Ina Lindahl Nyrud og Dag Idar Tryggestad
Ina Lindahl Nyrud og Dag Idar Tryggestad (Foto: Norsk Journalistlag)

DEBATT: Medieansvarsloven

For journalister og redaktører vil en mer pedagogisk lovregulering være en stor fordel i det daglige arbeidet

«At mediefeltet nå får en egen lov, er en seier for brukerne og en bekreftelse på hvor viktig mediene er i et velfungerende demokrati„ skriver Ina L. Nyrud og Dag Idar Tryggestad i Norsk Journalistlag.

  • Endret
  • DAG IDAR TRYGGESTAD OG INA LINDAHL NYRUD, nestleder og advokat i Norsk Journalistlag (NJ)

 

Fredag godkjente Kongen i statsråd forslaget til ny medieansvarslov. Flertallsregjeringen står dermed bak kulturminister Trine Skei Grandes forslag om hvordan redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier skal reguleres. Prosessen som har pågått siden 1995 og vært innom 12 medieministre, nærmer seg dermed målstreken.

Reglene på området er for tiden spredd i en hel rekke særlover og bestemmelsene er teknologisk utdaterte. For journalister og redaktører vil en mer pedagogisk lovregulering være en stor fordel i det daglige arbeidet. Det er likevel vanlige borgere, og de som oppfatter seg krenket av mediene, som først og fremst nå vil kunne få en bedre forståelse for og oversikt over balansen mellom ytringsfriheten og hensyn som begrenser denne.

Hovedgrunnen til at en samlet mediebransje har tatt så godt imot lovforslaget, er at den vil bidra til å bygge opp under medienes demokratiske posisjon i samfunnet. Den vil verne «journalistisk produksjon og publisering». Det vil si at den vil beskytte virksomheter som drives etter de journalistfaglige metodene og de presseetiske prinsippene.

Medier kan ha mange navn, for eksempel «presse», «massemedier», «redaktørstyrte medier», «redigerte medier» eller «profesjonelle medier». Det rettslige begrepet blir nå «redaktørstyrte journalistiske medier», og tar dermed også opp i seg journalistenes rolle og journalistikkens betydning. Nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt fra alle typer medier, også fag- og ukepressen, vil omfattes av loven.

De reglene vi allerede har om plikt til å utpeke redaktør og opplyse om dette, samt redaksjonell uavhengighet og eierens eller utgiverens erstatningsansvar videreføres heldigvis i medieansvarsloven. Etter gjeldende rett er det også en viktig hovedregel at enhver er ansvarlig for egne ytringer. Vi har imidlertid ikke hatt noen klar lovbestemmelse som sier dette uttrykkelig. Det vil vi få nå, og det vil ikke minst være viktig for nettdebatten. En slik presisering vil tydeliggjøre at den som ytrer seg, i utgangspunktet kan bli gjort ansvarlig. Samtidig får loven en god bestemmelse om at medienes tekniske medvirkere, som kun sitter på kommunikasjonsmidlene, ikke kan bli ansvarlige for ulovlige ytringer.

 

Redaktøransvaret for redaksjonelt stoff og markedsføring

Mediebransjen er fornøyd med at det særskilte redaktøransvaret for redaksjonelt stoff endelig gjøres teknologi-nøytralt. De færreste er nok klar over at journalister i dag arbeider under ulike rettslige rammevilkår, avhengig av hvilken medieplattform de publiserer på. Hverdagen for journalister er at de jobber i mediehus hvor de ofte produserer saker til så vel avis som tv og nett. Dersom redaksjonelt stoff publiseres i en nettavis, finnes det utrolig nok ikke noe særlig rettslig redaktøransvar. Nå kommer loven til å gjelde elektroniske medier på samme måte som for papir og kringkasting.

Det er en lettelse at lovforslaget presiserer at det særskilte redaktøransvaret også skal gjelde for markedsføring i mediene. Dette er viktig i kampen for å opprettholde det viktige skillet mellom journalistikk og reklame. I tillegg kommer det tydelig frem at redaktøransvaret ikke bare kan føre til straff, men også erstatning. En glipp fra lovgiver for noen år tilbake, førte til at en journalist kunnet bli dømt til å betale erstatning for ærekrenkende utsagn, mens den ansvarlige redaktøren kunne gå fri.

