Moxnes i dagevis måtte kjempe for sin uskyld på tiltalebenken for å ha gitt ut helt vesentlige og ifølge norsk lov offentlige opplysninger om en omstridt sak i Oslo kommune. Før han til slutt ble frikjent.

Hva sier det om Sivilombudsmannens posisjon i Norge, når den eneste av landets jurister som kunne tenke seg jobben, er Hanne Harlem? Kanskje ligger noe av svaret i hvordan oppdragsgiver stilltiende har akseptert at embetet blir behandlet.

I denne sammenheng skal også Regjeringen Solberg nevnes. Den står nemlig bak et svært inngripende forslag om å svekke Sivilombudsmannens myndighet.

Det begynte med at Solberg fikk kritikk fra Sivilombudsmannen for å hemmeligholde kalenderen sin. Loven ga henne rett og slett ikke hjemmel, ifølge ombudsmannen. Solberg svarte med å opprettholde hemmeligholdet i over ett år, mens hun parallelt jobbet med å endre loven slik at hemmeligholdet kunne bestå. Men det stoppet ikke der.

I forslaget fra Regjeringen Solberg ble det også tatt til orde for at Sivilombudsmannens rett til innsyn burde begrenses, slik at han ikke under noen omstendigheter skal ha rett til å innhente regjeringsnotater. Ei heller skal han få se dokumenter som siterer fra, omtaler, eller inneholder referanser til slike notater. Dette er dokumenter det kan være av den aller største viktighet at ombudsmannen får innsyn i for å skjøtte vervet, på oppdrag fra borgerne og med mandat fra Stortinget.

Om Stortinget vil akseptere Regjeringens forslag om å vingeklippe sin egen ombudsmann på denne måten, gjenstår å se. Forslaget har vært på høring, men er ikke fremmet for Stortinget. Samtidig vet vi at nåværende ombudsmann Thor Aage Falkanger, en rekke ganger har varslet Stortinget om at også flere av hans andre uttalelser om offentlighetsloven rett og slett ikke blir respektert av forvaltningen.

Da Sivilombudsmannen for eksempel uttalte at Statsministerens kontor måtte gi innsyn i en e-post som gjaldt pressehåndteringen av finansminister Siv Jensens omstridte kontrakt om hytteleie, svarte statsministerens kontor at ombudsmannens uttalelse «ikke kan tillegges nevneverdig vekt».

Og kanskje ligger svaret her: Når man i sak etter sak ser at Sivilombudsmannens rolle i Norge undergraves uten at det medfører nevneverdige reaksjoner fra Stortinget, er det kanskje ikke heller så rart at en som selv har vært med på å undergrave ombudsmannens rolle, er den eneste kvalifiserte som vil søke seg til jobben?

Til toppen