Etter 27 år på desken, har mor Fjuken begynt å trappe ned. Møt hele bransjens beste Asta Brimi

#LLA2016: Hun skulle bare prøve ett år som redaktør. Resten er historie. Og norske lokalavisers historie ville ikke vært den samme uten Asta Brimi.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

- Det har ligget i blodet mitt i 27 år. Jeg har tenkt Fjuken dag og natt i alle disse åra, det har vært med meg hele veien. Ja, Fjuken har vært som den tredje ungen min...

Slik forteller Asta Brimi om babyen sin, lokalavisa Fjuken i Ottadalen, som hun var med på å starte i 1989. Vi har tatt pause fra LLAs landsmøte på Fornebu og får den erfarne avislederen til å fortelle historien: 

Sju år etter oppstarten ble hun redaktør. Det var hun i 20 år. Fram til 2015 ble til 2016. Før jul varslet hun nemlig sin avgang som redaktør.

Nå er hun «bare» daglig leder. Og fra 1. april i 60 prosent stilling. 62-åringen har begynt å trappe ned.

Men har fortsatt nok å gjøre.

- Jeg skal være med å styre butikken fortsatt. Styre med abonnement og faktura for Fjuken og Vigga. Produsere litt sider. Å ja, de tre dagene skal jeg nok klare å fylle.

- Og kanskje bidra litt med min kompetanse. Men - det er viktig at Hans Erik får lov å drive avisa på sin måte, jeg blander meg ikke bort i den redaksjonelle drifta.

Var med helt fra starten

Det har vært og blir med andre ord en myk nedtrapping for Asta Brimi. Og kanskje er det sånn det må bli, for en som har levd med dette i 27 år. Da må man ta det litt steg for steg.

Fjuken ble etablert i 1989 i Skjåk, i ei tid da bygda følte at regionavisene stadig mistet fokus på Ottadalen. Asta Brimi hadde ingen erfaring med avisdrift, men via tilfeldigheter ble 35-åringen likevel ansatt som en altmuligdame for den nye lokalavisa. Med på laget var også en selger og redaktør.

Formelt var Asta kontorsjef, men hun gjorde alt annet også. Skrev, tok bilder, monterte sider og leverte paste til nattbussen.

- Vi monterte avisen på sidene, limte og vokset, rastrerte bilder, klistret på arket, og leverte 16 ferdige sider i riktig størrelse. Alt fra bilder til logoer og annonser. Manglet vi en illustrasjon, så tegnet jeg en blomst rett inn...

- Og så skylle dette med nattbussen til Fjordingen sitt trykkeri på Stryn. Rakk jeg ikke bussen, så måtte jeg praie en trailer, minnes Asta.

Holdt på å gå konkurs

Slike historier er som nostalgisk i musikk i ørene for erfarne avisfolk. Men en del av minnene er også mye hardt arbeid, tøffe tak, og anstrengt økonomi.

- Allerede i 1990 var vi vel i realiteten konkurs, minnes Asta.

Noe måtte gjøres, og flere ting ble gjort. For det første utvidet Fjuken dekningsområdet fra bare Skjåk, med sine 2000 innbyggere. Det var for lite, og verken nok lesere eller annonsører. Lom ble også med på laget. Noen år senere også Vågå.

Avisa fikk også fornyet tillit fra både banken og trykkeriet. Sistnevnte mot å bli med på eiersida. Med nøkternhet og knallhard innsas kom skuta på rett vei.

- Vi startet på nytt med kniven på strupen. Fikk nesten ikke kjøpe kulepenner. Gradvis snudde det, vi økte abonnementsmassen, ble opplagsvinner, og fikk orden på økonomien, minnes Asta Brimi.

Avisa bygde avishus, utvidet staben - og opplaget økte. På det meste litt over 4000 aviser i uka. Bare en gang i uka, og i etterpåklokskapens navn er Fjuken glad for at de aldri utvidet til flere dager i uka.

Dermed har avisa bygd en solid økonomi, med åtte ansatte på hel- og deltid, og stabile, lokale annonsører

- Vi diskuterte å øke, selvsagt. Men annonsetilgangen - den har vært bra for en dag i uka, men vi hadde nok ikke greit å klart det med to ganger, sier Asta.

