Er det sensur når en privat huseier fjerner kunst fra sin egen vegg?

DEBATT

Er det sensur når en privat huseier fjerner kunst fra sin egen vegg?

«Vi må være forsiktige, så vi ikke ut­vanner sensur­begrepet. Det vil kunne skade kampen mot den virkelige sensuren», skriver Arne Jensen.

  • Endret
  • ARNE JENSEN, generalsekretær i Norsk Redaktørforening

 

En utstilling i kantinen i Media Citys lokaler i Bergen, med fokus på WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange, ble før den avtalte utstillingsperioden var over først fjernet og så hengt opp igjen.

Norsk PEN stemplet fjerningen av utstillingen som «sensur» og krevde at Entra omgjorde sin beslutning. Også andre reagerte på det som skjedde.

Etter noen dager snudde Entra, og utstillingen kom på plass. Både Bergensavisen og Bergens Tidende, som begge er leietakere i bygget, har tatt avstand fra fjerningen av utstillingen, og understreket at det må være stor takhøyde i et bygg som huser flere mediebedrifter. 

Det siste er det lett å være enig i, selv om det kanskje er delte meninger om utstillingen blant dem som jobber i bygget. Det er også flott at Norsk PEN reiste en debatt om saken.

Men når nestleder Rune Ottesen, både i intervjuer og kronikker, karakteriserer det som skjedde som «et klart tilfelle av sensur av et kunstverk» og «et alvorlig angrep på ytringsfriheten», så er det grunn til å stoppe opp.

Er dette virkelig sensur?

Sensur er, ifølge Store Norske Leksikon, «offentlig forhåndskontroll av trykksaker (bøker, aviser, tidsskrifter), av verker som er bestemt for oppførelse på scenen, av film, og, særlig i krigstid, av postforsendelser, telegrammer og sendinger i kringkastingen.»

Wikipedia har en mer omfattende, men også adskillig mer forvirrende – og til dels feilaktig – definisjon, hvor også mediene nevnes som potensielt sensurorgan.

Den bærer, som Norsk PENs uttalelser, preg av en misforståelse om hva sensur er.

Historisk sett er sensur knyttet til myndighetsutøvelse. De første sporene av sensur i moderne tid finner vi fra kirkemøtet i Kartago i år 397. Da ble det forbudt selv for biskopene og lese «hedningenes» bøker. Kirken sto i det hele tatt sentralt i sensuren opp igjennom middelalderen og også inn på 1600- og 1700-tallet.

Sensuren var som regel begrunnet i et ønske om å beskytte landets øverste myndigheter, kirken og andre autoriteter mot maktkritikk og nedsettende omtale. Og kirken var i mange langt mer for myndighet å regne enn kongen eller andre regenter. Kirken representerte en myndighet som sto over de jordiske.

Eidsvoldsmennene snudde ting på hodet i 1814, i det minste formelt sett. De vedtok en Grunnlov med en § 100 hvor det var tatt inn et sensurforbud. Men det var altså et forbud mot at myndighetene skulle gripe inn å forhåndsregulere ytringer.

Det er noe annet enn når Aftenpostens sjefredaktør, Espen Egil Hansen, velger ikke å publisere et leserinnlegg, eller når et forlag nekter å gi ut et manus, eller en utstiller nekter å stille ut en bestemt kunstner, eller en teatersjef nekter å sette opp en bestemt forestilling.

Det de gjør, på litt ulike vis, er å foreta publisistiske valg.

Å snakke om sensur i slike sammenhenger er egnet til å skape forvirring om hva sensur er. Det betyr ikke at ikke de publisistiske valgene bør diskuteres. Men da må vi diskutere dem innenfor riktig kontekst.

Dersom vi roper «sensur» hver gang noen gjør et publisistisk valg vi ikke liker, så utvanner vi sensurbegrepet. Til slutt risikerer vi at vi ikke kjenner igjen sensuren når den faktisk finner sted. I tillegg risikerer vi å stemple som sensur virksomhet som i hvert fall Norsk Redaktørforening er opptatt av å verne om, nemlig den frie redigerings- og publiseringsretten – å fritt publisere det man ønsker og fritt nekte å publisere det man ikke ønsker.

