Debatt på Arendalsuka, fra venstre: Fagdirektør Finn Myrstad i Forbrukerrådet, sosiale medier-sjef Ehsan Fadakar i Schibsted, Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset og advokat Jon Wessel-Aas (som også er varamedlem til styret i Stiftelsen Tinius).
Debatt på Arendalsuka, fra venstre: Fagdirektør Finn Myrstad i Forbrukerrådet, sosiale medier-sjef Ehsan Fadakar i Schibsted, Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset og advokat Jon Wessel-Aas (som også er varamedlem til styret i Stiftelsen Tinius). (Bilde: Skjermdump/AftenpostenTV)

DEBATT:

Er skjulte annonser i sosiale medier et demokratiproblem? Ehsan Fadakar ser spøkelser på høylys dag

- Hvordan er det et problem i det hele tatt, spør sosiale medier-rådgiver Ståle Lindblad.

Ståle Lindblad, rådgiver på sosiale medier.
Ståle Lindblad, rådgiver på sosiale medier.
  • STÅLE LINDBLAD, gründer og foredragsholder. Daglig leder i Areca Social AS

 

I Dagens Næringsliv 17. august påstår Ehsan Fadakar fra Schibsted at «skjulte annonser i sosiale medier er et demokratiproblem».

Ikke bare ser Fadakar spøkelser på høylys dag, han klarer å få journalisten til å beskrive spøkelset også.

Det Fadakar omtaler som et demokratiproblem er altså helt ordinære poster i sosiale medier, som vises kun for et utvalgt publikum. Funksjonen har vært brukt i mange år på Facebook, og i flere tiår utenfor Facebook.

  • Fadakars utspill kom under en debatt på Arendalsuka. Se hele debatten i videovindu nederst i denne saken. 

 

Før Facebook fikk vi brosjyrer i posten med informasjon om hva de ulike partiene lovet å gjøre hvis de fikk vår stemme. Ofte var disse brosjyrene rettet mot geografiske områder, så velgere i Skedsmo kommune fikk informasjon om de sakene som var aktuelle i Skedsmo.

Noen ganger var partiene mer kreative og laget spesielle brosjyrer bare til førstegangsvelgere på Skedsmokorset, eller til nybakte foreldre på Sotra. Både Posten og flere private selskaper hadde detaljerte lister, så bare budsjettet begrenset hvor detaljert man ønsket at segmenteringen skulle være.

 

I dag får vi (heldigvis) ikke så mange brosjyrer i postkassen. Kanalene er digitale.

Og i dag kan partiene sende budskap til førstegangsvelgere på Skedsmokorset og nybakte foreldre på Sotra gjennom Facebook og andre sosiale medier. Det er enklere og så billig at alle partiene har råd til det, uansett budsjett.

Hvordan kan dette være et demokratisk problem?

Hvordan er det et problem i det hele tatt?

 

Fadakar mener at det er et problem at pressen ikke får en kopi av materiellet som deles. Hvorfor er det et større problem nå som brosjyrene er digitale enn det var da de ble trykket på døde trær?

Han mener at det er en fare for at partiene kan dele informasjon med utvalgte velgergrupper som ikke er sannferdig. Vel, det har politikere alltid gjort. Politisk kommunikasjon har aldri vært nøytral. Den er per definisjon vinklet til avsenderens fordel, uansett om den er digital eller på papir.

Når Fadakar, med god hjelp av en velvillig journalist, tegner et skremmebilde av helt ordinær kommunikasjon som har eksistert i flere tiår, så er det han som sprer usannheter.

 

Segmentert kommunikasjon har eksistert i mange tiår, og er en del av grunnfunksjonaliteten i mange sosiale medier. Det er en funksjon som mange aviser benytter seg av hver dag for å dele lokale saker med et relevant publikum.

Begrepet «dark posts», som det henvises til i artikkelen, er et begrep som beskriver en post som bare promoteres (betales for) uten å deles organisk.

«Dark post» har ingenting med segmentering å gjøre. Den kan rettes mot alle i hele verden eller mot nybakte foreldre på Sotra, akkurat som en organisk (vanlig) post.

At Ehsan Fadakar ser spøkelser på høylys dag, kan jeg forstå. Han representerer et konsern som konkurrerer med de sosiale mediene om annonsekronene.

At Dagens Næringsliv inntar rollen som mikrofonstativ uten et snev av kritisk tilnærming er mer overraskende.

 

 

Se opptak fra den omtalte debatten på Arendalsuka:

 

Til toppen