«En lokalavis for leserne»

Etter seks år som altmuligdame i Fjuken, ville avisa gå fra å ha deltidsredaktør til redaktør på heltid. Asta Brimi ble spurt om å overta.

Det takket hun ja til. Vel, det vil si:

- Eg takka ja til å prøve eitt år. Og så vart det godt og vel tjuge år til slutt!

Det var litt skremmende, men har gått bare godt. Bak ligger hardt arbeid og lange dager. Heldigvis var barna allerede voksne, og hun fikk lov å bruke den tida det tar å styre en lokalavis.

- De første åra gikk jeg nok aldri hjem klokka fire, og det gikk mange år før jeg hadde tre ukers sammenhengende ferie, sier Brimi.

Samtidig ble det bedre, både med økonomi og arbeidstid. Fjuken utvidet og ekspanderte også gjennom oppkjøp og samarbeid, ved å kjøpe seg inn i både Dølen og Vigga i nabodalene. For sju-åtte år siden kom også Polaris Media inn på eiersida, gjennom Sunnmørsposten.

- Etter en 27 år lang og god historie for Fjuken: Hva har dere gjort rett?

- Vi har vært ei lokalavis for leserne. Vi har brydd oss tett om dem. Vi har vært kritiske når vi har følt at det har vært rett, og ellers vist fram lokalsamfunnet både i stort og smått, sier Asta Brimi.

Hun sier at man egentlig i mange år har gjort det LLA nå beskriver i prosjektet «Med på laget», ved å være til stede og på lag med det lokale foreningslivet.

- Og så må du få med: Vi har som andre hatt mange strie tørner. Men vi har hele veien hatt gode folk, som har jobbet lenge i Fjuken. Det har vært kjempeviktig for avisa, sier Asta.

En ny tid for lokalavisene

Å drive lokalavis i Norge har aldri vært spesielt gullkantet, og lenge var det knapt mulig. Det var først i 1989, da Fjuken startet, at ukesavisene ble berettiget til pressestøtte.

Statusen har også endret seg mye på disse åra:

- Å jobbe i Fjuken de første årene, det ga en litt småflau følelse. Da vi kom på arrangement med vårt vesle kamera, så folk litt rart på oss. Nå er det sånn at hvis Fjuken ikke kommer, så går det knapt nok an å arrangere noe, minnes Asta.

- Også i mediebransjen er det blitt noe helt annet. Nå vil alle kalle seg lokalaviser, og alle skal bli mer lokale.

- Kanskje fordi lokalavisene har klart seg bedre enn de store avisene?

- Ja, og det tror jeg er fordi vi har drevet nøysomt, har lagt ned mye idealisme og holdt på kontakten med leserne, mener Asta.

Mye av æren for lokalavisenes posisjon og forutsigbarhet i Norge skal også Landslaget for lokalaviser ha, mener Asta Brimi. LLA har stått på og fått gjennomslag i stadig nye kamper om pressestøtte, rammevilkår - og nå senest nullmomsen, en seier for hele lokalavisen. Der LLA er blant de få som har holdt på nullmomsen hele veien.

Og en del av æren for LLAs styrke og gjennomslag, skal også Asta Brimi selv ha.

Ble tidlig engasjert i LLA

Allerede i 1992, etter tre år med Fjuken, kom Asta Brimi inn i styret til LLA. Etter fem år ble hun nestleder. Så var hun leder i fem år.

Dermed tok hun noen års pause fra styret, men for noen år siden ble hun saktens valgt inn igjen. Og gjenvalgt som styremedlem i år.

Engasjementet og betydningen av «landslaget» beskriver hun slik:

- Jeg har alltid vært glad i å være med der ting skjer, jeg er glad i å prate med folk, og lærte både folk å kjenne og lærte mye av dem. Jeg så fort hva LLA kunne bety for lokalavisene, både på vktige saker som pressestøtte og porto, og det å lære av hverandre. Det var mange kamper og ekstremt givende.

- Og så er det som en ekstra familie, i en litt ensom hverdag?

- Ja - jeg treffer fortsatt på folk som jeg traff på LLA for 25 år siden. Lokalavislivet kan være ensomt, og som redaktør er du gjerne den eneste som har den jobben i et samfunn. Å komme hit for å treffe andre, det betyr utrolig mye.

