Roar Osmundsen.
Roar Osmundsen. (Foto: Ole Dag Kvamme / arkivfoto)

DEBATT

Er lokalmediene egentlig et attraktivt sted å jobbe?

«En av de viktigste rekrutteringsarenaene for store mediehus, er lokalavisene. Men blir lokalavisene et mindre og mindre attraktivt sted å jobbe?» spør Roar Osmundsen.

Jeg har spurt meg dette flere ganger siden jeg selv forlot bransjen – og enda mer etter responsen jeg fikk fra journalister til ytringen om tullesaker på lokale nettaviser i norske lokalaviser på M24 i høst.

Responsen lød:

  • «Kjenner meg igjen. Arbeidshverdagen er mindre meningsfull».
  • «Får ikke treffe folk, må bare oppdatere på nettet. Det handler om å fylle flater».
  • «Har lyst å slutte, men får ikke annen jobb. Misunnelig på kollega som kom seg ut».
  • «Jeg synes synd på overarbeida redaktør».

Når jeg møter næringslivet og spør om de viktigste utfordringene de har, så er

Roar Osmundsen

Tidligere redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke. Nå ansatt i Næringsforeningen i Kristiansandsregionen

Osmundsen er også leder at Tilskuddsutvalget for produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier. 

Tidligere har han bekledd rollen som styreleder i Landslaget for lokalaviser.

Spaltisten Osmundsen skriver om medienes rolle i Medier24.

tilgang til kompetent arbeidskraft en som alltid går igjen. Det er kamp om de beste, enten det er håndverkerbedriften eller virksomheter som trenger folk med høyere utdanning.

Erfarne redaktører kjenner dette igjen: Noen reportere klarer fortløpende å løse saker med tilstrekkelig kvalitet fra et politisk møte eller være først ute med referatet fra lokaloppgjøret i håndball, mens andre klarer det ikke. Der andre bransjer i tøff omstilling ser at de i alle fall ikke kan tape kampen fullstendig om de beste hodene, er det vanskelig å få øye på en lignende, gjennomgående strategi i lokale medier.

En bransje i tøffe tider er blant annet entreprenørene, men gode fagfolk og erfarne prosjektledere (som normalt tjener mer enn de fleste norske lokalavisredaktører), jobber alle for å sikre seg.

Behovet for kompetanse i redaksjonene er økende:

Mange med lærerutdanning har opp gjennom årene tatt seg jobb i lokalavisen. Det som lokket var bedre lønn og spennende arbeidsdager tett på lokalsamfunnet de selv var aktive i.

Hvordan ser dette ut i dag? Over 70 av avisene i lønnsstatistikken fra 2018 har en snittlønn som er dårligere enn snittet for kommunale grunnskolelærere. Da er ulempetilleggene tatt med, mens lærerne får kompensert sin ulempe med fri to måneder hver sommer. Og husk: mange lokalaviser fremgår ikke i denne statistikken.

Hvilke utsikter har journalistene i disse avisene for at de skal ta igjen lærerne? Svært små, i alle fall hvis vi vurderer ut fra de siste lønnsoppgjørene i bransjen. Måtehold er stikkordet, fordi bransjen er i krise.

Men det er også aviser som tjener gode penger, noe som har ført til at for eksempel Amedia har gått fra nær 1 milliard i gjeld til å ha 800 millioner i banken, fremgår det i journalisten.no. Årsaken ifølge artikkelen, er høye krav til marginer i hver enkelt avis, selv om konsernet selv ikke gir utbytte til sine eiere.

Tillitsvalgte i konsernet varsler om at presset er for høyt, men sjefen avviser dette med at presset alltid har vært høyt i redaksjoner.

Det er selvfølgelig viktig med en solid eier i møte med store utfordringer. Men når er konsernet solid nok? Jeg spør meg om eierne ser seg blinde på tall: økonomi og antall solgte abonnenter siste døgn, og undervurderer samfunnsoppdraget.

Avis har en helt annen samfunnsrolle enn næringslivet normalt har. SSBs tall om avislesing og nyskapinger på sosiale medier, viser at mediene ikke lenger er så viktige. Jo, vi får gode gravesaker, men hvordan er hverdagsjournalistikken fra der folk lever sine liv?

Når man ikke lenger kan konkurrere på lønn, bør meningen med å jobbe i lokalavis ligge langt fremme: Hvordan kan avisa gjøre lokalsamfunnet til et bedre sted? Hvordan kan den ta tak i lokale problemer og følge disse til de blir løst?

Hvordan kan avisa løfte opp problemstillingene som klimasaken og urbanisering gir alle lokalsamfunn, som blant annet vil gi tøffe debatter om hvor folk skal bo. Hvordan kan avisa nå ut også til de unge og innvandrerne? Og kan lokalavisene gå i front ved å nå ut til nyhetsunnvikerne ved å treffe dem og få fram hva de er opptatt av?

Og så vet jeg at man kan finne eksempler som svarer på alle disse eksemplene. Andøypostens brede dekning av lokale ung-datatall, er et eksempel, Fædrelandsvennens serie fra en ungdomsskoleklasse en annen.

Det er ikke sånn at alt er galt i dag, men det er fremtiden jeg frykter for. Færre skal gjøre mer, raske saker prioriteres og tiden til å gå ut og finne nye kilder strekker ikke til – og jammen blir ikke reporterne hengende etter lønnsmessig. Hvis lokalavisen ikke er et attraktivt sted å jobbe, får den et problem.

Etter hvert blir dette lokalsamfunnets problem, men også for resten av mediebransjen, fordi så mange begynner karrieren i lokalavisen. Selv om mediene skiller seg ut fra annen næring med sitt unike samfunnsoppdrag, så skiller de seg ikke fra andre ved at tilgang på kompetent arbeidskraft er blant de fremste våpen for å overleve.

Jeg har selv forlatt mediene og er ikke lenger han lokalavisredaktøren som alltid var på jobb. Hva skjedde kort tid etter at jeg forlot bransjen?

Beskjeden jeg fikk fra datteren mi er symbolsk nok: «Nå er det mye bedre tider, pappa».

Til toppen