Klassekampen-journalist Jonas Brække.
Klassekampen-journalist Jonas Brække. (Foto: Privat)

#MinMetode

– Evnen til å legge en sak til side som du oppdager at ikke holder vann er undervurdert

Kulturjournalist Jonas Brække i Klassekampen forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Klassekampen-journalist Jonas Brække som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Jeg tror jeg er god på å få intervjuobjekter til å senke skuldrene og løsne litt på snakketøyet. Altså oppnå en form for tillit, ikke minst med kilder som er i forsvarsposisjon og blir utsatt for kritikk. Da hender det at det kommer fram ting som ikke er hentet fra et ferdigskrevet manus som en eller annen pr-rådgiver eller kommunikasjonsmedarbeider står bak. Ellers er det viktig å kunne lese spillet mellom aktørene, det vil si se litt bakenfor overskriftene og pressemeldingene og finne den egentlige kjernen i en interessekonflikt eller maktkamp. Hva som setter dagsorden kan også være ganske så tilfeldig, iblant handler det vel bare om hvem som er på vakt på NTB eller NRK og har ansvar for å fylle dagens kvote med sitatsaker.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Evnen til å legge en sak til side som du plutselig oppdager at ikke holder vann, selv om dødlinja bare er noen timer unna og åtte blanke spalter venter på å bli fylt.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Å alltid være foran. De beste og mest interessante sakene og vinklingene dukker like gjerne opp når støvet har lagt seg på slagmarken, hvor det er lettere å få overblikk og perspektiv på hva som egentlig skjer der ute.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Jeg har gjort begge deler, nå er det nyheter. Det føles bra å sette punktum og kunne gå hjem for dagen, i stedet for å ha en sak hengende over seg i dagevis. Jeg liker temperaturen og intensiteten med nyhetsjobbing, selv om det iblant kan bli litt vel mye møllers tran. Iblant savner jeg de lengre løpene som gjør det mulig å grave litt dypere i materien, som når jeg har levert fra meg en litt uforløst nyhetssak og må hoppe videre til noe helt annet dagen etter.

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Å late som jeg er like lur som Colombo, den enøyde helten fra Detektimen på NRK på 1970-tallet. Colombo løste alltid saken med å stille tilsynelatende åpne og naive spørsmål til den mistenkte, før han snørte nettet sammen med et overraskende og forløsende sluttpoeng. Men som med mye annet blir det med idealet, det er vanskelig å motstå fristelsen til å stille ledende spørsmål.

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Jeg tror det viktigste er å behandle kildene på en måte som gjør at de kjenner seg igjen i det du skriver, selv om de ikke er enige med vinklinga eller kritikken som reises. Da øker sjansen for at de svarer også neste gang du ringer. Nettverk tar uansett tid å bygge, men også her hjelper det å gå litt utenfor opptråkka stier. Det er mye vi ikke bør takke Google for, men som verktøy for å finne raskt fram til gode og relevante kilder er det uslåelig.

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Jeg forsøker å snakke med dem først, i stedet for å sende en litt kjip og formell epost med selvforsvar. Den neste utfordringen er å finne ut av hva problemet er, sett fra kildens ståsted. Journalistikk er ikke alltid rettferdig, det kan være vanskelig å ta inn over seg. Men den skal være fair og anstendig. Som regel roer gemyttene seg ned, når vedkommende har sagt fått sagt sitt. Overraskende ofte slutter samtalen i en slags fred og fordragelighet, og i motsatt fall med en høflig henvisning videre til redaktøren.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Det begynner å bli noen tusen saker, og alle var vel krevende på sitt vis. Kanskje den gangen jeg var fersk fra journalisthøyskolen og bestemte meg for å kopiere Arne Hestenes og hans legendariske nakenreportasje-stunt fra en nudistleir. Av en eller annen grunn ble ikke den sommerreportasjen i Arbeiderbladet stående som en klassiker i journalistudanninga.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– At de har et lettsindig forhold til sannheten og skriver nesten akkurat hva de vil i avisa. De færreste tror at journalister er objektive, selv om det også har vært en utbredt misoppfatning, i hvert fall blant en del journalister. Sannheten ligger vel et sted midt imellom.

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Det spørsmålet har jeg skrevet noen saker om, uten å komme fram til en konklusjon for min egen del. Det kjedelige svaret er at det er både fordeler og ulemper med sitatsjekk. Fra et praktisk ståsted hadde det vært utrolig deilig å bli kvitt. Sitatsjekk kan være ekstremt tidkrevende og kommer ofte på et tidspunkt når det passer dårligst, altså like før dødlinja. Tidligere hørte sitatsjekk med til unntaket, i dag kommer det som en bonus hver gang noen ikke ber om det. Men jeg har lite lyst til å gå på stenografikurs eller lære meg touch-metoden nå. Det enkle svaret må derfor bli nei.

Til toppen