- Då er me litt «oppesen» i lang tid etterpå, etter desse samlingane!

Alle i og rundt LLA skryter, ikke overraskende, av Asta Brimis innsats. Om hun er «mor Fjuken», er hun kan hende vel så mye «mor LLA». Hun og generalsekretær Rune Hetland har vært to av organisasjonens bautaer gjennom flere ti år.

Da Roger Ingebrigtsen kom til Lom med 100.000 kroner

Og særlig en kamp tilskrives Asta Brimi mye av æren for: Da de minste avisene fikk hevet gulvet med 100.000 kroner.

For å få til det, måtte en statssekretær på besøk til Lom og Asta Brimi. Året var rundt 2000 og statssekretæren var Roger Ingebrigtsen.

- Vi satt på et møte i Kulturkomiteen på Stortinget, og så sa han; Du Asta, æ syns Fjuken høres ut som en hyggelig avis. Kan ikkje æ komme på besøk dit?

- Så skreiv vi og avtalte, han kom på besøk og så hvordan det var å drive lokalavis på små plasser. Med et lojalt næringsliv, uten den store økonomien. Og behov for forutsigbare rammevilkår.

- Og det hjalp?

- Jeg tror han så at vi leverer mye lokaldemokrati, at samfunnet fikk mye igjen får pengene. Så skrev han ganske raskt ut 100.000 kroner ekstra til oss!

Et papirmenneske takker for seg

Asta Brimi håper på nye seire i nye kamper. At lokalavisene får forutsigbare rammevilkår, og pressestøtte som gir rom for innovasjon og for å endre frekvens, uten å tape tilskudd.

Og kanskje håper hun på flere seire for lokalavisene også framover. Enn så lenge har Fjuken ikke opplevd å bli kåret til Årets lokalavis.

- Vi fikk hederlig omtale i fjor, og i 2005. Det ser vi på som en seier - det er voldsomt mye gode lokalaviser rundt omkring, sier Asta.

Men etter å ha vunnet mange kamper, er det en hun nå innser å ha «tapt». Den digitale utviklingen er det andre som skal få ta Fjuken videre i.

Det ligger litt bak valget da hun gikk av som redaktør til nyttår.

- Jeg er 62 år og et meget utpreget papirmenneske. Jeg ser at vi skal følge med i tida, og må også ut på nett. Fjuken har ei nettside som blir godt besøkt og som vi oppdaterer så godt vi kan. Snart skal vi også ta betalt på nett, sier Asta.

- Men den framtida vi nå står overfor, med nye utfordringer og balanseganger, den er det noen andre som skal få ta Fjuken inn i, sier hun.

Samtidig har hun ingen planer eller tro på at papiravisen skal bli borte.

- Det er her vi har de største inntektene, og papiravisa skal overleve i lang tid, i hvert fall for lokalavisene. Så får vi fortsette med begge deler. Det er nå min tanke, sier Asta.

Fra én livsstil til en annen

Etter 27 år på dekk i Fjuken desken, blir det litt mindre jobb. Og mer tid til barnebarn, å være husmor, gå på kafe med venninner og kanskje engasjere seg i lokalsamfunnet på annet vis.

Det å trappe ned fra et liv som redaktør og daglig leder til «bare» daglig leder tre dager i uka, er ikke bare å gi seg med en jobb.

Det er også å legge en hel livsstil bak seg.

- Det har vært gode, spennende og utfordrende år. Det er en god følelse å ha fått til noe. Vi har skapt gode arbeidsplasser, men også en aktør i samfunnet. Og en lokalavis som folk gleder seg til å lese. Ikke bare de eldre, men også unge folk.

- Ja, og før jeg glemmer det: Hvor kommer egentlig navnet «Fjuken» fra?

- Da vi startet avisa hadde vi en navnekonkurranse. Skjåkposten, Skjåk Tidende, det var mange forslag. Så var det et eldre par som foreslo Fjuken. Det er ei lita bekk i Skjåk som kommer ned over et berg. Noen ganger går det over i flom, og sprer seg rundt i bygda, til folks kjellere og unytte. Men også til nytte, for gårdbrukere og andre.

- Tanken var at avisa skulle være litt som en bekk, som spredte seg over hele bygda, til glede og besvær!

Powered by Labrador CMS