Jeg har blitt spurt om jeg synes det var «greit» at Entra tok ned Assange-utstillingen. Nei, jeg synes det var tåpelig. Men hva jeg synes er «greit» er helt irrelevant i diskusjonen om sensur.

Spørsmålet er om den som tar ned utstillingen må kunne stå fritt til å gjøre det. I tilfellet Media City Bergen var det inngått en avtale med kunstneren om hvor lenge utstillingen skulle henge oppe.

Når den ble tatt ned før det, så er det trolig et avtalebrudd. Det er selvsagt ikke bra, men det er ikke «et alvorlig angrep på ytringsfriheten». Ytringsfrihet kan ikke innebære et krav på å få stille ut et bestemt sted, få trykket artikler et bestemt sted eller vise filmen din et bestemt sted.

La oss leke oss med noen reelle og noen tenkte eksempler, for å utforske hva som er sensur og hva som ikke er det.

  • Dersom styret i sameiet der jeg bor inngår avtale med en kunstner om et veggmaleri på garasjeveggen, og vedkommende velger et politisk kontroversielt tema, er det da sensur om et flertall av beboerne ber om at maleriet skal males over? Åpenbart ikke. Det er vår vegg og vårt valg. Det er mulig man begår et avtalebrudd, men sensur er det ikke.
  • Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss om eller, enda verre, pålegger sameier om å gjøre det samme? Ja, utvilsomt.
  • Er det sensur når Facebook sletter en post fra Per-Willy Amundsen og utestenger ham fra FB? Nei, men kanskje vi er nærmere, fordi FB har så enormt stor makt og er så dominerende på sitt område.
  • Er det sensur når NRK, etter mange offentlige reaksjoner, velger å avpublisere Satiriks sketsj om scrabble og «jødesvin»? Nei, det er NRKs redaksjonelle valg, på samme måte som det var et redaksjonelt valg å publisere i første omgang.
  • Er det sensur om en gatekunstner i Bergen må ta ned en utstilling fra en privat husvegg? Nei, åpenbart ikke. Kanskje er det avtalebrudd, men sensur er det ikke.
  • Ville det vært sensur dersom Bergen kommune hadde bedt om at den ble tatt ned? Ja, absolutt.
  • Er det sensur om ansvarlig redaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, nekter å publisere et leserinnlegg til støtte for Julian Assange? Nei.
  • Er det sensur om jeg fjerner et innlegg om Julian Assange fra min Facebook-konto? Nei.
  • Er det sensur om et statlig organ ber meg gjøre det? Ja.

 

I tilfellet Per-Willy Amundsen, hvor Facebooks handlemåte er helt uforståelig, er det de som har tatt til orde for at myndighetene må gripe inn for å hindre at FB bedriver slik «sensur». Det ville virkelig være å sette tingene på hodet, og det illustrerer graden av forvirring.

Dersom myndighetene skulle bestemme hva som skulle fjernes fra FB, da ville vi virkelig stå overfor sensur.

Noen har i debatten snakket om «selvsensur». Det er et begrep det er lett å ty til, og som vi umiddelbart skjønner hva betyr. Men det er også hva engelskmennene ville kalt «a contradiction in terms» - en selvmotsigelse.

Selvsensur er i prinsippet umulig. Man kan ha fornuftige eller ufornuftige begrunnelser for de publisistiske valg som gjøres. Men har man et valg, så er det ikke sensur.

Dersom myndighetene truer med å stenge butikken, så har du ikke noe valg.

Det er ikke så lett dette. Men vi må passe på at vi ikke utvanner sensurbegrepet, slik at det rammer ethvert publisistisk valg om å si nei til noen som ønsker å bruke den kanalen vi er ansvarlige for.

Det gjelder særlig vi som jobber med ytrings- og pressefrihet.

Til toppen