Når det gjelder selve utformingen av det særskilte redaktøransvaret for redaksjonelt stoff, videreføres dagens modell med noen språklige forbedringer. Det innebærer at redaktøren kun kan fri seg fra ansvar dersom han eller hun beviser at vedkommende ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen (strengt uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde). NJ mener det er positivt at denne ansvarsformen pålegger redaktøren å gjøre seg kjent med det redaksjonelle innholdet som publiseres, eller sikre betryggende rutiner for å kontrollere det som publiseres. Dette er likevel det eneste punktet der NJ helst hadde ønsket en annen løsning.

NJ, og blant andre også Norsk Redaktørforening (NR), har primært ønsket et eneansvar for redaktøren av redaksjonelt stoff etter svensk modell. Dette vil innebære at redaktøren overtar journalistenes og andre ytreres straffe- og erstatningsrettslige ansvar for ulovlig innhold som er publisert av mediet. Ettersom redaktøren har en suveren styringsrett over hva som skal publiseres, må han eller hun etter vår mening også ha et tilsvarende suverent ansvar for lovligheten av publiseringen. Det betyr ikke at journalister blir ansvarsløse. De vil ikke bli immune mot ansvar for rettsstridig opptreden i tilknytning til arbeid som gjøres forut for publisering, men vil derimot sikres ved eventuelle redaksjonelle endringer gjort av redaktøren i etterkant. I proposisjonen som kom på fredag konkluderes det derimot med at hensynet til symmetri mellom fullmakter og ansvar, ikke er noe tungtveiende argument for å gi redaktøren et eneansvar for publisert innhold.

 

Redaktøransvaret for nettdebatter i mediene

Mediebransjen er enig om at det må være et visst rettslig redaktøransvar for nettdebattene i mediene, men vi har vært delt i synet på hvordan dette skal utformes. I den skriftlige høringsrunden i fjor støttet NJ fullt ut den ansvarsmodellen som er valgt. Vi oppfattet å ha blitt lyttet til i vår tidligere prinsipielle argumentasjon, og mente at forslaget var «en glitrende kodifisering av gjeldende rett». Ingen av høringsinstansene gikk eksplisitt imot forslaget. Blant andre NR støttet subsidiært forslaget dersom de ikke fikk gjennomslag for sitt primære standpunkt.

Også nettdebatter kan ha mange navn, for eksempel «kommentarfelt», «debattfora» eller «brukerskapt innhold». Det rettslige begrepet blir «brukergenerert innhold». Bestemmelsen slår fast at redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, vil ha en generell aktsomhetsplikt når det åpnes opp for slikt innhold i tilknytning til redaksjonelt stoff. I praksis vil NRs veileder for nettdebatt fra 2017 kunne støtte opp under vurderingen. Det kreves forsett ved straffansvar og grov uaktsomhet ved erstatningsansvar. Det er altså ikke de finere nyansene av ytringer som kan utløse ansvar, men de mer åpenbare, som enkelt kan konstateres er rettsstridige.

Slike innlegg kan for eksempel være ytringer som oppfordrer til direkte trusler mot journalister. Men redaktøren blir uansett straffri eller fri fra erstatningsansvar, dersom vedkommende uten ugrunnet opphold treffer de nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til det ulovlige innholdet. Redaktøren skal også sørge for å holde brukergenerert innhold klart adskilt fra redaksjonelt innhold i mediet, og skal tilrettelegge for et varslingssystem, såkalt «notice-and-take-down».

To ting gjenstår i arbeidet med en samlet medieansvarslov: For det første venter vi spent på hvordan Justisdepartementet vil følge opp arbeidet for å styrke kildevernet. For det andre må lovforslaget vedtas av familie- og kulturkomiteen. Vi er nok mange som gleder oss til den muntlige stortingshøringen i 2020.

Til toppen