Ansvarlig redaktør og administrerende direktør Magne Lerø i Medier og Ledelse og medieminister Abid Raja.
Ansvarlig redaktør og administrerende direktør Magne Lerø i Medier og Ledelse og medieminister Abid Raja. (Foto: Medier24 / kollasj)

DEBATT

Et delvis forsvar for medieminister Abid Raja

«Det finnes faktisk gode grunner for at Abid Raja bør tenke seg grundig om før han om et par uker serverer en krisepakke for mediene som tilgodeser de svakeste først og fremst», skriver Magne Lerø.

  • Endret
  • MAGNE LERØansvarlig redaktør og administrerende direktør i Medier og Ledelse

Om Abid Raja i sitt stille sinn tenkte at kulturministertaburetten kunne bli en sjarmøretappe til lederstolen i Venstre, tenker han annerledes nå. Det blir sparsomt med jubelrop når han skal forsøke å redde til dels høyrøstede og kravstore grupper noenlunde velberget gjennom koronaens herjinger.

Medienes representanter synes på være i sjokk over at en spesialsydd krisepakke for mediene ikke alt er på plass.

Opposisjonen med Trond Giske i spissen har selvsagt utnyttet situasjonen og fremstiller Abid Raja som passivt flytende rundt i sin egen bremsevæske.

Nå har et flertall på Stortinget bedt ham få fart på seg. Det er ikke Abid Raja imot. Stortinget vil gi ham de midlene han sannsynligvis har slitt med å få fra Finansdepartementet.

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) med følge ber om 600 millioner som kompensasjon for bortfall av annonseinntekter, 200 millioner i ekstra mediestøtte, 300 millioner i redusert arbeidsgiveravgift og at staten skal kjøpe støtteannonser for 200 millioner kroner.

Kravet er vakkert nok. Realismen er det så som så med, selv i en tid der politikerne opptrer meget rundhåndet.

Regjeringen har lansert ordninger som alle medier har fordel av. Det er gitt utsettelse på innbetaling av avgifter, arbeidsgiveravgiften er redusert og det er mulig å søke lån. I tillegg blir det fra 17 april av mulig å få kontantstøtte til dekning av faste utgifter dersom salgsinntektene fra mars, april og mai ligger 20 prosent lavere enn på samme tid i fjor.

Der er videre utbetalt rundt 150 millioner i forskudd på pressestøtten. Dermed skulle likviditeten for flere måneder være sikret.

Det er forståelig at Raja vil ha en oversikt over hva disse støtteordningene betyr for de ulike mediebedriftene før han spar opp flere støttetiltak.

Mediene har som alle andre muligheter for å permittere ansatte. Det har over 70 mediebedrifter gjort, men få har permittert journalister. Begrunnelsen er at journalistikk trengs mer enn noensinne. I lokalaviser stemmer det utvilsomt, men aviser som holder seg med en egen sportsredaksjon, for eksempel, tåler at journalister på lik linje med 400 000 andre i vårt land, blir permittert noen måneder. 

Politikerne er nok mer bekymret for at lokalaviser skal bukke under enn at de stor Schibsted-avisene ikke skal klare deg. De kan glede seg over å ha fått 10 millioner fra sin toneangivende eier på deling. Den slags rike onkler er det skrint med ute i distriktene.

De aviser som mottar pressestøtte, er gjerne de svakeste. Slik sett skulle en tro disse sto øverst på bransjens liste over hvem som bør få ekstra koronastøtte. Slik er det ikke. Det er bransjen som helhet som kjøres fram på kravlisten.

Når mediene etter flere års lobbyaktivitet ikke har fått gjennomslag for forslaget om redusert arbeidsgiveravgift, har det sammenheng med at finansdepartementet er allergiske mot den slags spesialordninger for en bransje. Redusert arbeidsgiveravgift vil dessuten bety flest millioner til de store mediene som betaler utbytte og minst til de svakeste som ikke engang har drømt om å gi utbytte.

Svakheten med den koronakrisestøtten medienes organisasjoner foreslår, er at det blir mest på de store og minst på de små.

Abid Raja bestyrer ikke en Sareptas krukke der han kan øse ut støtte til alle som mener de trenger det. Han må prioritere og sørge for at krisehjelpen treffer de mediene som tenger det mest.

Det er ikke Schibsted-avisene eller de avisene som mottar godt med pressestøtte som er sterkest truet av koronakrisen. Det er lokalavisene og nystartede nisjeaviser som først vil få pustebesvær.

Shifter, Medier24, EnerWe, Filter og Rett24 er eksempler på medier som har behov for ekstra støtte og som i liten grad fanges opp av de ordninger som alt er sjøsatt.

Det er mulig staten også må regne Resett med i denne gruppen. Det er en redaktørstyrt nettavis som riktignok er omstridt, men staten kan ikke nekte støtte hvis de faller inn under kriteriene med henvisning til at Hege Lurås ikke får bli med i Norsk Redaktørforening.

Det enkleste for Abid Raja vi være å øke pressestøtten og la den bli fordelt ut fra gjeldende kriterier. Det kan ikke ESA si noe imot.

Om medier skal få kompensasjon for bortfall av annonseinntekter, kan en støte på problemer med å definere hvem som skal komme inn under ordningen og om det skal tas hensyn til det generelle annonsefallet mange medier opplever.

Raja vil trenge noen uker på å finne fram til en ordning som ikke er konkurransevridende, som ESA kan godkjenne og som favoriserer de mediene politikerne er mest redd for skal bukke under.

Mediene er ikke i samme situasjon som de bedrifter myndigheten har pålaget å stenge. Vi kan derfor ikke forvente full kompensasjon for tapte inntekter som følge av koronakrisen. Myndighetene vil heller ikke pøse på med så mye støtte at alle mediene vil klare seg.

Koronakrisen vil sannsynligvis bety markedsmessige endringer som vil vare over tid. I denne situasjonen trenger vi en debatt om hvilke medier som skal prioriteres med hensyn til støtte. Løsningen er ikke at alle stiller seg bak høye krav som ikke er realistiske.

Abid Raja må prioritere. Er det enighet i bransjen om at det er lokalavisene som må sikres mest støtte for å komme seg helskinnet gjennom koronakrisen?

Det gir mening å hevde at vi svikter vårt samfunnsoppdrag om vi permitterte journalister slik andre bedrifter permitterer ansatte. Her har Raja vært for treg. Han burde gjort det klart at han vil gi ekstra støtte til medier som holder journalistene sine i arbeid selv om inntektene svikter.

En måte han kan gjør det på, er å gi en fast sum i støtte til medier der journalistene er i arbeid under koronakrisen. Journalister i lokalavisene har langt lavere lønninger enn journalistene i det store mediene. Samme kronebeløp per journalist vil derfor være mer kjærkomment for de små enn for de store mediene.

Når mediene ber om støtte, legger de også hodet på blokken. Ingen bør bli overrasket over om det med ekstra støtte kommer et krav om at det ikke skal betales utbytte og at lederlønningen over et visst nivå skal settes ned.

Til toppen